Kapittel 8.

Det går mot slutten av august, og det er Beatles festival i Liverpool. Juristen vil ikke være med. Ikke har hun råd heller, og etter alt det mas hun stelte i stand med Paris turen, ser ikke Tom noe poeng i, å spandere noe som helst av turer på henne mer. "Gidder ikke bli med", sier hun. Og forresten, sier hun, hun syns det er rart at voksne mennesker, som Tom og hans venner, som alle er over femti, - "Gidder å dra helt til England for å se på rockeband". Ordlegger seg negativt om dette til Tom før avreise. Tom ønsker ikke si noen ting til sitt reisefølge. Han drar med Ragni og Carl. De har alle tre, en aldeles herlig tur.

Dette er jo positivt. Dette er jo åndelig påfyll. Dette er som å bli ladet opp. Utrolig å gå i Beatles byen, - sette sin fot i den såkalte "Cavern". Utrolig å gå i Menslove Avenue der Lennon bodde. Se alt det som Tom har hørt om helt i fra han var ungdom.

Se plaketten, med datoen, som sitter fast på veggen i skolegården, der John og Paul, møtte hverandre for første gang en sommerdag på slutten av 50 tallet. Dette er rekreasjon for Tom.

Det er kveld, og de er på konsert. Her sitter de alle tre, lettere henslengt i hvert sitt sete i en ærverdig og flott teatersal, midt i Liverpool by. Dette er nok en konsert de har kjøpt billetter til. Carl har ordnet, og det skal han ha skryt for, alt er bestilt og i orden. Det har vært tre såkalte Beatles band fra ymse steder i Europa på scenen allerede, og de var sånn passe gode. Samtidig som man blir litt blasert etter hvert, av å høre jevnt over det hele, god kvalitet på fremførelsene. Så der sitter de da, denne kvelden, da dette fjerde bandet begynner å spille. Verken, Ragni, Carl eller Tom, gidder å reise seg opp for å se bandet. De bare lytter, og nipper til det de har å drikke. Det det er da det skjer: Bandet trenger ikke å spille mer enn en halv låt, før alle tre forstår, at dette, dette er bra. Tom sier: »Dette er meget bra». Bandet heter Pepperland og de er svenske, og planker Beatles låter, på en slik måte som Beatles selv, bare kunne drømme om å få til. De har stemmene, instrumentene, ja til og med en egen strykekvartett har de med seg. 4 unge damer, som tar seg av stryke arrangementene på en slik måte, at lydbildet, blir fullstendig perfekt. Bandet spiller heller ikke bare gitarbaserte Beatles låter fra de tidligste lp plater. Nei, de spiller Strawberry Fields og I am the Walrus. Ja, Tom må nevne slike titler, fordi, som musiker så vet han, at dette er utrolig vanskelige låter å fremføre live. Beatles sa det jo selv, "De kunne ikke spille live mer, på grunn av støyen fra publikum, men også fordi at musikken deres, var blitt så komplisert." Og på akkurat slike låter, så trengs det en strykekvartett. Men her er det altså noen svensker som fremfører det, så det er helt imponerende. 

Ragni, Carl og Tom, sitter ikke lengre i sine seter, de står opp. Her må alle inntrykk registreres. Tom tar av seg sine sko, og sitter på ryggen av sitt sete. Ragni, står med utesko i setet. Tom tenker: "Herregud, er dette et eksempel å følge fra en lærerinne på ungdomsskolen?" Hun blir tilsnakket, av både ordenspersonalet og av Carl. Tom er overbærende, han tar det som et tegn på stor entusiasme, men han syns det allikevel er rart. Hun er jo lærer og burde vite, at slikt gjør man ikke. For Tom så er dette så stort å høre dette svenske bandet. Ja vel, han bruker store ord, og han vil godt la seg arrestere, hvis noen har noen motargumenter. De opplever alle tre, et par timer som blir helt uforglemmelige. Så utrolig er dette.

Konserten er ferdig, og Carl som er en primitiv person, vil på pub. Tom forstår seg ikke på Carl. Hvilke antenner har han? Og ørene? Jo, Tom har sett to hull der. Men er det forbindelse til hodet? I hvert fall Ikke til hjertet.

Tom sier, han vil gå til hotellet, sitte stille i baren, og bare la hele konserten synke inn. Han vil reflektere, ta til ettertanke, og ikke høre på noen annen musikk mer i dag. Ragni vil det samme.

Og der ender kvelden. Carl går på hotellrommet og bestiller seg en middag fra romservice, og sovner over 4 pils foran tv'en. Zzzzzzzzzz...........

Ragni og Tom sitter i hver sin stol i baren på hotellet, helt stille. De sier nesten ingen ting, bare av og til kommer de med noen få setninger til hverandre. Ord som: "Hørte du hvordan de tok mellomspillet på Strawberry Fields?" Hørte du trøkket i "The Word" fra "Rubber Soul?.... Men hele tiden, Tom bare hygget seg og vernet om det han hadde opplevd denne kvelden. Og Ragni likeså. Han hadde "tillatt seg å høre på rockemusikk denne kvelden, selv om han var over 50", men Gud hvor godt det var, og oppleve akkurat dette. Høre på musikken, med noen av de beste og mest kompliserte arrangementer fra 60 tallet, og det live! Takk svenske Pepperland! Ragni sa det samme, "Ja Tom, dette var en opplevelse!". 

Men lite visste Tom, - at dette skulle være den siste gangen i livet, han og Ragni, i deres 40 årige bekjentskap, skulle dele en musikk opplevelse sammen. Lite visste han også, om det tordenværet han skulle våkne opp til i sin mobiltelefon morgenen etter fra Juristen.

Siste dagen på ferien, ringer Juristen kl. 05.00 om morgenen. Klokken er da, 06.00 i Norge. Hun sier: " Jeg har tenkt på noe du sa i går Tom", - Han svarer: "Hva var så det"? Bare en bagatell må det ha vært, fordi Tom husker ikke en gang, hva dette var for noe. "Jo, du nevnte engelske jenter, at de er unge og det er mange av dem". "Ja" svarer Tom, "Og det ser ut som de har utdrikkingslag hele døgnet" legger han til. "Og i tillegg", fortsetter han, - "de er over alt her". 

Tom skulle ønske han hadde husket ordrett hva det var han snakket om dagen før, fordi dette er bare noe tøys som Juristen nå snakker om. Men hun reagerer jo på alt denne gale damen. Da han spør om hun ringer for å sjekke om han har dame på rommet, ja da helvetet i gang.

Tom snakker i sin mobiltelefon med henne fra hotellrommet i Liverpool, i en og en halv time. Bare for å roe henne ned. Men han får det ikke til. Etter at de har landet i Norge, må han fortsette å snakke med henne, i bilen, bak Ragni og Carl sin rygg. Sikkert i 5 mil gjør han dette. Bare for å roe og roe, igjen. Tom begynner å forstå at Juristen har store problemer. I tillegg til sykelig sjalusi. Det er da han kommer hjem, han foreslår, at hun blir med ham til en terapeut. Men nei. Hun er helt frisk, sier hun. Og hun legger også til, hun har hatt en time en gang, hos en terapeut, men det var da ikke noe for henne. Nei vel, kanskje det hadde vært en jobb for Arnardo det og, med sin tryllestav? tenker Tom.

