Kapittel 7.

Juristen har gitt opp forsøket med å få Tom til å selge sin bolig. Nå vil hun heller forlove seg med ham. Forlove seg? Tom som aldri har vært forlovet. Med Fruen bare giftet han seg. Det er så mye snakk om dette fra Juristen, at han sier til seg selv, "Er det det som skal til for at ting skal bli bedre i forholdet? Kanskje hun da føler seg tryggere og får mer harmoni i sin så rotete og uoversiktlige oppførsel og hverdag?"Tom gir etter og han bestemmer seg for, - javel! Og da har han bestemt seg. Da snur han ikke!

To uker før de skal kjøpe ringer, nei, da vil hun avlyse alt. "Vi trenger det ikke" er hennes stadige argument. Tom er ingen vingler. Er det bestemt, så er det bestemt! Merkelig igjen.

De forlover seg i Frognerparken en solfylt lørdag formiddag, og forsegler det hele med Tom sin medbragte rosa Champagne. Om kvelden spiser de en hyggelig middag på Aker Brygge 

Tom sin datter Anna, dukker også opp under middagen.

«Nå, - nå blir det vel bra i forholdet?» tenker Tom. «Nå blir kanskje mye annerledes?» Det er i hvert fall det han ønsker seg. Eller.......? Hadde han kunnet holdt pusten i 14 dager, så hadde han gjort det. Men, nei det blir som før. Alt blir som før! Han må rett som det er, hyperventilere, - for ikke å besvime av oppgitthet av tilstedeværelsen han har i hennes verden.

Tom er med henne på hennes jobb i Tinghuset, en lørdag et par uker etter. I en kaffepause ute i korridoren snakker hun med kolleger, og men hun gidder ikke, å presentere Tom. De venter ute på korridoren i en lang stund, for de har god tid. Men nei. Tom bare står der, og føler seg meget utilpass. Føler at han omtrent verken er sammen med henne, eller at de kjenner hverandre. Hun gjør alt hun kan for ikke å snakke for mye til ham. Det er akkurat som hun plutselig ikke skal kjenne ham. Men det er faktisk Juristen, som har bedt Tom å bli med på hennes jobb denne dagen.

Tom merker også litt av det samme, da de går tur i området der han bor. Da treffer de på statsadvokaten, en arbeidskollega av henne, som bor i nabolaget til Tom. Hun får det da så travelt og skal ikke hilse på denne kollega. Tom skal visst helst ikke bli sett med henne...?

Juni. Tom står på sin jobb, etter arbeidstid og vasker, polerer og retter på små ting med sin Chevrolet. Tar vårpussen som Tom kaller det. På vei hjem, ringer hun ham i bilen, og lurer på hvor han er. Han forteller som det er, ja det er riktig, han har stått og brukt 3 timer på sin bil etter jobb. Da får han omgående høre, at dette er bare tull. Ingen gjør slikt. Tom foreslår, at han kan snu, og komme hjem til henne, slik at hun får se hvordan hans bil ser ut. Nei, det trengte han ikke. Han forteller henne, at han er en person som tar vare på sine ting, og kjører ikke rundt i hva som helst. Som hennes japanske bil, bare tre år gammel, ser ut som et rånevrak fra Østfold, passer utmerket inn i paraden på en skjærtorsdag i Strømstad. Dette betyr altså, at Tom kan altså ikke vaske sin bil, for da vet hun jo ikke hvor han er.

Tom tenker på hvor mye Fruen, var alene på grunn av jobb og andre ting som Tom måtte ordne. Mange ganger. Fordi han enten jobbet, vasket bilene, eller var på deres båt. Hver vår, og hver høst, var han på båten. Alt sammen, etter arbeidstid. Tom og Fruen hadde stor båt. En flott 36 fot Fairline med alt det som var å ønske seg på en skikkelig båt. På den tiden var 36 fot en stor båt. Han husker båten krevde mye stell.

De hadde tre biler i tillegg. De ble også passet godt på. Men, det var aldri noe jammer fra Fruen, fordi om han var borte etter jobben i 5 timer, og tok vare på familiens verdier. Og Fruen var hjemme, og sørget for, at en forfrossen og sliten båtpusser ble tatt godt i mot, da han kom hjem i mørke høstkvelder. Det kalles omsorg. Tom er oppvokst med omsorg, fra sin mor, og det ble videreført av Fruen, og nå, - i livet hans, så finnes ikke noe av dette. Tom ser den tydelig mangelen på dette, i Juristen sine barn.

