Kapttel 6.

Han har nå kommet så langt med leilighetsprosjektet sitt, at det er faktisk bare badet som står igjen. To år og åtte forskjellige håndverkere, er brukt på leiligheten frem til nå, og det er oktober 2007.

Tom vurderer, å gjøre noe han aldri har gjort før. Dette er fortsatt de tider da Aftenposten har sine kontakt annonser i Aften nummeret av sin avis. 

Han setter inn en kontakt annonse. En stor en. Ikke bare fire linjer med ønske om en person å drikke rødvin sammen med, foran peisen. Nei, en annonse som faktisk inneholder informasjon som en annen person kan kjenne seg igjen i. Kanskje til og med svare på.

Og han får svar. Mange svar. Han møter flere av dem, blant annet damen som har satt sine sparepenger, seks hundre tusen kroner, i et leilighets prosjekt i Polen. Samtidig som hun klager over sin sønn sine kaniner, som gjør fra seg, over alt der de bor. Tom merker han fryser da han hører dette, selv om han har på seg den skreddersydde Kashmir frakken sin. Mest på grunn av hennes Polen prosjekt.

En annen dame han møter, er denne Juristen. Tom har lest hennes billett merk brev flere ganger, der hun blant annet sier ting som: »Jeg savner en venn å dele fritiden min med. Jeg er rolig og snill, og liker som deg, å sitte i naturen å drikke vin». Hun nevner flere andre positive ting til, men avslutter med: »Du kommer ikke til å bli skuffet over å møte meg». Så sier hun det igjen, helt til slutt: «Husk, jeg savner en god venn».

En søndag nede i byen, er det de har avtalt. Hun gjør ikke så veldig inntrykk på ham, denne Juristen. Men det er noe der, noe som får ham til å ringe henne tilbake etter noen dager.

Etter et par uker blir hun invitert hjem til Tom sin leilighet. Han husker det som en rar hendelse. For det første, så hadde hun kjørt seg helt bort. Tom måtte hente henne, der hun satt i sin bil, helt fortapt på en bensinstasjon en halv mil fra hans bolig. Tom får henne omsider hjem til seg. Hun kommer inn, tråkker like forsiktig og varsomt på gulvteppene, akkurat som hun er på vandring gjennom et minefelt. Ser seg rundt, tar seg til munnen, på samme måten, som Televimsen gjorde på 60 tallet. Hele tiden, mens hun oser av usikkerhet, og det eneste hun sier er: "Jo, tja, her var det jo koselig". Med det samme tonefallet som Ludvik i Flåklypa. Ikke en kommentar om en eneste detalj. Ikke at Tom forventer at hun skal hoppe rundt og skryte av alt det han har gjort der, - men han spør seg selv: "Hvor er entusiasmen og engasjementet?

Etter tre uker bekjentskap, drar de på båttur til København. 

Tom forteller henne, at han på begynnelsen av åtti tallet var i København med sine kamerater. Han husker det så godt, fordi, kameratene gikk på pornofilm. Tom valgte heller, å ta seg en bytur på egenhånd og se etter det han ønsket seg: LP plater. Samtidig som han alltid pleide å kjøpe med en gave til Fruen. Det er da Juristen reagerer så sterkt, og sier: "Hadde mine venninner fått høre at du har slike kamerater, så hadde de bare sagt med en gang, "Kutt ham ut". Hun mener Tom. "Ja men", svarer Tom, "Det er jo tretti år siden". "Hjelper ikke" er svaret fra henne. Han syns det er rart. Skal det ha noe å si nå? Men, Tom reagerer heller på, da hun etter et besøk i baren om bord på båten, vil legge seg i sengen på lugaren, med skoene på. Han sier, "Ta de av". Etter den fjerde gangen, - sier han det, sikkert med litt strengere stemme, enn hva hun er vant til, at skoene, de skal av! Hun svarer tilbake, med tilgjort og forskremt stemme: "Ikke slå".

Tom svarer: «Slå? - Det er vel ikke i mine tanker en gang!» Det er bare det, at Tom vil ikke ligge i en seng, med en person, som har skoene på, som har vært brukt ute på gaten og på toalettet.

Det går mot jul. Og igjen, nok en gang, en jul, uten Fruen. Helt i begynnelsen da Fruen ble borte, tenkte Tom, - "Kanskje hun kommer tilbake". Eller en annen tanke han hadde etter at hun var død var: "For en uke siden så levde hun". Eller, "for en måned siden så var hun fortsatt her". Han følte da at Fruen var ikke helt borte, i og med, at han hadde et eksakt tidsperspektiv på hvor lenge siden det var, siden Fruen hadde vært rundt ham. Han merket også det lille håpet han fikk, hver gang han snakket til høyere makter, om, - "Kan hun ikke bare komme tilbake". Han husker så godt følelsen og håpet, - som han kjente i sitt indre. Det var en gnist av et håp. Det var en kraft, en energi. Om ikke målbar, så var den der. Han merket den. Det er sterke følelser i ordet "Håp". Overraskende mye. Kanskje hun bare ville dale ned, hvis han bare ønsket seg dette mange nok ganger. Men han visste det så vel, Fruen var borte. Og hun forble borte.

I disse juletider er Tom invitert ut på julebord med noen kamerater. Det er en fredag, og det blir sent, før han og kameratene kommer seg hjem. Men de gjør ikke noe annet som avslutning på kvelden, enn at de spiser hamburgere og drikker Cola.

Det er dagen etter, og Tom sitter i sin bil, på vei til Juristen. Han har invitert henne med på juletrehogst denne lørdagen. Ja, han er nok et kvarter for sent ute, da han plutselig får en illsint telefon fra henne. Hun fyrer løs og gir ham rett og slett kjeft for at han kommer for sent. I telefonen så høres hun ut som en blanding av Tante Sofie fra Kardemomme By og Moderen til Fleksnes. Her har han kjent henne i 2 måneder, og så er hun plutselig slik. Da han forteller at han ble med på hamburgerbar klokken tre på morgenen, hever hun stemmeleiet enda et hakk. Oj, dette er nytt tenker Tom. Han har aldri fått kjeft for at han noen gang, har vært sent ute. Ikke en gang av sin mor og far, men nå får han det av en person som skal være hans kjæreste. Drømmer han, eller opplever han virkelig dette? Hun forteller ham, at menn som han, skal da ikke være ute så sent om natten.