Tom har brukt masse tid nå, på å fundere, hva er det med henne? Livet hans er blitt fullstendig dominert av denne personen. Hun tar så stor plass, og har ingen energi og gi tilbake. I tillegg, så er alt i forholdet blitt vanskelig og komplisert. Og han vet, han burde trukket seg ut av dette. Men Juristen har greid å sjarmere ham, og da er det jo følelser med i bildet, og vanskelig å bryte alt. For hver gang han står der på gulvet i hennes stue, og sier at, "Jeg vet jeg blir borte en dag", - får han alltid høre, - at hun elsker ham og vips, - så legger hun bare et lokk over det hele. Hun frykter sannheten, og fortsetter å klamre seg til sine løgner. Hun ønsker å fortsette som før. Det kommer frem, alle mulige setninger og løfter fra henne. Som at, hun skulle ønske hun hadde møtt ham før. Hun sier og skriver i mailer, at hun er glad for at de har hverandre. Men hvor mye og hvor lenge skal Tom tro på dette?

De har noen hyggelige fredager, eller lørdager sammen, etter dette. Det er nesten aldri to dager. "Da blir det for mye for meg", som hun sier. Tom har til og med fått lov til å bruke hennes peis, som hele tiden har stått der ubrukt. Han tenner opp i den i helgene, og det blir riktig så hyggelig i 50 talls stuen hennes. Og Tom skaffer ved, og det koster henne ingen ting. Han har tatt med 4 sekker. «Der er for en hel vinter», sier hun. Tom forteller at han brenner 8 sekker i uken hjemme hos seg. Men det er et problem med dette også: Tom må love ikke å ta med for mye ved til henne. Hun sier: "Tenk om de ikke får brukt opp all veden før våren kommer?" Han svarer: "Men det er jo over et halvt år til..." Og rett etter denne engstelse, så kommer hun med ordene: «Det er rart at du orker med meg Tom.» Han spør, - «Hva tenker du på?» Hun svarer: «Jo, jeg har gjort så mye rart». Han må fordøye ordene, ta dem til seg. «Du verden», tenker Tom, «Innser hun det nå, og det helt av seg selv?» Men dette var det eneste streif av selvransakelse og innrømmelse han noen sinne skulle få høre fra henne.

Tom sitt liv er ikke vanlig mer. Han må skrive ned hva han opplever. Han kan jo ikke fortelle om dette til noen, men få det ut, få skrevet det ned. Livet hans er blitt som en dagbok. Ufrivillig dagbok! Der det handler om å få skrevet det meste av alt det rare hun gjør og sier. Tom hater dagbøker. Hans oppfatning er at det bare er noe for jenter. Men alle disse historier som han nå opplever, de er bare så veldig unormale, og de savner sidestykke til alt annet han har opplevet før. Derfor, han må skrive det meste av dette ned. Han kan ikke gå rundt å være en del av dette så negative aspektet hele tiden. Han har gått så mange runder og spurt seg selv om og om igjen: Hvorfor er hun slik? Er disse handlinger bevisste eller ubevisste? Vil hun noen gang forandre seg? Er det noe han kan gjøre for at ting med henne skal bli bedre? Men, han innser at hun er helsefarlig for ham. Slike trekk som hun har, går ikke over.

Tom lider av at hun ikke er den hun forsøker og ønsker å være, og som hun vil at han og alle på hennes jobb, skal tro at hun er.

August og det er fortsatt sommer. De går en søndags tur rundt området, der hvor Juristen vokste opp. Hun forteller om alle som hun kjente, som har bodd der, og det er greit nok å høre på. Tom liker historier om mennesker. Samtidig, dette er jo i området der Tom sin farmor bodde. Han var der som liten gutt, selv om det ikke var så ofte. Farmoren hatet jo barn, og det verste hun visste, var å passe Tom. Men, allikevel, han har en slags tilknytning til gatene rundt der. Og nå, hele tiden, mens de går der, - er det en uro over henne som han reagerer på. Det virker som hun egentlig ikke har tid, - til å være der, - fordi hun har et kropps språk som er så stresset, så han blir sliten, og ønsker hele turen snart er over.

Det er tidlig september. Tom har omsider greid å overtale henne, etter mange forsøk, til en sykkeltur ned på stranda. Da de ankommer, så er det et evig mas med henne, om hvor de skal sette seg ned. Planen med turen er jo at de skal kunne sitte ned og se på sjøen og samtidig drikke vin, og snakke sammen. Tom har med mat og en utmerket Barolo vin fra Italia. Til og med noen godterier har han i sekken sin. Og, krystall glassene. Ja, sine egne, de er med! Og hun har med: Den samme gulasjen sin, en blanding av nevrotisk oppgulp. Det er en aldeles praktfull dag ved Oslofjorden. Sjøen er rolig. Solen er tindrende, og den speiler seg i sjøen. Slik den gjorde, da Tom var fem år, og den glitret i sjøen der Operaen ligger i dag. Så, det er herlig lørdag ettermiddag. På en liten høyde ved Bygdø, har Tom flott utsiktsplass ut over fjorden og helt over til Nesoddlandet. Han liker dette.

Han liker seg ikke helt nede i vannkanten, men alltid litt oppe i landskapet. Bedre oversikt og samtidig litt bedre blikk på hele panoramabildet som han kaller det.

Dette er jo en av Tom sine "lidenskaper", med det å være ute i naturen. Dette er hans terapi for sjelen. Ikke gjøre noe. Bare være til. Han liker å ha med seg vin, eller et par små øl bokser. Ta til seg naturinntrykkene, og kjenne hvordan alle jobbrelaterte tanker og andre vanskelige situasjoner, i hvert fall, demper seg noe. "Er det ikke godt?" sier han alltid. Men det sier han ikke nå, der de sitter. Fordi hun ser ingen vits i det å sitte her. Tom ser ingen vits i, å si noe positivt, fordi hun bare sitter og jamrer seg og klager. Hele tiden må han forsikre henne om at hun faller ikke ned fra avsatsen de sitter på. En utmerket flat gressbakke som er 3 meter over en annen ganske så flat gressplen lengre ned. Ingen som forstyrrer dem. Ingen som ser dem. Og heller ingen som bryr seg om at de sitter der. Dette er ikke Tom sin ønske relasjon av henne som er med ham denne ettermiddagen. Nå er det hennes egen Monster person, som hun igjen serverer. Sammen med gulasjen sin.