Igjen kommer tankene, til en Enkemann som er på Vandring fra sorg til sirkus. Hvorfor skal han ha det slik? Hva er det han opplever? Hva er det han har gjort som gjør at han, - ja, - fortjener å ha det slik? Borte blir gleden med alle de ting Tom pleier å hygge seg med. Sin musikk, sine bøker, og alt det andre han liker godt. Og hva er alt det andre?
Jo, være ute i naturen. Sitte på sin helt "private plass" på det Tom kaller for "Skrenten". I nærheten av der han bor. 10 minutters gange. Se ut over vannet. I den varme årstiden, la roen synke inn, nippe til den medbrakte vinen der ute i naturen, - og alltid med krystallglass. Ikke noe plastbeger her nei. Tenke og puste. Og ikke minst, ikke gjøre noe. Bare være til. 

Det er en torsdag, og det er virkelig sommer. Tom ringer juristen, og lurer på hvor hun er, og om de skal gjøre noe sammen i helgen. Hun ønsker verken å svare eller å fortelle om noe som helst om hva hun skal. Hun velger å være hemmelig. Tom får plutselig en telefon fra Ragni og Carl. De inviterer ham med til sin hytte på Sørlandet dagen etter. På veien ned får Tom en SMS fra Juristen. Hun lurer på hva han gjør. Tom forteller at han er på vei til Kragerø. Først da forteller hun, at hun er i Hellas, men torde ikke si noe, fordi da hadde hun sikkert ikke fått lov av Tom til å reise. Dette er hva hun sier. En merkelig forklaring syns Tom. Ragni kommenterer det hele, bare med: «Juging fra damen din altså». Ja, tenker Tom, som så mye annet med denne merkelige Juristen.

Hun kan altså reise av sted slik? Gjengen med Tom sine musikkamerater, har han tatt pause i fra. Han kan jo ikke være borte, eller gjøre noe som helst på egen hånd. Tom har aldri vært noen tøffel. Men med Juristen, så er det så mye sutring, at han ser ingen annen utvei, enn å gi avkall på ting, i et forsøk på å få henne til å bli trygg. Og da, kanskje hun får en litt annen oppførsel? Bli trygg på seg selv. Begynne å like seg selv. Få harmoni med seg selv, og sitt liv?

Det er nesten ikke den ting, som Tom lenger kan gjøre, uten at det skal kommenteres fra Juristen. Som den dagen de skulle på fest til noen av hans venner. Tom tok på seg sitt nyinnkjøpte slips. Han hadde lenge lett etter akkurat et slikt slips, som dette, for så endelig å finne det. I en av Oslo's beste butikker, Ferner Jacobsen. En herlig rød farge med hvite bomber, store som erter. Og det hele, laget i den aller beste og flotteste silke, ja det var jo et ekte Borelli slips. Og, det kostet en hel tusenlapp, men, så hva? Hva skjer: Mens han står og ser seg selv i speilet med slipset, får han beskjed om at dette, dette er et slips som bare klovner kan gå med. Tom tar det av for husfredens skyld. Ja, hva er det ikke hun vet og forstår seg på.... Han lurer på om hun torde å være like aggressiv mot «Han Forrige», slik hun er mot Tom? Sikkert ikke. Ikke hadde han Borelli slips, han hadde jo bare grill dress...

Sommeren fortsetter, selv om solen nesten aldri skinner i dette forholdet lengre. Tom blir bedt om å kjøre ned en sofa for Juristen sin datter, til boligen der Juristen tidligere bodde før hun ble skilt. Det er da Tom kommer dit, og får se dette hjemmet, - at viktige brikker faller på plass for ham. Dette, - og akkurat dette, er det som har vært hennes tidlige hjem. Tom sin forlovede's tidligere bolig! "Tenk det du Tom"! - sier han med sin indre stemme. Det oser av null hjemmehygge, og ingen kjærlighet sitter eller har noen gang sittet i disse veggene. Og heller ingen trygghet kjennes i dette hjemmet sitt interiør. Tom greier fint å se alt dette, og all Kiwi emballasjen som ligger der henslengt, gjør det heller ikke noe bedre. For det ligner faktisk på et butikklager i tillegg. Ja, du snakker om å legge, sten på sten, mot et felles mål. Møbler og inventar, ja alt sammen, null verdi! Det meste vi opplever i livet, skal bringe oss fremover. Da Tom ser denne bolig, tenker han bare: «Hun har stoppet opp for tjue år siden, fordi, her har det jo ikke skjedd noen ting, siden huset ble bygget i 1984». Tom har alltid vært flink, til å lese andre mennesker sitt livsmønster, etter deres omgivelser. Han er fortsatt flink til det, og for det klapper han seg selv på hodet. Han premierer seg selv med et par glass av en nydelig Barolo vin da han kommer hjem. Lener seg tilbake i stolen i stuen, ser utover sitt interiør, som er like vakkert for Tom å se på, som vinrankene i Italia er for eieren av vingården der.