Hva svarer han til slikt?

Og juletrehogsten, ja den blir ikke det minste hyggelig. Tom sine tanker og konsentrasjonen er helt andre steder, alt på grunn av denne merkelig oppførselen hennes.

Desember, samme måned: Tom har nå kjent henne i tre måneder. Hans kusine, Asta, kommer til Oslo, før jul. Kusinen bor utenfor Oslo, og ønsker å se sin fetter Tom og familien. Kusinen, Tom sin datter og hennes venn, skal til byen for å spise middag. Men Juristen gidder rett og slett ikke komme denne dagen. Tom avlyser middagen med dem, men han drar til byen noen timer etterpå, for å møte kusinen Asta. Dette forsurer hele kvelden hans, av å kjenne en slik vanskelig dame som Juristen. Hun vil ikke vise noen sosiale sider for Tom denne dagen.

For å se om det kan hjelpe på hennes ustadige dårlige humør, tilbyr Tom å male opp hele peisen hennes, som ikke har sett et malestrøk siden den ble bygget, i 1960. Samt at han også henger opp et flott speil som hun har liggende, over denne peisen. Etter dette får han henne til å begynne å bruke peisen, fordi det har hun ikke turt å gjøre alene sier hun. Brenne i peisen er forbundet med bekymring for henne. Men peisen fungerer perfekt, ikke noe galt med den. Så han strekker seg enda lengre, han sørger for gratis peisved. Så mye som hun bare vil ha. Hennes neste bekymring da er, det må ikke bli mye ved på balkongen. Han må ikke ta med for mye ved til henne får han høre. For hver ny sekk han kommer med, så sier hun dette to ganger.

Det kunne ha blitt riktig så hyggelig i hennes stue, med dette lys fra peisen. Men hennes stadig bekymring for veden som de kanskje ikke får brent opp, overskygger mye.

Jo, det hjalp litt på henne. Men bare litt. Og det, bare for en stund, det er jo slik som vi mennesker er, - alt blir en vane. Absolutt alt.

Tom tar opp tradisjonen med julemiddagen, slik han hadde med Flyvertinnen. Sender også brevet, til Juristen, i nesten samme språkform, som Flyvertinnen fikk. Dette, bare fordi, han er spent på hva Juristen vil si om det. Han pleier aldri å gjenta seg selv, men her gjør han det. Det er mere som en slags test på hennes sinns stemning, enn ønsket om å være morsom, med en skreven innbydelse. Hun eier jo nesten ikke humor. Men samme hva, Tom inviterer henne på en julemiddag på Aker Brygge, med en stopp på Dagligstuen for et glass Martini først. Bare det å be henne ut på julemiddag, fortoner seg som noe rart. Da de står og nipper til glasset i Dagligstuen på Continental, ser hun ikke på Tom. Hun ser heller ut som en kvinnelig utgave av «elgemannen» fra VG reklamen. Mannen som iførte seg guttens elgehorn lue, og som bare speidet og speidet etter det annet kjønn.

For hva med Martini'en som Tom hadde kjøpt til dem? Jo, Tom brukte den som et innvendig godlukt vann, for hun foretok ingen skål for å feire julemiddagen de snart skulle spise sammen. Nei, hun står og speider utover lokalet, og ikke et ord blir sagt fra henne. Lenge og grundig gjør hun dette. Hvorfor? Et stort ønske om å bli sett? Hun har ihvertfall ingen dialog. Da de spiser middagen, har han heller ikke hennes oppmerksomhet. Hun er helt fjern. Maten blir bare løftet inn i hennes munn, som en annen ny oppfunnet mekanisk arm fra NASA. Det er så fattig på opplevelser. Hele middagen mangler livskvalitet. Og invitasjonen, som hun hadde mottatt fra Tom, som var skrevet på såkalt «sakfører» språk, fra femtitallet, - der han fremsatte et ønske om at hennes stol ikke måtte forbli tom på denne aftenen.... -Nei det kommenterte hun overhodet ikke. Eneste gangen hun sier noe, er om vinen. Så kelner må tilkalles, penn og papir takk. Hun må jo notere, - for det er etter hennes mening, en meget god vin som er valgt til maten. Men Tom har allerede, etter tre måneder merket seg, at dette skal bli en gjentagende besettelse hos henne. Den siste vin hun smaker, er alltid den beste vin som hun noensinne har drukket. Det er hennes ord hver gang. Tom spør seg i de kommende ukene: «Hva var vitsen med å spandere dette på henne?»

Julaften nærmer seg. Tom spør hvordan Juristen har tenkt å feire julaftenen. "Jo", - svarer hun, - "hun skal feire den med sine barn og eks mannen. Men det er alt sammen ferdig feiret ved åtte tiden på kvelden". "Så fint" sier Tom. "Jeg skal feire med min datter og hennes venn. Til rundt klokken åtte det også, fordi da drar de til hans familie. Så da kan du komme til meg ved halv ni tiden på julaften".

Men nei, det skal hun ikke. Hun vurderer det ikke en gang. Nei, hun skal hjem å legge seg klokken åtte, og skal ikke være noe sosial, eller gjøre noe hyggelig sammen med den personen som hun for tiden kaller sin kjæreste. Tom, som hun forteller, at "hun skulle ønske at hun hadde møtt ham før". Fordi, det er det hun sier. Flere ganger har hun sagt dette.

Det blir en nedtur av en julaften for Tom, med mange spørsmål om hvorfor alt skal være så fryktelig vanskelig med denne Juristen. Men noe svar, nei det får han ikke. Det blir en trist og fattig julaften. Ikke har han Fruen, og heller ikke får han være sammen med og se, den som er hans kjæreste. Tom feirer sammen med sin datter Anna, og hennes venn sin familie. En meget brokete samling på 20 mennesker, som gjør at Tom føler seg meget nedstemt.