Det er jo dette som er med oss mennesker, vi vil, i enkelte gode situasjoner, der vi trives godt, ha noen å dele med. Ha en person som er med å deler på, bekreftelsen av livet. På tilstedeværelsen. Og dette her i dag, dette er begge deler. At vi er til. At noen sier sammen med oss, at livet er godt for en stund. Helst vil vi dele, sammen med en person som kan snakke og nyte denne virkeligheten og disse inntrykkene med en. Men nei, igjen, - det blir bare tøys alt sammen nå også. Juristen skal nesten ikke drikke vin og noen samtale greier hun ikke denne gang heller. Hvorfor ikke? Nei, hun greier ikke å sitte stille og i ro ved vannet.

Nei, Tom bare konstanterer, situasjonen tar aldri av med henne! Han tar noen gode slurker av Barolo vinen, i håp om at han skal føle en slags lykke over det å sitte der han sitter, men nei den virker ikke. Hun enser ikke vinens opphav i det hele tatt. Han tar noen bilder av henne, for å se på etterpå. På bildene ser det ut som hun gråter. Hun vil hjem! Hjem til hva? Til sine stue, med nedtrukne gardiner og sine 50 talls bjerkemøbler, arvet etter moren. Hjem til der, det ikke finnes en eneste blomst? Like mørkt og nedtrukket som i en leilighet i en av Marokko's bakgater? Hjem til der det bare er plass til kun en person! Henne selv!

Tom blir meget betenkt etter dette, et menneske som ikke kan sitte stille ute i naturen, for å nyte og snakke. Et menneske som ikke er i stand til, å sitte i solstrålene i eget liv. Det er med oppgitthet Tom registrerer denne opplevelsen med henne. Han kaller det for håpløs uro!

Dette her i dag, som kunne ha vært, en av deres beste stunder sammen, men som igjen, aldri ble til noe......

Tom tar stadige oppsummeringer, - og veier for og i mot. Hva er det han opplever i dette forholdet som gjør at han holder ut? Som gjør at han finner seg og finner seg i så uendelig mye fra dette mennesket? Bortsett fra at han vet og forstår, at han er glad i henne, så er ikke det nok. Han vet jo, - "Kjærlighet gjør blind", - men han kan da ikke finne seg i "Kjærlighet gjør urasjonell" i tillegg. Han er overrasket hvor mye et menneske kan finne seg i. Han er allikevel, fortsatt menneske. Men da han ved disse tider, får et vakkert bursdagskort fra henne, med gode gratulasjoner, ja da tror han på henne igjen. Hun avslutter hele kortet med ordene, som er vakkert skrevet: "Ja, Tom, jeg rett og slett elsker deg". Det er da håpet hans igjen tennes, - om at hun en dag vil se og forstå, - bli normal. At hun ønsker seg hyggelige livsgjøremål.

Og så var det dette plastkortet han fikk i tillegg da. Som en liten ekstra gave lå det der. Et kort, akkurat på størrelsen med et kreditt kort. Morsomt og fint er det laget, der det står med mørkerøde og varme bokstaver: "I Love You". Ja vel, mener hun det og? 

Det har hun sagt og gjort før også, bygget opp en slags forhåpning, som hun ganske så enkelt har revet ned uten å tenke noe særlig over det. Men det er dette kortet da. Hun må kanskje ha ment det allikevel, i og med at hun har kjøpt det og gitt det til Tom. Han syns det var så morsomt med et slikt kort, at han ville bruke det, på den lokale restauranten like ved der hun bor. Tom vil betale med det, enda han vet, dette er jo ikke et slikt kort. Selv om det har magnet stripen. Tom gir kortet til servitøren, som ler, da Tom tuller litt med det. Helt til Juristen griper inn og med streng stemme sier: "Nei, slutt nå"! Tom må bare gi seg, etter å ha blitt irettesatt, i full offentlighet. Servitøren tørker sine lattertårer, og han også forstår, at dette var nok for i dag. Det er nesten ingen plass for å tøyse i Juristen sin verden.

Men allikevel, Tom velger å gå videre, og han fortsetter å være på tilbudssiden for henne.

Han skaffer og monterer en kjøkkenvifte hos henne. Den gamle viften han hadde liggende, som var demontert fra svigermor. Den så ny ut, men dette fikk Juristen aldri vite. At den var fraktet over fjellet, helt i fra Haugesund. Samtidig tar Tom med seg en pyntelist, som er til overs, fra sitt eget kjøkken. Fordi, i tilfelle den nye viften ikke skulle slutte pent til Juristen sitt gamle kjøkkenskap fra 1963, som henger der. I så fall må han bruke noe av denne pyntelist som en avslutning, for å få det til å se helt ut. Han er jo tross alt en dyktig håndverker, selv om hun ennå ikke har oppdaget noe særlig av hans positive sider. Men, viften fra avdøde Svigermor, passer greit inn, og Tom trenger ikke bruke noe av den medbragte listen. Men Juristen, syns at akkurat denne listen, "Den er jo så pen", som hun sier. Så derfor, hun vil på liv og død, bruke den et sted. Tom forklarer at, "Det er ikke slik det fungerer, man bruker denne listen, bare hvis man må". Tom legger også til: "Det du sier der, er jo som å lime opp en bredde av naboens tapet, bare fordi du liker den, uten på den tapet du allerede har i stuen". Men det hjelper ikke, hun vil nærmest bare skru lyslisten fast, rett på sin kjøkken vegg, og peker, mens hun sier: «Der vil jeg du skal plassere den Tom». Han sier, "Du kan ikke det, det ser rart ut"! Ja vel, hun gir seg motvillig.

Da Tom først er i gang, med små forbedringer med hennes kjøkken fra "Drapet på Kennedy Dagene", så vil han gjøre litt andre småting også. Han ønsker å gi henne, en helt gratis, ny søppeldunk. Men da må han først bruke 3 dager på å overtale henne for å få lov til å gi henne en ny dansk Vipp søppeldunk til et par tusenlapper. Hun vil jo helst beholde den gamle, halvknuste vraket i sprukken plast, som står der. Som han da sier til seg selv: "Jeg bruker 3 dager på å overtale henne til dette, du snakker om å bruke energi og kaste bort livet!"

Og før han gir henne søppeldunken, skriver han med rød tusj i bunnen: "Måtte du putte like mye søppel i denne, som du hittil har puttet i meg".

November. En kveld, hjemme hos seg selv, kaster hun sin forlovelsesring i gulvet. Bare fordi, Tom tar igjen med henne i nok en tøysediskusjon. Og så derfor, må ringen kastes i gulvet. Det er greit. Tom tåler det, hvis det er avstraffelsen. Hva hadde hun forventet seg? At han skal bare jatte med? Og hun mener og sier alltid om seg selv, at hun er så rolig og behersket. I tillegg har hun begynt å gå rundt å si til Tom, "Du får jo aldri fridd". Gang på gang nevner hun disse ordene.

Hva er det hun tror? Gifte seg med henne? I et ekteskap som varer i ett år? Og han kommer da til å miste sin enkemannspensjon i tillegg. Å nei, det skal ikke skje!