Juni og fortsatt er det sommer. Det er familiesammenkomst og begravelse av Juristen sin far i Sandefjord. Og Tom er med. De kjører i hans Cadillac bil. De første fem mil går med til klaging og forbannelse fra baksetet. Det er datteren, som vrenger ut av seg, alt hva hun kjenner til av negative ord, om moren og Tom sin forlovelse. Hun gratulerer dem ikke med forlovelsen, men presterer å si det er noe tull. De kommer frem, etter mye om og men fra baksetet. Etter begravelsen beklager Juristen og Merkelige Søster seg over, - «skal de betale alt sammen»? Tom sier til Juristen og den Merkelige Søster, at noen utgifter i forbindelse med begravelsen, kan vel, konen, - stemoren, betale. Hun og en datter fra et tidligere ekteskap, har jo arvet alle pengene. Juristen og Merkelige Søster får ingen ting. Tom fremfører dette, på en stille og meget rolig måte, med et lavt stemmeleie til Juristen og til Merkelig Søster. Kusiner overhører også disse ordene, og de nikker bifallene. Juristen har selv klaget til Tom om akkurat dette, om denne arven, i ukesvis, så det er derfor han blir et slags talerør for henne der og da. Hun er veldig enig, men tør som ellers, aldri si fra. Tom er vel den eneste hun tør å vise sin vrede til. Noe mer blir ikke sagt om denne saken der og da.

Ved frokostbordet på hotellet morgenen etter, opplyser datteren først om, at hun har stått utenfor Tom og sin mors dør kvelden før, og lyttet til hva de hadde snakket om på rommet! Datteren gjengir også, hva de to snakket om der inne. Tom greier ikke og ønsker heller ikke lengre, å være korrekt og diplomatisk i sin oppførsel. Han smeller tilbake til datteren, mens de nykokte egg inntas, og spør datteren: "Hvorfor ventet du ikke litt til utenfor døren? Du skulle hørt de lyder vi laget etterpå!" Hun blir helt stille, mens siste rest av egg og ristet loff dyttes ned i strupen på dette så bortskjemte og ødelagte student Nurket. Tom vet at, slikt skal man ikke tulle med. Blande inn sex, så barn hører på. Men akkurat dette barnet er ikke noe annet enn bare aggressivt, og hele tiden på utkikk etter noe å krangle om. Som Tom har fått høre at bestemoren i familien pleide å si om sitt barnebarn: Hun var alltid på utkikk etter å starte en krangel. Og i dag er det Tom som skal i ilden. Og igjen, spør han seg selv, «Hva er det slags familie som han har havnet opp i?

Tom lar spørsmålet ligge, og konstanterer til sin lettelse, at datteren skal ta toget hjem alene til Oslo. Det går vel fint, tenker han, hun er jo 23 år.

Så, der er Tom, på en vakker dag med sol og varmt vær på denne herlige formiddagen. Tom har tatt seg fri fra sin jobb, og skal benytte dagen i Vestfold byen, før han og Juristen reiser hjem på ettermiddagen. Etter en time ute i byen, ringer Nurket til sin mor, og sier hun vil kjøres hjem allikevel. Juristen snur om tvert. Den hyggelige dagen i Sandefjord, blir det ikke noe av allikevel. Det eneste Tom rekker på den lille byrunden de fikk, var å finne, og få navnet på noen lamper, som han forstod ville passe godt inn på hans nye bad.

Tom er så sliten av denne familien nå. Moren bare gir etter for Nurket, og blåser i om dagen blir ødelagt for både henne og Tom. Ja, han er mildt sagt, virkelig oppgitt.

Dette resulterer i, på vei hjem i bilen, i en overhaling, fra student Nurket. En overhaling som Tom aldri har fått av noen person i hele sitt liv. Datteren hyler ut om begravelsen. Tom får høre, at han skulle ikke ha nevnt dette om pengene. Enda han bare snakket pent om det, så kun de nærmeste hørte dette. Han forteller at han sa dette, for å hjelpe hennes mor, men det hører Nurket ikke på. Da datteren har fått ut all sin vrede om dette, kaster hun seg over moren, og skjeller henne ut en gang til. Moren får gjennomgå, om hvorfor datteren for ti år tilbake i tid, måtte gå 5 kilometer til sin hesteridning. Datteren påstår til og med, at hun har fått ødelagte ben og annen slitasje på grunn av at hun måtte traske frem og tilbake, til sin kjære Fola Blakken. Alle er sinte på alle i denne familien.