Nyttårsaften kommer, og Tom er alltid invitert til sine venner. Der er han alltid velkommen. Hun har jo ingen venner som inviterer henne på noe som helst, så det må jo bli han som ordner med nyttårsfeiringen. Ut på kvelden, snakker han inn i øret, på grunn av musikken, på en gammel venninne av Fruen og Tom. Juristen ser dette og truer med å gå. Begynner å smelle i dører i et ukjent hjem hvor hun aldri før har vært. Hun handler så veldig irrasjonelt. Begynner å ringe til en gammel kjæreste, som hun forteller noen dager etterpå, har kjent og hatt helt siden tenårene. Tom oppfatter situasjonen raskt, og redder det hele, men da har hun allerede rukket å bli rasende.

I tre måneder nå, har Tom tatt seg fri fra sin leilighet. Ikke bygget eller gjort noe særlig annet. Han trengte så sårt, - en skikkelig pause. Etter disse tre måneder, begynner Juristen å spørre,- "Har du ikke mer penger, skal du ikke gjøre badet ditt ferdig"? Han svarer, "Hva er det du tror"? "Er det slike menn du er vant med"? Ikke noe svar får han, men dette sier ham ganske så mye. Men han unnlater å si noe mere om det.

Han lover henne, "Ikke vær redd, jeg gjør aldri noe halvgjort, selv om jeg tror at det er det du er vant med. Jeg fortsetter den 3. januar med badet".

På ettermiddagen den 3. januar etter Tom har kommet hjem fra sin jobb, - høres det bankelyder og aktivitet fra det som skal bli et aldeles vakkert og hyggelig baderom.

Januar og et nytt år. Hun gir seg ikke. Igjen får han kritikk, og nå er det, fordi hun mener han har snakket om gamle flammer. Ikke forstår Tom, at han har snakket så mye om dem. Men hun gjør det, hun snakker veldig mye om sin, den såkalte "Forrige". Forteller til og med, de mest intime detaljer, denne "forrige" gjorde med henne. Forteller om ham, akkurat som han, er malen på den mann hun ønsker seg..... Men hun sier jo også, at han var en gammel fet mann, med mage. Og på hver ferie så trodde alle at hun var på tur med sin far. Det sier hun selv og.

I januar er de på Reiselivsmessen. Og der blir de enig om å ta en tur til Paris. I tre uker er dette noe de har bestemt, inntil hun kommer og sier, "Jeg har ikke råd". "Jurist?" spør Tom seg. Det var da rart.

I stedet, så kjøper Tom tur til henne til Paris. Hun får den på Valentine's Dagen. I gave. Hun selv, tar seg jo ikke råd stakkar.

De treffes i tiden som kommer, og Tom begynner å bli glad i denne personen, tross hennes hele tiden merkelige oppførsel. Hun sier så mye pent til ham, da hun er i det humøret. Kaller ham for sin Kos, og gjentar hele tiden, at hun skulle virkelig ønske at hun hadde truffet ham før. De går inn i noen gode måneder. Men, så har hun dagene, der hun skal posisjonere seg i forholdet. Som dagen da hun forteller om en arbeidskollega, som hadde kalt en annen kollega på hennes jobb, for en sjarlatan. Tom svarer at han har hørt ordet, men bruker det aldri selv. Hun blir så opphengt i, at Tom ikke helt vet den korrekte betydningen av ordet, så hun snakker om det lenge. Noen ganger viser hun ham så mye forakt, i dette forholdet som bare har vart noen måneder. Da Tom føler hun snart er ferdig med å mase om dette ordet, spør han henne: "Kan du si meg hva et primtall er"?

Det blir stille i rommet. Nei, det vet hun ikke.

Hun forsøker å kompensere sin uvitenhet i matematikken med noe helt annet. Hun penser over på turen de snart skal ha til Paris, og forteller, hun snakker fransk. «Gjør du det?» sier Tom. Han lar henne sole seg i ett minutt, med at hun snakker tre språk. Men Tom har tidligere hatt fransk kjæreste i sine yngre år, så han setter i gang. Han snakker fransk til Juristen. Hun som bruker ordet sjarlatan, og snakker fransk.... Men, dessverre, hun gir ikke Tom en eneste stavelse tilbake på fransk. Og Tom fortsetter, med det lille han kan. Hun må da synes det er morsomt det han sier, fordi det er humor i det han sier. Nei, hun snakker altså ikke fransk allikevel. Det ble et mislykket forsøk fra henne, på være noe annet enn det hun er.

Og Tom lærer seg etter hvert triksene, med å skulle ha henne som kjæreste. Hun er vanskelig, og har spent ben under ham, med all denne rare oppførselen, og de får en dårlig fortsettelse i noen uker. Men han velger å overse dette. Hun skriker etter oppmerksomhet, men det er greit. Han kan leve med dette for en stund. De har sine gode stunder, som han setter stor pris på. Tom ser potensialet i henne, men velger hele tiden bort, alle de vanskelighetene som ligger der. Han kjenner på magefølelsen, og vet, så alt for godt, - at den sier ham ingen ting positivt. Men han tar allikevel valget, kaster magefølelsen over bord. Han vil gi henne en mulighet, til et godt forhold med ham. Noe som hun aldri har vært i, eller opplevd.

Det roer seg ned og det er i disse neste tre måneder, at Tom bestemmer seg, han vil være kjæreste med henne. Satse på henne, og han begynner igjen å fokusere på livet sitt.

Derfor er han, den mest omsorgsfulle person hun kan ønske seg. Hun sier også selv: "Ingen mann har i hele mitt liv, stilt opp så mye for meg noen gang, som du har Tom". "Jo takk" sier han, litt beskjedent. Men innerst inne, så forstår han, at dette kan være riktig. Han har forstått det for lenge siden. Hun har aldri hatt noen mann å lene seg til. Han merker det også på måten hun er på. Usikker og mange ganger så uerfaren. Noen ganger lettere nervøs og bekymrer seg om den minste ting.

Men samme hva, de har tre måneder fra januar til slutten av mars, som er faktisk ganske problemfrie.

Han husker flere ting fra denne perioden, som hyggelig. Husker gåturen til Ullevålseter, der de fikk se, selveste Statsministeren sitte henslengt med bena på bordet. På bordet der andre turgåere legger fra seg matpakken. Men det er greit nok, hvis det er det han må, for å få, strukket ut, slappet av, samle ny energi, for å lede landet videre på mandag. Ja vel, greit.