Hadde han fulgt hennes råd og ønsker til nå, hadde han vært for uten sin bolig. Bodd i noe sterilt og noe som hadde vært fullstendig uten sjel. Slik hennes bolig er. I tillegg, hadde han også vært sosial og harmonisk konkurs, i tillegg til etter hvert, å blitt en boligasylant.

Han unngår å følge disse råd og ønsker fra henne, sin forlovede. I stedet holder han stø kurs og sikter mot det han ønsker seg mest: Bli boende der han bor! Og han greier til og med i denne tiden, å kjøpe naboleiligheten, som ligger vegg i vegg med hans bolig!

Man kan snakke om en drøm går i oppfyllelse. Tom pleier hver gang noe utrolig hender, å si ordene: "Det er ikke sant"!

Det sier han denne dagen også, da dette eiendomskjøpet går i orden.

Han forteller dette til Juristen, pent og forsiktig. Han tror kanskje hun skal bli glad, vise entusiasme. Kanskje hun sier "Så flott, da blir det jo en leilighet på 170 kvadrat meter. Da blir det i hvert fall nok plass til to personer". Tom har så vidt nevnt denne muligheten for henne før, og da spurte hun faktisk om hun da kunne få sitt eget hjemmekontor. Tom svarte: "Selvsagt skal du ha det".

Men nei, på denne dagen da han røper nyheten for henne, er det ingen reaksjon. Hun eier ikke engasjement for noe som helst her i livet. Vet ikke hva det vil si, å sprudle. Vet ikke hva det er å ha eierfølelse til egen livsglede. Er blottet for livlighet og impulsivitet. Hun sier ingen ting, selv om han er en mann som gir henne fler muligheter i livet, enn det hun har hatt og er i stand til å takle!

Tom forteller det til venninner og kolleger, og der får han anerkjennelsen sin! Til de grader. Der får han skryt. De kaller ham flink og arbeidsom. Der tennes hans stjerne av andre nok en gang, av mennesker som vet å sette pris på ham, ved å si det han ikke får høre av, - ja, akkurat, - sin kjære. Ja, det er noen som ser ham som en hjemmets mann. Det gjør ham godt, og han setter pris på disse venners vennskap, og deres ord. Han slutter tankerunden, med å si han er glad for å ha disse personer rundt seg.

Det er også i denne tiden, at Tom sin så syke kamerat Terje, sier: "Tom du har da aldri innfunnet deg, med så mye fra noen som du gjør akkurat nå"?

Tom gjør som Juristen: Han svarer ikke....... Bare konstanterer, han er enig med Terje og gjemmer bort det hele og tier om sin sorg.

Venneparet Ragni og Carl har i samme tidsrom invitert Tom og Juristen hjem til seg. Ved ankomst er ikke Ragni der en gang. Nei vel, tenker Tom, og tar en titt på leiligheten og deres nye bad. Tom får faktisk noen ideer når det gjelder glasshyller til sitt eget bad. Det er jo ikke helt ferdig ennå. Noen små detaljer står igjen, så besøket hos Carl kommer godt med. Etter hvert har vertinnen innfunnet seg, og noen reker fra forrige fest blir satt på bordet. De smaker i hvert fall slik. Tom og Juristen har ikke vært der mer enn i en halv time, og klokken er jo bare åtte. "Jeg vil hjem klokken ti" sier Juristen. Tom syns klokken 22.00 er vel tidlig. Og all den tid vertinnen var opptatt av helt andre venner før på denne kvelden, og ikke kom før nærmere halv ni, blir det liten tid og litt rart, og skulle gå klokken 22.00.

Det blir intriger og blikk fra Juristen, i det skjulte, hele tiden. Det å tvinge en engstelig 50 åring, rastløs som en 14's, til å være med på voksenfest i 5 timer, blir derfor ikke lett. Tom bare gir opp, og en taxi bringer dem hjem, i god tid, før klokken er blitt 23.00. Ragni og Carl leverer hverandre noen blikk, som Tom fanger opp og vet hvordan å tolke.

November. Grand Canaria: Sammen med åtte andre personer, er Tom og Juristen blitt med Ragni og Carl på sydentur. En av personene som er med, er en arbeidskollega av Juristen. Denne personen fungerer som et vandrende intern bud på sin jobb, og alt som kommer for hennes ører, blir ved dagens slutt, kringkastet til alle hun kjenner. Hun er lavest nede på gulvet der Juristen jobber, - ikke noe feil med det, men hun streber etter å være "in" med juristene på sin jobb. Tom er blitt advart om denne personen før turen, så han er forberedt. Tom gir henne navnet Skravlebudet.

Men, det blir så mye styr på denne ferien. Atter en nedtur av en sydentur. Juristen tar hensyn til alle, unntatt til Tom. Hun er fullstendig i ulage det meste av ferien, og da hun i tillegg skal spille flere roller, og late som hun i tillegg liker Skravlebudet, blir det hele veldig komplisert. De greier ikke på ferien, å gå en eneste tur for seg selv. Heller ikke sitte på benk, og snakke, og se ut over sjøen. Så der sitter Tom, på restaurant, med 10 andre personer. På sydentur for å ha det hyggelig. Carl er fornøyd med sitt syklubb harem. Tom med en dame som reagerer med sinne fordi at han ikke tilbyr henne, - noen av "gratis sukkertøyene" fra restauranten. Tom tenkte så enkelt som, "Greit å ha siden, da en av oss en gang vil ha noe søtt å suge på". Men nei, der og da, - var det en katastrofe for henne. Juristen lager en scene ut av dette, og sliter ham fullstendig ut. Han oppfatter henne som en slags Taper Primadonna.

Og hun tenker overhodet ikke på det selv. Tom nevner det for henne, "Hvorfor snakker vi aldri en god samtale? Hvorfor går vi bare går rundt i ring og repeterer og repeterer all skit, hver fandens gang vi er sammen?"

Det blir også galt at Tom nevner på en rolig måte for Juristen, da de sitter på terrassen, at hun ikke bør tvinne sine ben to ganger rundt hverandre. Fordi man kan få åreknuter. Sant eller ikke, det vites ikke, men han bare nevner det. Dette blir oppfattet som kritikk av henne. Hvorfor hun gjør dette med sine ben forstår Tom etter hvert. Hun er bare så super anspent og så veldig usikker på seg selv stakkar. Og dette slår ut, i sosiale sammenheng, med for mange mennesker rundt henne. Å være kjærester og gå en runde på strandpromenaden, nei, det ville hun ikke. Så langt kom de aldri.