Juristen lar datteren få lov til å sitte bak i 14 mil, og bruke seg, uten at moren sa så mye som sier et eneste ord. Så der sitter altså Enkemann Tom igjen, i sin herlige Cadillac, på en fridag som skulle bli så hyggelig. Det er som å ha en bisverm inne i bilen, på grunn av disse to gale damemennesker. Ja, er han ikke heldig?.................

Tom spør: "Hvor ble det av fridagen de skulle ha sammen"? Men Juristen vet råd.

"Vi kan ta en tur i Frognerparken, eller vi kan gå ned i byen i Oslo, eller vi kan gå på stranda" sier hun... Alt dette, som et plaster på såret for at hun snudde helt om og fulgte viljen til ødelagte Nurket i baksetet.

Det ble ikke noe mer ut av den dagen.

Denne overhaling fra datteren, var vel takken Tom skulle få, for å ha ryddet opp etter hennes bursdag og 15 venninner hjemme hos sin mor, - 3 måneder tidligere. Moren trodde det skulle ta 5 timer og rydde opp dette. Men Tom, som den effektive mann han er, ordnet det hele på en time, mens Nurket forsvant ut av døren uten en gang å si så mye som takk!

Dette var første gang Tom forstår at hans forlovede er en svak person ovenfor sine barn. Han angrer bittert i ukene etterpå, at han ikke bare satte dem av, begge to. Rett på E18, og at han selv ikke bare dro tilbake til Sandefjord og hygget seg alene! Han kom seg aldri over denne hendelsen.

Tom blir mer og mer opptatt av, hva han finner seg i, enn det han burde har sortert og ikke ha funnet seg i.

Juli er kommet. Tom kjører Cadillac til kirkegård. Ja, Tom kjører sin Cadillac igjen. Det er jo hans sommerbil, og da må den jo brukes. Ikke noe stort flak, fra 60 tallet. Ingen bil med vinger. Men en pen og vakker bil fra 2000 tallet. Kompakt og fin er den. Modellen som ble forløperen for alt det som Jaguar og flere andre romslige familiebiler ble til, i ettertid. Tom og Juristen skal besøke hennes mor sin grav. For første gang i alle de år Tom har hatt denne bilen, så ser han en helt lik Cadillac slik som sin, inne på kirkegårdens parkeringsplass da de kommer kjørende. Den andre bilen er parkert der allerede. Tom parkerer sin bil ved siden av, like skrått og pent, så det ser nesten ut som et Cadillac treff i Texas. Juristen blir da så bekymret og jamrende, for at eieren av den andre bilen skal komme mens de er borte på graven til moren, og at eieren av den andre bilen, skal ta feil bil.

Ja, Tom forteller historien rett, og han har ikke drukket, da han skriver ned disse ord. Men han synes, det er så morsomt å se en helt lik bil som sin, for en gangs skyld. Det er jo så få av disse bilene. Han forsøker å roe og trøste henne, ved å si: «Det er ikke noe fare, og selv om begge bilene har den samme fargen, så har den andre bilen svarte skinnseter og i min er de jo nesten hvite.» Men det er som å forsøke å roe et barn. Det går ikke. Hun snakker ikke om noe annet da de er der inne ved graven, og blomstene hun har med seg, de blir feid ned i bakken, like fort som en amerikansk tornado ville ha revet dem opp. Aldri har noen blomster blitt plantet så raskt, som akkurat denne dagen der inne på Vestre Gravlund. Og Juristen er tydeligvis veldig lettet, da de kommer tilbake og begge bilene er der. Tom hadde håpet at eieren av den andre bilen hadde vært der, slik at de i det minste kunne ha hilst på hverandre, og snakket bil i 5 minutter. Og om denne hendelse sier Tom: Dette er sykdom igjen. Stor sykdom.

Noen uker etter dette, parkerer Tom sin blå Cadillac igjen. Denne gang, ved siden av Dronning Sonja sin Cadillac. Han er tilfeldigvis på den samme kunstutstilling som Dronningen er. Ja, hun har maken bil. Bare det at Dronningens bil, den er grønn, og er en meter lengre. Hun har selvsagt limousin utgaven. Og det var jo godt for Tom, slik at han slapp å ta feil bil, og ikke måtte til Slottet for å få igjen bilen sin. Tom gir all honnør til Dronningen, fordi hennes bil var like ryddig og velpleiet som Tom sin Cadillac Seville.