Tom liker helgene. Noe mottagelig for musikk er hun også. Hun kan like de store artister fra 70 og 80 tallet, som Tom er så opptatt av. Han brenner faktisk noen cd'er til henne, for at hun få noe annet å høre på, enn bare de ti faste plater som er alt hun har, som spilles på et stereo anlegg kjøpt på Nille.

Han gir og yter, tenker ikke på noe annet i livet sitt, enn å gi Juristen akkurat det samme som han ville gitt til Fruen. Omtrent da.

Det går mot april, da han har begynt å merke seg, at det som skal være en god natt telefon og god samtale mellom dem, så å si aldri blir det. Det blir heller samtaler som tapper ham for energi, og ikke gir ham noe som helst av påfyll. Hun forsøker i nesten hver eneste samtale, å starte en krangel, og det er ikke sjelden, at de slutter samtalene i sinne og irritasjon. Tom er meget forbauset over hennes motiv for å gjøre dette. Hva er det med henne? Men, etter noen uker, så lærer han seg å svare på disse, hennes utbrudd. Han svarer da alltid unnvikende, og det ser ut til å funke. Han gjør henne oppmerksom på dette i ettertid, men får ikke noe svar om hvorfor en slik oppførsel fra henne. Disse konflikter, blir aldri gjennomarbeidet. Og Tom forstår, - hun har problemer med personligheten. Dette kommer han til å bruke mye tid på i tiden som kommer.

Det går mot slutten av april. Gjennom sin jobb blir Tom tilbudt en tur til Paris, for å se på en fabrikk og produksjonen der. Dette skjer altså samtidig, som Tom har bestilt tur til de begge. De skal reise dit, omtrent 2 uker før, som han skal på bedriftsturen. Han sender henne en kopi av invitasjonen, fra firmaet som har invitert ham. Det er tekst og bilder, og blant annet omtale av en aften på det berømte underholdningsstedet Lido. Dette skulle Tom aldri har vist henne. Hun setter i gang, fra hun har mottatt mailen, et sant helvete. Skjeller Tom ut, for at det er bare horebukker som drar på Lido. Ja, hun bruker virkelig det ordet.

I ukene som kommer, før de skal reise, får han kjeft, masse kjeft fra en hele tiden sur og misfornøyd dame. Hun maser om Paris turen med Tom sine firmakontakter. Dette stedet Lido velter det hele for henne. Tom fikk en gratis tur av et firma som han samarbeider med. Hun fikk gratis tur av Tom, måneden før. Allikevel, så er hun sint og gal for dette i flere uker. Både før deres tur og før hans egen avreise.

Tom husker i 1987: Han hadde i april vært gift med Fruen i 10 år. Han ville overraske henne med noe spesielt på denne dagen. Han fortalte Fruen, mange måneder i forveien, at på 10 års dagen, da skulle de gjøre noe annet enn å gå på jobben sin. Tom hang opp en konvolutt på kjøleskapet, med den av magnetene, som var formet som en slangeagurk. Og der hang konvolutten. I flere måneder. Og fruen gikk nærmest og luktet på den, akkurat som det skulle kunne bringe noe informasjon om innholdet til henne. Uken før den aktuelle dagen, fikk hun lov til å åpne konvolutten. Og inne i den, ja den var tom. Fruen lurte jo på hva dette var for noe?

Da var det Tom trakk frem billettene til Paris. De skulle fly med Air France. Og i tillegg, skulle de bo på et 5 stjernes hotell på selveste Champs Elysse. Tom hadde ved bestilling av flybilletten, kommet i "skade" for å nevne til Air France, at flyselskapet måtte ikke ringe til hans kone og spørre om noe i forbindelse med turen. Dette skulle være hemmelig.

Dagen kom og Tom og Fruen skulle reise. Før flyavgang, blir de ropt opp til den aktuelle gaten, og der ble de fortalt, at siden de hadde 10 års jubileum, fikk de sitte på buissness class. Damen som tok i mot bestillingen 4 måneder tidligere, hadde merket seg dette. For en start det ble på turen! De fikk alt de ønsket av mat og drikke. Takk Air France, som etter dette, aldri ble et hvilket som helst flyselskap for Tom noe mer! 

Og Tom og Fruen hadde en strålende tur. Var kjærester. Var alt det andre også. Gjorde noe sammen, hele tiden, og var sammen hele tiden. Ikke som denne turen med Juristen: Tom går siste dagen alene og trasker i Paris sine gater. Bare for å få tiden til å gå gjør han det. Juristen må jo holde seg på rommet, fordi hun skal nemlig pakke sin koffert sier hun! For en avslutning på en tur. Tom tror ikke hun så mye som takket for turen en gang, spanderte ikke et glass vin på ham heller.

Tom reiser ned igjen, to uker etter. Sammen med kolleger og ser på produksjoner av utstyr i forbindelse med sin jobb.

Juristen vil ikke sende noen sms'er da han er der nede. Hun gjør alt hun kan, for at han ikke skal ha det noe som helst hyggelig på sin Paris tur. Han opplever dette som en direkte slem oppførsel fra henne. Hun skulle være glad for at han i det hele tatt gav henne en gratis tur. Vært litt ydmyk. Men nei, ikke dette mennesket. Tom straffes med stillhet......

Lido blir besøkt, på tross av all hennes sutring og klaging, fordi hun er sterkt imot, at Tom skal gå dit. Hun har også fortalt ham, at han skal nekte å bli med. Tom bare lener seg tilbake på en av benkene langs Seinen, mens han tenker over, hva er det hun virkelig sier til ham, og hvor mye er det hun ønsker å bestemme? Men Tom drar på Lido, og får en utmerket plass. Dette er Lido. Et luksussted som Tom aldri har sett maken til! Tom er her, og han forsøker å hygge seg, glemmer for et par timer, at det sitter en person i Norge, som skriker og irriterer seg over, at han er på dette flotte stedet. At han får lov til å oppleve denne attraksjon, som han har hørt om i så mange år, men som han aldri har besøkt.