Men, Tom og Juristen får en aften, og kun en aften alene, - helt for seg selv. Det er dette, som skal bli deres, som Tom skal leve på lenge. Det er denne eneste kvelden de får sammen og alene. Da er hun jenta, da er hun mer avslappet og ting er hyggelig. Da er hun den personen som Tom en gang falt for. Hun koser seg over stedet de fant. En hyggelig og bortgjemt liten restaurant. Der får de snakket i fred og ro, og de slipper å delta i alt det overfladiske snakket som Ragni og Carl fyller sin ferie med. Juristen koser seg over at maten er god. Og Tom gjør det samme. De snakker sammen mens de spiser og de kommenterer, at de er begge glade over at de har sluppet unna Carl sitt ferieharem, og gjør dette i stedet. De vandrer etterpå langs stranden, og hun vil vasse. Tom sier: «Nei, det er bølger, vi kan ikke, og vi skal heller ikke miste noe i sjøen i dette mørket». Han må hele tiden vise ansvar og omtanke. Og hun gir seg, og alt ender bra. De hygger seg sammen på stranda. De er der for en stund. Alt nok, til at Tom syns det er hyggelig og vakkert. De har hverandres fokus. Det er slikt, det er dette han vil. Det var på en slik natt som denne, hun var hans kjæreste!

Men det var jo så lite, sett i sammenheng med at ferien varte en uke. Tom angrer virkelig på at de tok denne turen. Så mislykket alt sammen. Og venneparet Ragni og Carl har fokus på helt andre ting i livet. De er der, på denne ferie, med alle disse venner, fordi Ragni og Carl kjeder seg i hverandres selskap. Og derfor trenger de, hele tiden venner rundt seg. Tom har kjent Ragni i nesten 40 år. Han ble kjent med henne, før Carl ble det. Tom husker godt, da Fruen ble kjent med Ragni, Tom og Carl skulle på båtrace til Sverige, og jentene skulle være i Oslo og gå på byen. Ragni som kom fra Østerdalen, praktiserte fortsatt i en alder av 23 år, "bytte jakker leken". Fruen fortalte, hvordan hun var blitt påtvunget Ragni sin jakke, før de skulle gå på byen. Og Fruen stakkar, nøye som hun var med alt, likte sin egen jakke aller best. Hun fortalte hvordan hun skamfull måtte gå på byen i en jakke, som var - "kjøpt på butikk'n borte i svingen, inne i Trysil sine dype skoger ". Tom fikk så vondt av Fruen da han kom tilbake fra Sverige og fikk høre denne historien. Og Tom, nei han glemmer den aldri.

Denne sydenferien oppleves som ytterst blodfattig. Den fellesgåturen med 10 personer, vandre på stranda, en strekning på 8 kilometer. Med Ragni sine innlagte stopp, hver gang hun måtte ut i vannet, og ha sine «tisse i badedrakten pauser». Ja alt sammen, det glade vanvidd.

Etter at turen er over, og de har kommet hjem til Oslo, kjøper Tom en bukett med 20 hvite roser til Ragni og Carl. Tom ser på det, som hvite freds roser. Han plages jo av den så veldig mislykkede ferien med dem. Men, de tar ikke poenget, med hvite roser. Fredsroser. Tom sier takk for turen ved overrekkelsen.

Julen nærmer seg. Det er Tom og Juristen sin andre jul sammen. De er forlovet, og Tom ønsker å legge planer for julaften. Men nei, - igjen. Hun skal heller ikke denne julen, være sammen med Tom, sin forlovede. Det blir samme feiring som i fjor. Tom forstår ikke hvordan Juristen og henne familie, får feiret sin jul, blant alt rot av pappesker og demonterte møbler i denne, hennes tidligere bolig. Hun skal for 5. året på rad, etter at hun ble skilt, feire med sin eksmann og deres to barn frem til kl. 20.00. Igjen kunne hun ha kommet til Tom, fra kl. 20.30. Men heller ikke denne julen, gidder hun å feire noe som helst sammen med ham. Hun skal heller hjem og legge seg halv ni. Her har Tom for andre gang, gått og kjøpt en juleblomst til henne, for å glede henne. Og hva sa hun da hun fikk den: "Det var da svært"... Han kan ikke huske hun takket en gang. Eller kommenterte at den var pen og flott å se på. Så Tom forstår, han kommer til å få en ny nedtur av en julaften på grunn av dette så lite sosiale mennesket som han tvinger seg til å tro, skal være hans kjæreste. Forholdet som han kjemper for å innbille seg selv, skal bli til noe.

Jul ja. Akkurat julen, den er blitt så veldig annerledes for Tom, etter at han ble enkemann. Selvsagt, han har sin datter. Men hun har jo sin kjæreste, og hun er blitt involvert i hans familie. Tom er buden dit denne julen også, og til sin egen familie i tillegg, så det er ingen synd på ham sånn sett. Men det er noe helt spesielt å feire sammen med den personen som man er glad i og planlegger sammen med.

Tom pleiede å si til venner, da Fruen ble borte, - "Kveldene er verst". Og de var. Det var så tomt, uten Fruen. Borte var hun. Dagene etter at hun var død, talte Tom hvor mange timer det var siden hun døde. Hvor mange timer det var siden hun levde. Og hvis han talte det flere ganger, og fikk det eksakte tallet, så var det så han trodde, at Fruen på en eller annen mystisk måte, ville komme tilbake. Alt han skulle ha sagt og formidlet til henne, som han nå bare måtte tenke i stedet. Etter hvert, ble kveldene bedre. Musikken hans, ble igjen satt på. Livet gikk seg til på et vis. Men julen, det er noe annet. Lyden og følelsen av høytid, - den som alltid før hadde vært noe å glede seg til, ble noe han nå, rett og slett grudde seg til. Fordi, den siste julaften Tom og Fruen hadde sammen, var en tung julaften. Den var helt ulik alle de andre juler de før hadde hatt sammen. Så etter at han ble alene, traff Tom disse venninner, som han hadde feiret jul med, men det ble jo også historie etterhvert. Og nå, denne Juristen, som bare er skuffelser og nedturer. Han har på grunn av henne, mistet all tro, og smak på det som kalles julaften. Juristen, har bombet og smadret det hele, sønder og sammen! Dette får Tom til å miste troen på sin egen verdi.

I tillegg, har hun bemerkninger om mange. Hun legger gladelig ut og forteller om de til Tom. Også en hun kjenner, som har et litt annet livsmønster enn folk flest. Hun forteller om en bekjent som er sammen med andre menn på julaften, og hvor rart hun syns det er. Men denne personen er i det minste sammen med noen han liker å være sammen med på denne kvelden. Jo da, Tom kommer til å være sammen med sin datter på julaften, men det er da ikke det samme som å være sammen med sin kjæreste...... Fordi, - han er jo ensom, med dette innlånte helgebesøkende mennesket som skal kalles kjæreste.

Det er en dag, rundt lunsjbordet på jobben til Tom. Det er mens han står der og forsyner seg av førjulsmaten, at en damekollega sier: «Gleder du deg til jul Tom?» «Nei» svarer han, og tilføyer, «Julen blir aldri den samme etter at jeg ble alene.» «Ja, det var jo rundt der det skjedde» svarer kollegaen. Ja, tenker Tom, og med den trollkjerringa jeg kjenner nå, så er det ingen ting, som tilsier at julen skal bli til noe hyggelig i år heller.