Hotellet ved Vannsjø på en lørdag. I bursdag til Juristen sin familie. Tom går i baren ut på kvelden, for å kjøpe noe til seg og til Juristen. Sin forlovede og fiende. Han tenker på henne nå, som akkurat det. Begge deler. Han spør hva hun skal ha å drikke. Men det er en elendig service på hotellet, og med bare en bartender, tar det lang tid. Tom er sikkert borte i 20 minutter, og da han kommer tilbake, setter Juristen i gang en diskusjon om hva Tom gjorde borte så lenge? Og så var det galt, å ikke ta henne med, fikk han også høre. Igjen, hun lager en krangel og bråk om ingen ting. Det er igjen påfallende hvor ofte hun blir kranglete av alkohol sier han. I stedet for å være glad og si takk for drinken han kjøpte. Nei da, bare en merkelig oppførsel. Det eneste positive denne kvelden er: Juristen har fått låne gullsmykkene til Fruen, til hans kone. Tom ønsket det slik. Og for første og eneste gang i deres tid sammen, får Tom se Juristen, pyntet slik en dame skal være pyntet. Og hun er nydelig denne kvelden. Rett og slett vakker, med dette usedvanlige flotte gullkjedet rundt sin hals og de vakre flettede massive gullringer i sine ører. For en gangs skyld, er hun første klasse! Og ikke med sitt billige krims krams som ser ut som det er kjøpt på et ullteppe på Karl Johan en varm sommerdag fra en mislykket hippie. 

Tom tar vandringer i sitt hode, han liker å gjøre det. Han har alltid gjort det: Tenk, hun kunne vært en staselig jurist, med stil. Kunne bodd bra, - og ikke i en bolig som er mangelfullt utstyrt og som skriker etter å bli pusset opp. Hun sover i et soverom som ser mer ut som en kjellerbod, med esker over det hele. Hun kunne hatt eget hjemmekontor, reist på flotte og dyre ferier, kjørt i bra biler. Byttet kjøkken i hennes utleieleilighet kunne han også ha gjort, fordi Tom har et kjøkken stående. Det hadde forresten passet bra inn der. Ja, han kun ha hjulpet henne, fordi Tom har så mye å ta av. Alt dette, - hadde hun bare hatt en annen væremåte! Tom tenker med sorg, på hvor hyggelig de to som personer kunne ha hatt det sammen. Fordi, han er blitt glad i henne! Veldig glad i henne!

Gullet som hun hadde på sin hals var Tom sin morgengave til Fruen. Ja, han har alltid jobbet og slitt. Tom og Fruen skulle gifte seg i april det året på syttitallet, og han ville jo overraske, med noe stort. Med noe, som ingen andre av Fruens venninner, noen sinne hadde fått, eller noen sinne ville få av sine menn. Han gikk til gullsmed Tostrup på Egertorget. Inn i en av Oslo sin, på den tiden, største og flotteste gullsmedforretning. Fordi, - ute i deres butikkvindu, lå det et aldeles herlig halskjede, til kr. 3.000,- og smilte til Tom. Som en sol. Og kjedet er formet som en sol. Personen som bærer det, er solen, og kjedet er fullt med små firkanter i massivt gult gull. I forskjellige lengder, og de blir som solstråler rundt en elsket person sin vakre hals. Han gikk inn, og da som nå, så hadde Tom sitt lange hår. Han hadde skinnjakke i tillegg. Men, dette hindret ham ikke om å be om å få se på kjedet. 

Dette var på den tiden, Oslo's stoffmisbrukere holdt til på Egertorget. Da så Tom bad om, at kjedet måtte bli flyttet over fra butikkvinduet og over i hans hender, - da ble butikk ekspeditrisen raskt byttet ut med en mann. Butikksjefen selv, lot Tom aller nådigst få holde på kjedet og beskue det, akkurat som det var selveste Jesus barnet som hadde blitt overrakt til ham. Det tok Tom to minutter å forstå, at dette, dette var gaven Fruen skulle våkne opp til dagen etter deres bryllupp, en søndag i april i 1977.

Fra det øyeblikk Tom bladde opp en tusenlapp, foldet i datidens tre deler, som et forskudd på disken, fikk han en helt annen behandling. Han ble bukket ut, og ønsket varmt velkommen tilbake.