Hans inntrykk fra Lido er: Mange turister og mange japanske ektepar hvor omtrent alle damene hadde blått hår. Ikke noe B turister dette nei, men skikkelige og flotte mennesker alle sammen. Et utmerket show, med topp underholdning er det gjestene får se. Selvsagt så var det en og annen danserinne på Lido, som hadde glemt igjen sin BH i garderoben. Men hva så? Scenen var noe av det flotteste Tom hadde sett. Gulvet skiftet på sekunder, mellom å være parkettgulv for dansende tango par, og skøytebane for de mest utrolige akrobater. Og kvaliteten på alt dette, utmerket! Som Tom pleier å si: «Det er ikke sant!» Men det var! Takk Lido.        

Tom kommer hjem på en lørdag, og ringer Juristen fra flyplassen, og spør om de skal treffes om kvelden. Det er jo Grand Prix på tv, som de kunne sett sammen. Men nei. Nei, det vil hun ikke nei, fordi han har jo vært på Lido! Hun kalte det noe helt annet.

Takk for en god hjemkomst skulle han vel ha sagt.

Tom drar til en tidligere arbeidskollega og hennes mann for å se på en baderoms jobb. Der får han pizza og latter. Det er da han er der, at Juristen begynner å ringe og sende Tom sms'er som han ikke svarer på. Etter hvert sender hun en sms der hun sier:"Jeg kan ikke ha det slik at du ikke svarer". Sier hun, som ikke svarte Tom i det hele tatt på turen til Paris.

Det var galt at han var hos denne kollega, fikk han høre av Juristen. Denne situasjon ble nevnt om igjen og om igjen av henne, i lang tid etterpå. Hun forlangte til og med å bli presentert for disse mennesker. I flere måneder maser hun på akkurat dette. Men Tom kan da ikke presentere en slik kontroll freak av et damemenneske, som han skal ha som kjæreste, for disse normale menneskene. De lurte jo veldig på, hva slags dame Juristen er, som nekter å se sin kjæreste, da han har vært ute og reist.

Merkelig situasjon var det. Hun hadde jo sagt at hun ikke ville se ham den dagen da han kom fra Paris, og så gjør hun helomvending om kvelden. Setter i gang og ringer og kjefter. Rar oppførsel. I ettertid angrer Tom så ettertrykkelig, for at han ikke bare avbestilte hele turen til Paris med henne. Så kunne hun bare ha gått rundt, på sin så «vellykkede jobb», og forsøkt å forklare for sine kolleger, at på grunn av sin gale oppførsel, har hennes kjæreste avlyst det hele med henne.

Neste gang Juristen kommer hjem til Tom, får hun servert kaffe, fra en litt spesiell kopp og skål. Det er service fra Lido. Tom kunne ikke motstå fristelsen, tok med seg ett sett. En søt liten kopp og en skål med hull i. Og dette skulle Juristen få drikke sin kaffe av. Det hadde Tom bestemt. Han sa ingen ting der de begge, drakk sin kaffe i hans stue. Fra hvert sitt service. Og Tom, som er så nøye med, at det som settes på bordet, ja, det skal alltid være likt. Helt likt, og ikke noe blanding av alt noe annet service. Men denne dagen, ja da fikk det heller bli slik. Mens han nøt å se henne drikke kaffe fra en kopp som kom fra Lido.

Dette er jo den eneste måten han kan more seg sammen med henne på, for vanlig humor, det har hun aldri utviklet.

Tom pleier aldri å ta med seg noe, fra noe sted. Men det gjør hun. Tom glemmer ikke flyturen med henne, der det forsvant små plastikk boller og fat, hele tiden ned i hennes veske, ettersom Europa og Alpenes høye topper, også forsvant under dem. Og det var heller ikke noe engangsservice som havnet der hvor hennes pudderdåse lå. Flyselskapets eget kopper og kar, til bruk for passasjerene.

Mai er kommet, og våren er en vakker tid. Tom gir henne en helgetur til Gøteborg. Han har jo vært der før med en annen flamme, og det var jo ganske så heftig og hyggelig. Denne gang, har han med seg en dame som skal sove på dagen. Hun ligger på rommet og sover, mens Tom valser rundt i gatene i Gøteborg. Alene. Da han ut på dagen får en telefon fra sin jobb og må tilbake til hotellrommet for å lete opp noen telefon nummere i sin såkalte "grønne bok", så er det nesten så han føler at han forstyrrer henne. Hun ligger på hotellrommet, med fortrekksgardiner, like mørkt som i lik kjelleren på Ullevål Sykehus. Ja, hun skal sove og hvile seg midt på lyse dagen sier hun. Hun har altså reist 30 mil, for å bruke dagen til å ligge utstrakt som en sel, og sove mens solen skinner, i en hyggelig sommerhelg. For så å reise 30 mil tilbake igjen. Tom har også et tilbud fra sin venn, den svenske arkitekt Per, som bor i Gøteborg, om å besøke ham på semesterstugan denne helgen. Bare for å komme en liten tur innom, før de reiser tilbake til Oslo. Tom har blitt kjent med Per gjennom sin jobb, og de har arbeidet mye sammen. Foruten at Per er arkitekt, er han også en hardt arbeidende kunstmaler på fritiden. Men, siden Tom har med seg en person som heller ønsker seg fortest mulig hjem, ringer Tom og bare avlyser det hele. Noe som kanskje også kunne ha vært en hyggelig opplevelse på den svenske solkysten, denne så vakre vårdagen.