Det er blitt julaften, og Tom våkner tidlig, og han ligger i sin seng. Der begynner han å tenke etter hvordan planene for denne, deres andre julaften vil bli. Eller, det blir jo ingen planer. Det har jo Juristen bestemt for dem begge. Han står opp, bare ordner seg og drar over til henne. Ringer på nede, og hun skvetter da han kommer slik uanmeldt. Han kommer inn, og blir stående rett innenfor den halvkvadrat meter store entrèen, - fordi hun tilbyr ham ikke å sitte ned. Hun spør: "Hva vil du her?" Han lager bevisst en kunstpause, og svarer ikke.

Bare ser seg rundt og gjentar spørsmålet hennes med lav stemme: "Ja, hva er det jeg vil her?" Han konstanterer at her er det ikke mye som minner om jul. Ikke så mye som en nisse er satt frem, og juletre er hun jo allergisk mot har hun fortalt. Juleblomsten hun har fått av ham, ja, den glimrer med sin ensomhet oppe i alt dette. Den klamrer seg til vannet fra blomsterbutikken, for å overleve. Fordi hun vanner den ikke. Hun orker ikke ta ansvar for noe annet levende i livet sitt, enn seg selv. Det er derfor det heller ikke finnes så mye som en plante av noe slag i dette hjemmet. Det eneste som glimrer med litt stas, er de fargede glassperlene på de ødelagte juggelsverdene som henger i hennes entrè. Men julefølelsen blir delvis reddet av, at det lukter ribbe fra hennes kjøkken. "Jo", fortsetter Tom, "Jeg vil bryte forlovelsen vår, og det på akkurat denne dagen! På selveste julaften". Han ser ned på sine hender, og ser den skinnende gullringen, som sitter på der, mer som et hån, enn en bekreftelse på en samhørighet og et bånd mellom to mennesker. Han begynner å trekke den av, over det innerste leddet på ringfingeren. Men den er litt vrien å få av, så det stopper litt opp.

Juristen bare ser på ham, med et kaldt og tomt blikk, samtidig som hun lirer av seg noen forsikringer om, «Jeg får bedre tid etter jul». - Tom vet ikke hva han skal svare til dette, men før han får sagt noe som helst, fortsetter hun, - «Og forresten, ingen menn har slått opp med meg ennå, så det skal ikke du heller. Jeg skal si i fra om det. Nå må du gå Tom, jeg må i butikken og kjøpe en halv liter melk.» Ja, han vet hun kjøper bare halve liter kartonger, for som hun har fortalt, liter melkekartonger er så tunge. Men til gjengjeld, så kjøper hun en halv liter, hver eneste dag.

Hun viser like mye følelser som en appelsin som blir skrellet. Ringen blir på Tom sin finger.

«Bedre tid etter jul? Og ingen menn har forlatt henne? Hennes eksmann forlot henne i hvert fall, for å oppleve noe muntert i livet sitt», sier Tom til seg selv, der han sitter i bilen på vei hjemover.

Men det var dette bursdagskortet da, som han fikk på høsten, der det sto, disse ordene, - "Ja, jeg rett og slett elsker deg". Og plastkortet i tillegg da. 

Det kan ligge mye fremtid i disse ordene, og det kan også ligge mye fremtid i ordet med kun tre bokstaver: "Håp"......Tom har hele tiden sitt håp som han klamrer seg til. Nei, hun vil ikke ofre noe som helst, for å være sammen med Tom på julaften. Men han er bra nok på nyttårsaften, fordi da er han buden på fest til venner, og da kan hun lime seg på der. Hun blir jo aldri buden noen steder noen ganger.

Det blir en julaften helt lik den han hadde året før. Hos denne såkalte svigerfamilien. Et hav av mennesker. Rundt tyve stykker er det vel der. Svigermoren med sine to menn, den ene er en eks, og den andre er aktuell. Rart er det, men det er det det er. Svigersønnens søstre er der i år også. Tom lærer aldri om det er tre eller fire søstre. Og deres kjærester i tillegg. Noen av søstrene har til og med byttet ut sine kjæreste i løpet av året som er gått. Så det er ikke alle Tom kjenner igjen, og kan si takk for i fjor til. Det er bare en samling av mennesker som Tom føler seg ytterst ukomfortabel med. Han føler seg plassert. Føler seg dumpet og forlatt. Føler seg hensatt. Slik han følte seg, da han satt i bussen inne i skolegården på Møllergata Skole. Han var 5 år. Han skulle sendes på feriekoloni, og han var lei seg. Svært lei seg. Han gråt. Og han husker så godt moren som sa: «Ikke gråt da ungen». Men han gjorde det for det. Det ble for sterkt med alle disse ukjente barna, som hoiet og lo. Og som det så ut til, at flere av dem kjente hverandre fra før. Akkurat slik føler Tom det nå og, på denne julaften. Han vet han kommer til å hate jul etter dette.

Juleaften ble aldri det sammen etter denne julen 2008. Tom føler seg ensom. Minnene fra skolegården på Møllergata Skole, ble heller aldri hvisket bort, i de 50 årene han med jevne mellomrom har gått forbi der.

Allikevel, i denne kalde årstiden, forsøker Tom å holde liv i bålet med Juristen, som liksom skal være deres. Noe som Tom føler så absolutt, at de ikke har. Liv i bålet. Som nok et forsøk på å få til et skikkelig forhold, går Tom og kjøper 40 røde lange roser til henne. Denne handling er ganske så symbolsk og avventende fra ham, fordi han håper nå på, at hun skal få en annerledes oppførsel, og at hun skal forstå at han er glad i henne og at han ønsker hun snart skal lande. Tom begynner også å lure mer og mer på hennes uttalelser. De holder ikke det hun sier. Hun sier, at hun er veldig opptatt av, hvem hun omgir seg med. Siden hun er "dønn" ærlig når hun forteller, forteller hun alt om sine tidligere mannlige bekjentskaper. Det er jo ikke flere enn Tom teller på tre fingre. Hun forteller stadig, at han "forrige" hadde en kropp som var, med hennes egne ord, helt "disquisting". Derfor, lurer Tom på om det virkelig er hold i det hun sier.

Og som ikke dette var nok, bare dager etter de 40 røde roser, presterer hun å si: «Tom, du er så lite romantisk». Han er glad han sitter, da hun sier dette. Fordi, han vet snart ikke hvor mye mer tøys han orker å høre fra henne. «Jo», tenker Tom, «det er riktig at jeg har sluttet med å legge hyggelige lapper under hennes hodepute. Men det var jo ikke noe vits i å gjøre det». Resultatet ble jo det samme: Tre dager etter i telefonen, fikk han alltid høre: «Ja da, jeg har funnet lappen din». Sa hun, med en like irritert stemme, som en fler barns far som sitter i bilkø med tre utålmodige barn bak, som alle maser på is.