Ja, det er Tom. Han har aldri spart på noe, når det gjelder å gi sine nærmeste det beste. Å gi, så de forstår, at de betyr alt for ham. At de er under hans vinger. Han ville jo overraske Fruen, og han ville glede henne. Men nå, her i livet sitt, vet han nesten ikke hvordan han snart gidder å oppføre seg. Han gir av seg selv den ene dagen. Og dagen etter, så er det så han ønsker, at han ingen omtanke og manerer hadde.

Juristen og Tom skal på ferie. Deres første sydentur sammen. Men før de kommer seg av sted, snakker hun i to uker, om hvordan de skal komme seg opp til Gardermoen Lufthavn. Tom sier, han vil reise som han alltid har gjort: Ta bilen og parkere på Dalen Parkering. Så er det 5 minutter med buss, og så er de foran innsjekkingen. Enkelt og behagelig. Nei, slikt har hun aldri gjort det. Hun vil, at han skal komme til henne klokken 04.00 om morgenen, sette fra seg sin bil der. Så tar de en taxi fra henne og ned til jernbanestasjonen, for så å ta Flytoget til flyplassen. Verre og mer tungvint måte finnes ikke, bortsett fra å haike. En taxi tur blir jo bare pes. Tom lurer på hvordan hun kommer seg tilbake. Hun har vel fortsatt bare to armer da også, men hun har sikkert flere kolli. Hun har ikke noe svar på dette. Men hun fortsetter å snakke og lure på hvordan å løse dette, i ukesvis, helt til hun motvillig gir etter for Tom sitt forslag.

Juristen sitt forslag til ferie er Rhodos. Feriestedet Tom og Fruen reiste til, dagen etter at de hadde giftet seg. Dette forteller Tom aldri til Juristen, bare for å slippe enda flere masete spørsmål fra henne. Og avreisen fra Gardermoen, ja den begynner som et mareritt. Juristen handler tax free varer for langt over tusenlappen, og varene setter hun under sin stol. Tom vil ha seg den øl, som han alltid pleier å ta før en flytur. Den gjør at han slapper så godt av. Da, - rett før flyet skal ta av, kommer hun på tax free posen sin. Hvor er den? Flyturen ble helt ødelagt. Maten smakte ikke, drikke smakte ikke. Og da var det vel, en av de første ganger, som det virkelig går opp for Tom, - at med denne damen, skjer det alltid noe. Små og store katastrofer. Tom greier å få et telefonnummer av cabinpersonalet, samtidig som han husker navnet på kafèen der de satt. Så derfor, det blir Tom som ordner opp. Han ringer personalet på kafèen, og de har funnet plastposen med innholdet. Og Juristen, ja hun skal få den igjen, da de kommer tilbake etter ferien. Tom merker han blir blank i øynene, fordi han er lettet. Men slikt liker ikke Juristen. Det blir betraktet som svakhet. Han er lettet og glad, men også lei av situasjoner i livet, som akkurat dette. Som er så unødvendige. Han er sliten etter tapet av Fruen, alt maset med Forretningskvinnen. Og så dette her, Juristen, dette mennesket, som gjør ham mange ganger like urolig, som om han skulle ha løpt 100 meteren i et minefelt. Han har ikke tall lengre på hvor mye rart han har opplevd med henne som negativt.

Tom tar aldri en øl siden før noen flytur sammen med henne! Han fungerer etter dette, heller som en oppasser, og holder orden på hennes ting. Denne opplevelsen slipper aldri taket. Det var som en gjentagelse av kinobesøket på Colosseum kino noen uker før: Der var hun også distrè, slik at hun glemte sin jakke på toalettet. Og der hang den som pynt for alle de som var trengte der inne, under hele kinoforestillingen. Og hun hentet jakken etter filmen var ferdig. Alle kan glemme, men hvorfor skal det skje noe med henne absolutt hele tiden?

Så, på ferien ønsker Tom å se på en, - 1 karats diamant ring, innfattet i hvitt gull. Han sier ikke han skal kjøpe den til henne, for hun er så absolutt ikke der. Hun burde hatt den, men hun fortjener den ikke. Det har vært alt for mye rart med henne, til at han gir henne noe slikt. Han ønsker bare å se på en skikkelig ring, som kunne ha passet til henne. De er i flere gullsmedbutikker, og i hver butikk, ja, hun stiller seg 2 meter bak ham, og inntar en "Usikker skolepike" holdning. Og det er jo forståelig, fordi ingen har gitt henne noe vakkert eller noe så flott, noen gang.