Tom syns det er rart, hvordan en person som Juristen har tatt så mye overhånd i livet hans. Hvordan han lar henne ta overhånd. Jo, han har tenkt tanken. Har sagt tanken høyt, flere ganger for henne, at han vil forlate dette forholdet. Særlig i helgene. Han truer med å dra hjem, eller gå ned og legge seg i bilen. Men nei, det får han ikke lov til. Hun vil at han skal være der, hos henne. Og så bedyrer hun, at det er de to og ingen andre. Men hva skal han tro? Tro på? Han forteller henne, at de snakker jo aldri om det vanskelige, og det er en belastning for hele forholdet. Hun mener at, å snakke om slike ting, vil ødelegge stemningen. Det er også i denne tiden at hun fremsetter ønsket, om at de kunne jo kjøpe seg en bolig sammen. Tom som akkurat er ferdig med sitt bad, og nå, vil hun han skal selge sin leilighet! Sitt siste livsverk. Hun ber en mann, som er en stolt håndverker om å selge sitt siste prosjekt? Dette prosjektet, som han mange ganger ikke visste om han ville greie å gjøre ferdig. Men som han allikevel greide å fullføre. Til slutt. Den bolig som han har lovet seg selv, - og sagt til seg selv: "Jeg gjør det aldri igjen"! Selge den bolig som han vet at han skal bæres ut i fra. Han vet ikke om det blir med hode eller føtter først, han vet bare at han skal bæres ut fra akkurat her. Og så ber hun ham om å selge....? Hun må være gal. Det er hans tanke. Han svarer henne på dette med, - "Nei, jeg skal ikke selge, og det kommer heller aldri på tale". Det er som han skulle be henne, om å selge et av barna sine. Han forsøker å fortelle henne, at her er det bygget inn så mange tekniske løsninger som han ikke vil og kan være for uten. Løsninger som har tatt tid å planlegge og få på plass. Her har han også de fliser og farger som han ikke får i en ny dusinvare bolig. Her har Tom akkurat det kjøkken som han har tegnet selv, kjøpt og selv montert opp. Akkurat den peis som han også har tegnet, og som han fikk en aldeles glimrende peismurer til mure opp. En peismurer med like mye stolthet for sitt fag, som det Tom selv har. Juristen verdsetter altså ikke noe av denne enorme mengden med håndverk og all den arbeidsomme nøysomhet som Tom har lagt ned her. Men for henne, så er jo hans bolig «bare koselig», - ikke flott, som hun selv ikke har tatt seg råd til å si en gang.

Tom får et svar som han vil huske for alltid: "Alt dette du har her kan vi få i en ny bolig også".

Ja visst. Det tror hun. Tom som har en oppfatning av, at dagens nye boliger egentlig bare er noe venstrehånds arbeide. Utført av håndverkere, som bare jobber med venstre hånd, for i den høyre hånd, har de jo alltid mobiltelefonen. De holder jo på å planlegge den neste jobb mens de er i gang med en pågående jobb.

Det er skuffende, og ikke minst veldig kjedelig. Dette handler om å sette pris på og forstå seg på, alt det slit og valget av de riktige håndverkere, som er gjort. Og all den planlegging og ikke minst viljen som Tom har, om å skape seg et skikkelig hjem. For to personer. Men hun sier om og om igjen, at hun ønsker seg en slik bolig som en av hennes kolleger på jobben har. «Knut bor i en gammel gård på Majorstuen, og der er det pusset opp, og det er blitt så hyggelig». Det er hele tiden hennes argument. Tom svarer bare: "Jeg kan ikke bo i en leilighet med jordgulv som det ligger planker på". Men nei, hun tar så tullete og lite gjennomtenkte valg. Men det gjelder mye annet med henne og. Ikke bare bolig. Alle disse så rare valg, er det til tider, veldig vanskelig for Tom å leve med. Han som alltid, i hele sitt liv, har forsøkt å være fornuftig.

Er det ikke banken som vil han og pengene hans til livs, ja da er det Juristen. Hun legger feller. Men Tom greier å styre unna. En annen ting er, han vet at han aldri skal og ønsker ikke, å eie noe som helst sammen med noen. Og enda mere sikkert, i hvert fall ikke med Juristen!

Livet handler om verdier. Ikke bare de åndelige, men også de materialistiske. Vi bor i et land der det 8 måneder hvert år, ikke holder å bo i en bambushytte, og tro at "kjærligheten ordner resten". Og da er det praktisk, - og ganske hyggelig, - å ha en bolig som man rett og slett er glad i. Og har man jobbet med dette for øyet, i sin bolig, da blir det hyggelig å komme hjem, hver dag etter jobb. Like hyggelig som det var å få et skikkelig stereoanlegg i ungdomstiden. Tom gledet seg alltid, til å komme hjem etter skolen for å være på rommet sitt.

Det er greit å ha en hyggelig bil å kjøre. Det er behagelig å ha en flott båt om sommeren, som får andre mennesker til å tro at man har vunnet det store loddet. Men det beste er det som ingen ser, nemlig å ha en bolig som en selv, - og ens partner, er fornøyd med å komme hjem til hver dag.

Romantikk vil noen si. Ja vel. Materialistisk vil noen andre si. Tom har bestemt seg for lenge siden, - fra han var ung. Og det gjelder fortsatt, og særlig etter at han ble alene, det er dette han vil. Og han har snart fått det til igjen. Sin vakre og praktiske bolig. Men slik har han alltid vært så lenge han kan huske. Det har alltid vært der, ligget i hans gener. Han har alltid bygget opp og preget alle sine boliger.

Nei, Tom og Fruen ville ha det som tiltalte dem. Fordi, de hadde en sterk samarbeidene vilje. Og derfor, så fikk de det til, ved å ha en plan. Det kalles fellesskap. Tom vet snart ikke hva han skal mene og tro om noe. Han kan ikke bedømme hvordan Juristen er, så lenge han aldri får kjenne på eller får en følelse av hennes følelser.

Han forteller til Juristen i denne perioden, -"De neste 10 år i våre liv, vil bli veldig hektiske". Hun svarer, med en femtenåring sitt monotone og usikre tonefall: - "Hvordan da"? "Jo" sier han, "Det er nå vi skal høste og leve og hygge oss, og det kan vi. Vi har begge gode jobber og kan tillate oss mye av det vi vil". Han snakker som han ville ha snakket til Fruen, men hos Juristen, der går det bare ikke inn. For i så fall, han vet, da må hun legge om på sin væremåte og snart begynne å forstå seg på livet.

Noe svar på dette får han ikke. Langtidsplaner er ikke noe for henne. Fremtid eksisterer heller ikke. Hun er mange ganger en innesluttet person, og snakker ikke om personlige ting.

Men Tom er der, og holder ut med henne, fordi, han er blitt glad i henne. Og akkurat derfor, er han ikke slik han skulle ønske han var.

Igjen, som Fruen alltid sa til Tom, flere ganger:"Du er en hjemmets mann". Ja, han er. Og det er særlig etter at han ble alene, at han har forstått, nå er det blitt enda viktigere for ham.