Tom er finurlig sammensatt. Han liker mange tinge ting, og er opptatt av mye forskjellig. Han gjør ting som ikke er helt vanlig. Men han liker disse ting, som ikke er helt vanlig. Han har i alle år, fått høre, han er fargerik. Er det kanskje derfor, det er vanskelig for et litt primitivt og enkelt menneske, som Juristen, å holde tritt med Tom sin verden? Det er mulig. Men han er jo ikke hjerterå heller. Han gir henne jo mulighet på mulighet hele tiden. Men hun verken gidder eller orker å anstrenge seg til noe særlig av det han foreslår.

Velkomst.

Det å komme hjem til Juristen, er alltid en rar greie, hver eneste gang. Tom forstår at han tråkker fortsatt i motbakke. Han burde ha vært på hovedveien nå, så lenge som det er etter tapet av Fruen. Burde ha funnet den veien han skulle ha vært på, for lenge siden. Men i og med at Juristen har kjørt livet sitt fast i et tornekratt, så blir også Tom påvirket av dette. Det er ingen velkomst. Det er fullstendig mangel på velkomst. Hun kan ikke velkomst. Tom blir aldri tatt i mot. Ingen varme. Han som pleide å kose på Fruen hver gang han kom hjem. Og han som ble kost på tilbake. Som regel så penser Juristen samtalen raskt inn på, de to juggel sverdene som henger på veggen i hennes halv kvadrat meter store entrè, før man kommer rett inn i stuen. Det ene sverdet er brukket, og hun lurer alltid på om ikke dette kan repareres. Tom ordner jo alt mulig for henne ellers, så, - kan han ordne dette og? Tom svarer alltid, at disse sverd, er leketøy for barn og har null verdi. Kun billig støpemessing overfylt med noen fargede glassperler. "Jo hei du, her er jeg.... jeg er akkurat kommet på besøk til deg nå"....tenker Tom, men Juristen er aldri på den bølgelengden.

Men, en dag i denne vinter tid, blir nok en merkelig historie til på grunn av henne. På Tom sine reiser til Italia, Sveits og Frankrike, har han nemlig sett, at menn der nede, går med pelser. Flotte pelser. Tom har pelser fra før av. Flere stykker. Men han ønsker seg en til, og har alltid likt å blande forskjellige stiler. Pels og jeans. Også fordi, hans gamle beverpels som snart er 25 år, har skrantet i lang tid nå. Han har hele tiden hatt den til reparasjon hos sin faste buntmaker, men det er da måte på hvor mye beverjakken, som han kaller for Lame Beaver, skal få av "veterinærbehandling". Derfor, "Bever er ikke å oppdrive mer", sier buntmaker Olesen, "så da må det heller bli mink jakke". Og buntmaker syr en ny jakke til Tom, i mink. For et barn på 10 år, så ser denne mink jakke, ut som hans gamle beverpels. Fordi, brune er de jo begge to. Beverjakken har Juristen sett mange ganger. Da Tom denne vinterdagen kommer hjem til henne, med sin nye mink jakke, så, - ja, da sier hun ingen ting. Tenk, absolutt ingen verdens ting! Ikke ett ord! Hun vil ikke nevne, at han har ny minkpels på! Kommenterer den overhodet ikke. Hun vil ikke bekjenne at hun ser den. Og hun sier aldri noe siden om den heller. Spørsmålene bare hagler ned i Tom sitt hode, - alt i fra mangel på folkeskikk til "Er hun misunnelig"? Hun er heller ingen motstander av pels, fordi hun har selv en slags mink pels, stiv som et flatbrød, kjøpt på sydentur i Palme Land. Nei, Tom tror heller på, at hun har så dårlig selvfølelse, at hun har ikke råd til å rose sin kjæreste. Eller rose noen andre for den saks skyld. Hun er som et drivhus, for sin dårlige selvtillit. Du verden hvor lite interessert hun er i hans ting og hvor lite hun ser ham. Tom sier ingen ting, om denne nye pelsjakken, og prisen nevner han ihvertfall ikke. Hun er en ren skuffelse og en stor raring.

Det rare er, - det er vel ikke en jakke og pels han skal få og får, mere skryt for, enn akkurat denne. Fra mange mennesker som ser den i tiden etterpå. Han blir stoppet på gaten og i restauranter, og folk har skrytt av denne pelsen. Myk og god i skinnet er den. Kjøpt i Oslo's beste butikk. Sydd til Tom. Fordi, han liker å være spesiell og skikkelig i sitt tøy, og han er! Men hun vil ikke ha en spesiell mann. En flott mann, nei. Det holder bare han har fritidsskjorter. Det har Tom sett. "Han Forrige" hadde jo det. Sydenbildene av dem som hun viste frem, med en flau mine. Der fikk Tom se bilder av en mann som i hvert fall ikke var opptatt av sitt tøy.

Skal Tom bli fornærmet eller sint? Han bryr seg ikke. Hun er bare opptatt av seg selv. Behovet vi alle har, for å bli sett og hørt av den andre, får han i hvert fall ikke dekket her.

Det samme hendte også da han kom fra Polen, da han hadde kjøpt seg en nydelig italiensk jakke. Ganske så kostbar og fin den også. Han tok den i bruk på våren. Hun bemerket den aldri. Men en flott italiensk veske, - ja det hadde Tom kjøpt med til henne. Hun orket å takke ham for den......

Søndags morgen hos henne. Det blir en del av de etter hvert, og de er alltid spesielle. Tom liker best å våkne opp hjemme hos seg selv. Der ser i hvert fall ikke soverommet ut som en kjellerbod. Fullt av esker er det på hennes soverom. Men det kan han våkne opp til for en tid. Han skal jo aldri bo der. Det vet han. Men det er diskusjonene som hun setter i gang. Hver eneste søndag. Og de blir etter hvert så lange og slitsomme, at det ender alltid med at Tom slutter å lytte til hva det er hun sier. Han blir heller liggende å se på de hvite soveroms gardinene hennes, med røde firkanter og sirkler på. Han forsøker hele tiden å finne ut om det er et system på dette gardinmønsteret, og han teller kanter og streker og forsøker hele tiden å se to gardinbredder lengere bort. For å se om mønsteret gjentar seg. Han finner det aldri ut. Det eneste han finner ut, er at vel dette stoffet, må være det nærmeste han har sett, som minner om sommerkjolen som hans mor hadde på i 1960. Det var første sommeren Tom bodde på et hotell, sammen med sin mor og far, på Grimestad på Tjøme.

Å, hun var flott moren til Tom. En vakker dame og ganske så oppegående. Og så levende og utrolig våken. Positiv og energisk og hadde det meste av det en samlende mor og leder i en familie skulle ha. Det er fra henne han lærte seg, å alltid ha en plan og et mål.

Og da kommer også tankene til Tom: "Jeg hadde et meningsfylt liv med Fruen. En trygg plattform, og et liv fullt av planer, som var der og de fleste ble levd ut. Det var en mening med livet. Og nå, er livet mitt bare tragisk og et kaos".