Som alltid ellers, Tom vet hva han ser etter. En solid, - 1 karats innrammet i nydelig hvitt gull. De ser på flere ringer, og det er mange av dem som er flotte. Og igjen, Tom tenker på da Fruen fikk diamantring i hvitt gull. Riktignok ikke en 1 karat, men den var opp mot halve karaten. Den ble overrakt på en midt i uken dag. Halvtimen før, hadde Tom kjeftet på Fruen, fordi hun hadde ved et uhell, tømt hele hans verktøykasse utover garasjegulvet. Tom sin mor bivånet det hele, og hun ble også med dem opp i deres bolig etterpå. Da Tom hadde fått ting på avstand, satt seg ned ved kjøkkenbordet, dro han så opp den lille esken med overraskelsen. Kjøpt i byen samme dagen. "Værsågod" sa han og fortsatte, "Denne skal du ha, fordi vi har fått vår datter". Det var da Tom sin mor sa til Fruen: "Ja, du kjenner ham vel snart nå, regner jeg med. Han kan bli sint, men det går fort over". Tom sin mor, var ikke den som bifalt Tom i tykt og tynt. Fordi, hun var ofte på lag med Fruen, i stedet for med Tom. Og det var greit.

Og derfor, så står Tom og Juristen her, i gullsmedbutikken, og ser på ring. Han har hatt vondt av hennes ringer i lang tid nå. Ingen av dem er skikkelige. Tom vil se henne gnistre, funkle med en diamant. Hva fikk hun forresten, da hun etterhvert tryllet frem to barn? Selv om datteren er full av aggresjon, og så sint at hun sikkert kunne ha kjeftet på selveste Kongen, så har hun vært en nyfødt baby en gang hun også. Jo, Tom liker et par av ringene, svært godt. Laget av materialer som har vært på Jorden i millioner av år, og som til slutt er blitt satt sammen til små kunstverk. Flotte er disse ringene, og enda flottere blir de, på lange, slanke og feminine dame hender.

Men Juristen er opptatt av helt andre ting på turen: Hun vil at det skal tegnes et portrett av dem sammen. Et superharry gjøremål, for frosne turistnordmenn fra det kalde nord, er Tom sin mening om dette. Han vil ikke bli tegnet, sitte på utstilling i en drøy halvtime, for alle som går forbi, til sin middag i gamlebyen. Sitte hvordan da? Med Juristen på fanget? Hver dag på ferien, når de går forbi, spør hun om dette. Og hver dag svarer Tom nei takk. Han vil ikke havne i hennes kjellerbod. Han vil ikke stables på høykant ved siden av tom esken til hennes sønns sin drage. Fordi Tom har sett at den står der. Eller, i verste fall, han ønsker heller ikke å havne på søppeldynga. For, Tom sin magefølelse sier, om få år, kjenner han ikke Juristen.

Etter noen dager, er det blitt en nedtur av en sydentur. Hun skal sove lenge, hver dag etter at hun har vært på stranden. Og hun skal heller ikke ha noe kaldt og forfriskende drikke på terrassen før middagen. Tom har med hvit duk, egne vin glass, med stett, og selvsagt levende lys. Og hun har med seg, hva da? Jo de to doruller, slik som hennes mor hadde med seg, på sydenturen i 1966. Tom spør hvorfor, og får til svar: «fordi det var godt å ha». Det hadde moren sagt. 

Siden de alltid spiser på hotellet, er det hun som hver aften bestemmer hvor de skal i byen etter middag. Og, de skal heller ikke være sent oppe. En kveld, havner de på et sted med band, som spiller kjent musikk. Og Tom, lar seg rive med og klapper. Han syns bandet gjør så godt de kan og det låter jo greit. Etter musikken er ferdig, går han bort og kjøper nye drinker til henne og seg selv. Mens hun, hun går hen og legger an på en type som sitter alene ved et bord. Hun ser at Tom har kjøpt to nye drinker til dem, men allikevel går hun bort til en mann og begynner å snakke med ham. Hun forteller etterpå, at hun kun hadde spurt om: "Are You Fine?". En klønete engelsk setning er det hun har fremført. Igjen, blir hun så tullete på grunn av alkohol. Men dette kommer vel av, at hun har jo ikke begynt med alkohol før etter hun ble 50. Det er i hvert fall det hun forteller. Det er etter slike episoder, at Tom føler seg helt idiotisk. Føler seg dum. Angrer på at han har vært glad og gitt sitt bifall til musikken. Føler lavstatus på grunn av henne. En annen dag på denne ferien skjer det noe helt annet. Tom har sett en fin vase og flere flotte typer bestikk i en butikk. Tom og Juristen, ligger på stranden, da han bestemmer seg for å gå bort i denne butikken for å se på dette. Det er ca. 5 minutters gange bort dit. Han bruker litt tid i butikken, og kommer så tilbake til stranden. En halv time har han nok vært borte. Da han kommer tilbake sier hun: "Hør her, jeg er ikke født i går, og du har med deg dine mobiltelefoner, så jeg forstår nok at du har vært og ringt til noen jenter". Dette sier hun høyt, og bryr seg ikke om det norske paret som ligger på solstoler rett ved dem. Juristen som ellers er så opptatt av, at de skal snakke lavt på stranden, slik ingen skal høre hva som blir sagt. Tom sin eneste tanke er: Hun er fullstendig super mistenksom og hysterisk sjalu! Et slit er det å ha ferie med henne.