Juristen har en liten utleieleilighet på vestkantens hovedgate. Denne har hennes datter leid og bodd i, fordi hun går på skole. Nå har datteren funnet ut, at hun får ikke sove der mer, og vil at moren skal selge leiligheten. Datteren som styrer sin mor og det meste av familien ellers, får nesten Juristen til å gjøre dette. Det er da Tom griper inn og sier: «Du må ikke selge denne, det er ikke et sted i Oslo by, som det er lettere å få leid ut enn der!» Datteren bare fnyser av Tom, og sier: «Det er ingen som vil leie på et så bråkete sted.» Tom som har god greie på utleie av leiligheter, svarer bare med: «Hvorfor skal din mor gi bort 100.000 kroner i omkostninger og tinglysing på en ny leilighet?» Dette er vel omtrent den eneste gangen, Tom sier noe som Juristen gidder å følge. Under hele deres bekjentskap skal hun for en gangs skyld høre på ham. Så derfor, hun selger ikke, men ønsker å leie den ut. Og Tom, ja han er på tilbudssiden når det passer for Juristen. Han holder på i hennes lille leilighet, og gjør den klar til utleie. I en hel uke etter arbeidstid er han der. Da kan hun treffe ham, da orker hun. Da det er en jobb å gjøre for henne. Ingen skrupler fra henne da, når hun kan nyte godt av hans ekspertise. Da hun kunne ha nytte av ham. Men at de kunne gjort noe hyggelig sammen en dag etter jobb, nei det er det aldri snakk om. Tom skifter lås i utgangsdøren, flikker på det eldgamle kjøkken, beiser terrassen, samt hundre og førti andre småting som trengs og ordnes på. Alt dette, mens Juristen sitter i stuen og lytter til sin merkelige søster sine beklagelser om hvor kjedelig livet til søsteren er blitt. Søsteren er uføretrygdet på grunn av manglende evner til å tilpasse seg samfunnet. Juristen foreslår at søsteren skal kjøpe seg en PC, slik at hun kan få litt impulser fra omverdenen. Søsteren svarer: «Data?, - jeg spyr!» Og ordet «spyr», ble uttalt med den tykkeste sj lyd som finnes. «Så ta deg sertifikat da», svarer Juristen, «og begynn å kjøre bil». Søsteren svarer rett tilbake, at hva skal hun med en bil i livet sitt? Tom forstår at her er det flere personer med forstyrrelser i personligheten sin.

Tom bare åpner et nytt spann med beis, mens han hører på alt tøyset som blir sagt inne i stuen.

Etter en endt arbeidsuke, 5 timer hver dag, etter sin jobb, får han av Juristen, en trøtt middag. På en lokal og like trøtt kafè, som en slags betaling. I stedet for at Juristen kunne ha kjøpt inn reker og hvitvin og de kunne ha dratt ut på en øy i Oslofjorden. Nei, den tanken finnes ikke en gang i hennes hode.

Noen dager etter dette, sitter Tom og legger inn hennes leilighet for utleie, på Finn.no, mens hun er på kurs med sin jobb. Hun er reist bort fra byen. Han får ikke nøkkel til hennes leilighet, kun nøkkel til hennes trappeoppgang, slik at det tråløse nettverket inne hos henne kunne nåes med hennes bærbare pc. En pc som han med nød og neppe har fått lov til å holde i sine hender uten hennes tilsyn. Så der sitter han da, - Tom, alene i trappeoppgangen, - legger inn på nettet, fordi, han ikke er betrodd til å være inne i hennes bolig alene. Tom innser, dette er meget unormalt. Det er sykdom. Og i ettertid, ja da angrer han seg igjen, for at han i det hele tatt, «gidder å gjøre noe som helst», - for henne.

Dagen kommer og leiligheten skal vises, for utleie. Juristen er så stresset, at hun får sammenbrudd bare Tom legger fra seg sine solbriller på stuebordet. Det er så vidt han får lov til å sitte på en sofa, før folk kommer til visning, fordi dette kan forårsake skrukker i møblene får han høre. Det skjer flere ting denne dagen, og alt er like rart. Samme hvor han satt og gikk i leiligheten, så skrek hun opp. Hun er superstresset.

Det kom 40 mennesker på visning, og leiligheten ble leid ut øyeblikkelig. Datteren som ellers har vært så snakkesalig om denne leilighet, blir i ettertid taus som en østers. Mens irritasjonen over ikke å ha rett angående utleie, lyser som svarte diamanter i hennes øyne.

Det er møte i Sameiet til den aktuelle gården en uke etterpå. Saken gjelder rehabilitering av soilrør, avløpsrør. Juristen spør om Tom kan være med, og igjen svarer han ja. Han blir med og de sitter i møte. Han bruker av sin fritid, bare for å være snill. For å hjelpe henne. Han nevner under møtet, noe om at det ikke må foretas eller gjøres en "Petter Smart" løsning med denne rehabiliteringen. Fordi, Tom vet, at denne leilighet i Oslo vest sin hovedgate, og er vel verdt å ha og ta vare på. Derfor bør også jobben gjøres skikkelig med disse nye avløpsrør. Og, hun har et bad i leiligheten som ikke er verdt noe. Det er derfor ikke så farlig, om noe av dette badet må rives. Men Tom vet også, for henne så handler det alltid om penger. Resultatet denne dagen også er: Sur dame igjen, fordi Tom ikke foreslår den billigste løsningen. Han bruker av sin ekspertise, men til ingen nytte.

Deres første vår sammen, er gått. Men uten den ro og harmoni som Tom ønsker seg så veldig i et forhold. De har hatt sine helger, og korte og tilmålte har de vært hele tiden. Fulle av intriger og uro har de også vært. Tom forsøker i ukene å få til et slags liv i forholdet. Men nei, det gidder hun ikke. Hun bringer inn en setning i forholdet, som han skal få høre ofte: "Jeg må komme meg". Så denne første våren, ble ingen Ny Vår for noen av dem.....

Lunsj på Grand Cafè. Hun kaller sammen sine kusiner og søster. Bortsett fra søster, er disse mennesker helt normale å snakke med. Velsituerte mennesker med gode boliger og orden på livet. Tom finner straks tonen med dem. Sammenkomsten ender med at familien sier til Juristen: "Nå ønsker vi etter dette, ikke å se deg med noen annen mann enn Tom". Skryter gjør de også, over at de er et flott par. Jo han vet det, men syns ikke det er så rart at de sier det. Det er jo tross alt første gang, familien ser henne med en mann som ikke er 12 år eldre enn henne selv. Tom har jo tross alt bare skreddersydde skjorter og jakker. «Han Forrige», som hun kaller ham, hadde jo bare grilldress og T- skjorte, etter hva Tom har sett av bilder.