Han ser på det som et nederlag og måtte innrømme noe slikt. Men han gjør det for det. Men samtidig så tar han det som en utfordring med denne såkalte "kjæresten" sin. Han faller ikke ned i hennes feller, og gjør ikke noe tullete økonomisk på grunn av henne heller, selv om hun ikke eier en eneste plan for sitt eget liv. Han fortsetter sine negative tanker: "Gud, hvor jeg savner lidenskap i forholdet! Og ikke en person som ofte, bare er der og virker som nesten død". Hun er milevis fra å forstå betydningen av å si noe pent til noen. Nå er det bare om henne som alle ting gjelder. Hun sier hun er glad i ham, og hun sier det ofte. Han syns det er en rar måte å vise at man er glad i noen på. Skal han være sint på noen fordi livet hans er blitt slik som det er blitt? Skal han være sint på Fruen? Nei, ikke i det hele tatt. Hun ble syk og døde stakkar. Skal han være sint på Juristen for hennes rare ting? Nei, han kan ikke, hun sliter jo med seg selv og sitt liv. Skal han være sint og skuffet over selve Livet? Nei, over hodet ikke. Livet er jo det absolutt optimale av alt vi eier. Livet er en blanding av hva vi mennesker gjør det til og en masse tilfeldigheter. Livet kan og skal aldri ha noe skyld for noe som helst. Det er omgivelsene, en selv og menneskene rundt, som former livet. Nei, Tom er ikke sint på noen eller på noe. Bare uendelig skuffet og sliten av å ha havnet i et slikt trøblete forhold. Tom ønsker seg De Tre Ting: 1. Verdighet, bli sett og godtatt for den han er. 2. Få lov til handlingsrom i sitt eget liv. Og 3. Få lov til å tilhøre en flokk. Disse tre setninger er viktige for Tom. Han har hatt de med seg lenge. Han har hørt dem, og lest dem, fra det han kaller samfunnsvitere, eller andre bevisste mennesker. Og han har formet dem om og om igjen, til de til slutt strandet på den ordlyden som de har nå.

Han tilhører jo en flokk, men han vil ha en partner i flokken sin, en partner ved sin side. Fordi, han har mistet Fruen, og han ønsket å komme i gang med et nytt forhold, som han kan leve videre og bygge på. Han ville ha et liv, selv om han hadde punktert. Og han lette, og hadde flere kjærester, og han fant etter hvert en som han ville satse på. Med her har han blitt kjørende med flatt dekk, så alt for lenge. Han har ikke tall på antall fredager som Juristen skal hvile seg, og de ikke kan sees. Eller noen ganger lørdager, som det også er vanskelig. Og de rare søndager hjemme hos ham. Hun drar med en gang etter frokost. Nesten som hun har en mamma, der hun skal være hjemme til et visst tidspunkt. Det er sjelden, de går en tur. Så å si aldri en normal avslutning på en helg. Hun må hjem for å komme seg og komme seg. Hadde hun vært en tante Sofie, som holder sitt hus helt strøkent, så hadde det vært et argument. Men hun er ikke der heller. Hun sier jo selv, at hun er så sliten, så hun vasker bare et halvt stuegulv ad gangen. Han er lut lei av å høre, - "ta kortversjonen", - på mye av det han forteller. Hun har nesten ingen ting å formidle selv, og er det noe, så er det negativt om sine venner og Tom. Selv gidder hun nesten heller ikke å lytte.

Tom er lei, og lurer på: «Hvorfor må jeg oppleve alt dette?». Hans datter ser hvordan hennes far lider. For som sykepleier, nytter det ikke å lure datteren. Han husker det fortsatt, Fruen var borte og det var ved fire tiden om natten. Han skulle på toalettet, og hva hører han fra soverommet til sin datter? Jo der sitter femtenåringen oppreist i sengen, og gråter. Tom spør hva det er. Han får bare svaret: «Mamma»................

Tom begynner å bli veldig sliten av alt dette forholdet. Hennes hele tiden, intriger. Aldri påfyll av energi. Hun etterlater seg etter hver helg, et kaos av setninger uten svar. Han gir henne trygghet og omsorg. Og ønsker seg det samme tilbake fra henne. Men hvordan skal hun greie å gi det til en mann, da hun ikke en gang har greid å gi det til sine barn? Hun behandler Tom ettersom hvor hun syns han hører til i ulveflokken hennes.

Tom bestemmer seg for etter dette, å slutte med å skrive ned alle de rare ting som hun hele tiden forårsaker.

Ellers så er disse ukene fullt av komplikasjoner. Og hvis det ikke er noe, ja da jamrer hun seg om pakken med buljongterninger som Tom kjøpte til henne. Hun gjentar stadig, at han må ha tatt de med seg hjem. Helt til hun en dag fant de i sin egen skuff. Eller så var det stenene fra stranden på Rhodos som hun trodde at hun manglet en av. "Har du tatt med deg noen av dem hjem Tom"? undret hun seg over i flere uker. Tom har jo stener selv, men de tar han selvsagt med seg over alt der han går.

Men, hvem kan finne noe som helst i skuffer og skap som er overfylt med reklame for alle Rhodos' spisesteder og en stor samling med tomme lyspære esker? Ja, for dette er også en del av hennes systemer. Og dette uroer Tom, fordi, hvordan skal han greie å leve med hennes så uorganiserte kaos i sitt eget, så ryddige hjem?

Det er en mandags morgen i det samme tidsrom: Tom har overnattet fra en søndag til en mandag. De har akkurat gått ut av oppgangen i blokka der hun bor. Det er da hun sier: "Ikke vær så opptatt av meg, finn på andre ting å gjøre". Dette er ord å starte en ny uke med, halv åtte på morgenen, med 5 minus og snøen daler ganske så tett ned. Tom tar henne på ordet, stopper opp og sier: "Det er greit, vi avslutter likeså godt hele forholdet her og nå". Han tar av seg forlovelsesringen, mens de fortsetter å gå bortover. Han henger ringen på sitt nøkkelknippe. Hun blir like overrasket over hans reaksjon, som de lørdagskvelder, han har sagt, at han vil dra hjem. Det har han sagt ved flere anledninger. I det siste, er det blitt slik, at han hadde både pute og dyne nede i bilen, slik at han kan sove der. Og hver gang sier hun, - "Nei Tom, ikke dra". Hun gjør alltid helomvending. Nå sier hun ingen ting. Kommenterer ikke konflikten hun har satt i gang.

Hun er sin verste fiende. Men som Jesus sa om Judas, - men med Tom sine ord: Hun vet ikke hva hun gjør og sier. Så derfor, Tom finner seg i det, og sier ingen ting mer han heller. Igjen spør han seg hva det er han kaster bort sitt liv på? Men han tenker, "greit, jeg skal trekke meg tilbake". Og han gjør. Tre dager etterpå, får han en telefon fra henne, der hun beklager seg sterkt over at "Forholdet er blitt så labert". Ja, hun bruker det ordet. Da var det galt, at han ikke ringte.