Han oppgir prosjektet med å kjøpe bestikk. I stedet, noen dager senere, kjøper han en flott figur i bronse. Han kjøper idrettsutøveren som står i kjent positur, med sin diskos. En klassisk figur fra Athen og Oldtiden. Den er ny, og vel 40 centimeter høy, og med et nummerert sertifikat, og koster 600 Euro. Så det er ingen suvenir han plukker med seg hjem.

Hennes nyinnkjøpte heklete grytelapper med Rhodos på, er ikke noe for Tom. Han vet så godt, at denne figuren kommer til å passe godt på de mørke russiske steinplatene Tom har på sitt kjøkken. Ja, han er alltid slik, på hver ferie, hjemmet skal berikes og belønnes med en flott gjenstand, fordi, hjemmet har stått der alene og passet på, mens han har vært borte. Også da Fruen levde var han slik. Eller, de var slik. De ble alltid enig om at noe nytt skulle alltid bringes med hjem til hus og bolig.

Etter hjemkomst, tar Tom en oppsummering av alt det merkelige som skjedde på denne ferie. Det er første gangen Tom vurderer å gå til en psykolog og få snakket om dette, angående hennes oppførsel. Tom trenger ingen psykolog. Han er trygg og han får som regel plassert andre mennesker, der de skal være. De som han ønsker, eller som han trenger å få plassert. Men, med Juristen, der er det så mye som han ikke forstår noe som helst av. Han tenker på å få, en psykolog, en fagperson, til å uttale seg om henne, fortelle Tom om hva som er feil med henne, og hva som kan og bør gjøres. Hvis noe kan gjøres for henne da.

Det blir så mye tanker og undring for Tom, når han blir engasjert med slike ting. Alt på grunn av en person, som han ikke er sikker på lengre, er en person, som han skal ha med seg resten av livet. Skal "gidde" å drasse på, videre. Det er jo drøssevis av informasjon han har mottatt om henne, men det hadde vært greit å visst hvorfor det er slik. Hvorfor hun er, slik. Hadde Juristen vært en meddelsom person, som var villig til å snakke, og lagt kortene på bordet, så hadde alle ting vært mye lettere. Men, når hun verken kan eller vil snakke, og niholder på lurefasaden sin i tillegg, ja, da blir det vanskelig. Hun vil jo gjerne være en helt annen enn den hun egentlig er. Tom har kjent henne nå, i snart ett år. Og det skulle vel rekke, for å få kartlagt en person. Men når hun er like følsom og meddelsom, som en hvilken som helst skulptur som er hugget ut av Vigelands granittblokker, da er det ikke lett.

Tilbake fra ferien. Tom har sin så gode venn Vidar, som har stor utdannelse innen psykiatri. Vidar er litt eldre enn Tom, og har mye erfaring. Han vet om det store tapet av Fruen som Tom har lidd under, og han syns det er greit å høre om hvordan det går videre, og hva Tom foretar seg.

Da Tom skal fortelle om Juristen, sier vedkommende etter 3 minutter, - "Kutt henne ut"! - "Å" svarer Tom. "Ja, her er det alt for mye psykiatri"! Han ønsker ikke engang å høre mer. Han vil ikke høre mer. Tom får ikke lov til å fortelle mer. Kommentere vil Vidar heller ikke.

Enkemann Tom kutter henne ikke ut, - han er jo blitt glad i denne personen. Håpet om at hun skal forandre seg, har han hele tiden.

En AV/PÅ bryter for følelser har Tom heller ikke. Verken hans mor eller far tenkte overhodet på det, da de produserte Tom.

Men selv etter alt dette, Tom gir henne et halskjede i sølv. Som en liten begynnelse, på en ny smykkegarderobe. Fordi, hun trenger det så virkelig.