En Cola på fire personer............Det er 17.mai.

Tom og Juristen skal feire sin første 17. mai sammen. Han har kjent henne såpass lenge nå, og lurer på hva rart som skal skje i dag. De går forbi den Amerikanske Ambassaden, og der møter hun en person fra Retten. Hun stopper og blir stående og snakke med denne mann i 10 lange minutter. Samtidig i denne samtalen, kommer to ungdommer i 20 års alderen forbi, godt opplivet av flytende midler. De stryker henne på lårene der hun står. Tom tror nesten ikke det han ser, men forstår, at det er helt greit for henne at så skjer, fordi det vekker oppsikt på gaten. Hun blir et midtpunkt. "Flott" tenker hun sikkert. "Merkelig", tenker Tom. De fortsetter gåturen ned til Sentrum, og det er kaldt. Nesten som en februar dag, med kald vind og fravær av sol. Det mangler bare snø i luften. Etter hvert havner de på Akershus Festning Kafè, 

Fordi der er den merkelige søsteren og hennes mann, og de har det som fast base hvert år, på denne dagen. Ikke så mye som et vannglass har disse to personer på bordet sitt. "Nei vel", tenker Tom. Han ønsker seg et glass vin for å feire dagen, men på Festnings Kafèen er det kun kaffe og mineralvann. Tom hadde helst trengt en kopp med varm buljong, fordi han fryser. Men for å drikke noe som minner om fest, så bestiller han to kopper svart kaffe til seg og Juristen, og en vanlig liten Cola. Det er da denne situasjonen som han skal huske så godt skjer: Han heller opp til seg, et glass Cola. Gir videre halve flasken til Juristen, som gir halvparten av halve flasken til sin søster, som bare tar en halvpart av innholdet, som igjen bringer den siste spiseskje videre til sin mann... "Herre Gud" tenker Tom, -"Hva er det for en familie som jeg har havnet oppe i?" Dette er familiens årlige lille slektstreff, og med det som blir av hyggelig samtale og varme.

Hvorfor husker Tom denne historien så godt? Jo fordi, det er så viktig for ham, etter å ha opplevd tapet av Fruen, å komme i gang med livet sitt igjen. Til et normalt livsmønster. Med en kjæreste, som etter hvert kan bli en livsledsager, og en ny familie som fungerer, som har sunne og normale vaner. Og ikke en så alt for rar og merkelig oppførsel som han opplever her. Gang på gang. Derfor, reagerer Tom på dette. Slike ting. I stedet for at de hadde sittet der og hatt hver sin kaffe og snakket, så sitter disse to der og varmer hver sin stol, og ser på klokken og venter på at den skal bli fire, for da skal de hjem. Og siden søster snur på hver krone, har Tom forstått, - tar hun seg i hvert fall ikke råd til noen servering ute. Nei, det er håpløst alt sammen med alle disse mennesker.

Mai er blitt til sommer. Tom er hjemme hos Juristen, og etter et par glass vin, begynner hun å skryte og vise Tom sine meldinger på mobiltelefonen fra den såkalte "Han Forrige". Hun kaller ham alltid det. Tom er blitt så lei av å høre på dette snakket hennes. Dette har skjedd flere ganger nå. Av og til viser hun Tom disse sms'er. Hun leser dem opp, og ordlyden er som regel at «Han forrige», savner opptil flere av hennes kroppsdeler. Tom tar omsider frem sin mobil, og viser henne, en av sine mobil meldinger som han har fått, fra sine tidligere kjærester! Forskjellen er, at Tom sine sms'er, de handler om kjærlighet, og savn av ham som personen Tom! Og i tillegg, er meldingene fulle av lovord om hvor god og flott han er. Hennes sms'er handler bare om sex, og at en ensom mann i en gammel kropp, savner henne og deres tidligere eventyr.

Da Tom viser henne en av sine sms'er, skriker hun opp. Hennes sykelig sjalusi slår til! Da var det ikke så viktig for henne mer, å vise noen av sine meldinger. Igjen, hun holder et leven, minst i et par timer. Og slik gikk den kvelden.

Tom blir skeptisk til henne etter dette, om hun virkelig tåler alkohol. Etter noen vinglass hender slike ting, så ofte, og det blir aldri noen gode samtaler eller hyggelige ord om kvelden.

Det er en helg, og de er hjemme hos Tom. Han har dekket et hyggelig bord, og gjort litt ekstra stas og flid med dette. Det er da hun tar seg råd til å si: "Du kan mye på mange områder du. Du forstår deg på mange ting og du gjør det så koselig". Han skal aldri glemme det.

Han sier takk, og putter kommentaren i sin hukommelse. Fordi, - dette er andre gang, gang nummer to, på 9 måneder som hun gir ham et kompliment! Gir ham en rosende setning! Sier noe pent til ham, sier noe til ham som gjør ham glad! Første gangen, var det om leiligheten, selv om det var ultra magert. Men hun har aldri kommentert den siden. Så, ofte er det ikke, at solen skinner fra henne.

Ja, hva er det for en mann hun tror hun har fått tak? En mann som bare er slik som "Han forrige"? Hun har jo selv fortalt, at «Han forrige» bare ville ha henne mest mulig påvirket av alkohol, for så etterpå å bruke henne som kvinne. Men Tom er ikke slik. Tom har sett bilder av "Han forrige". Hun kaller ham "bankdirektøren", men etter hva Tom etter hvert forstår, så er han heller konsulenten for maleriene i banken. På Mallorca bildene av de to, og etter hans tøy å dømme, ser han ut som sjefs grillmesteren på campingplassen.

Tom ville dekke et pent bord, lage en god middag til dem. Som varer en god stund, snakke og spise god mat, med en rolig ramme rundt det hele. Samtidig som han alltid, demper lyset og setter på en av sine rolige og tilpassete CD'er, som han har stående ved et eget musikkanlegg, som han har plassert på sitt store og romslige kjøkken. For å få en opplevelse, som Tom kaller, innenfor sjelens rammer.