Kapittel 3. 

Det tar ikke lang tid. Bare noen måneder. Noen byturer med guttene hadde det jo vært av og til. Noen utvekslinger av telefon nummer med jenter hadde det jo også blitt. Og noen kaffekopper, eller vin, - hadde det blitt med en og annen til og med. Det er våren 2002. Utelivet er ganske så sammensatt, og det blir mange inntrykk, for en enkemann, med veldig lange antenner. Men det gjør ingen ting, å ha akkurat det. Uten at han vet det, så vil han få god bruk for disse antenner i tiden fremover.

Det kommer inn en ny person i livet hans. Terapeuten. Hun har utdannelse innen helse. Som terapeut. Hun har en dramatisk bakgrunn og oppvekst fra hun var barn, og Tom lytter til hennes historie. På sett og vis mange ting som han kan kjenne seg igjen i. Ja, det er sikkert, det er mange bøker på to ben der ute. Noen av dem, burde vært samlet mellom to permer. Bøker som burde ha vært skrevet. Det er rart hvor mange historier det er. Men slik er livet. Vi er nesten alle, en del av noe som vi skulle ønsket, hadde vært annerledes. Men da det skjedde, var vi for små, til å ha noen påvirkning, eller de som forårsaket dette, var så mye større en oss. Og derfor ble det de, som hadde styringen. Barn og ungdom blir bare hengende ved, - dette livet som foreldre skaper og livet som de ikke skaper. Barn og ungdom blir Svarte Petter, blir de som taper.

Det blir aldri bedre med bekymring. I de fleste tilfeller, er det også helt unødvendig å grue seg til noe man tror skal komme. Bedre er det å vente, til det kommer, hvis det kommer. Det er da, man skal løse dette, - som eventuelt har oppstått. Dette vet Tom, men han vet også at han er ikke alltid like flink til å praktisere og leve etter dette selv. Det får han erfare gang på gang.

Og, Terapeuten er i besittelse av noen av disse teser, - som hun faktisk greier å leve ganske så mye etter. Godt gjort. Selv om, hun også, - har lettere å fortelle at hun vet om dem, enn at hun praktiserer og lever etter dem. Disse læresetninger om livet. Disse bøker som omhandler det Tom kaller for: Bøker om livets lære.

Han liker å snakke med henne. Hun har veldig mye av jenta i seg fortsatt, og liker å leve og oppleve. De drar på Tom sine foreldre sin hytte. En langhelg.

Denne hytta oppe i Hedemark sine store skoger. Hytta som aldri fikk innpass i Tom sitt hjerte. Og han som er så opptatt av omgivelser og sted. Han må se sjøen. I hvert fall må han se vann. Allerede i ung alder, ble disse kriterier nedlagt i ham. Nei, denne plassen ble helt feil for ham. Helt i fra første stund. Helt i fra han fikk høre fra sin bestemor, - at her skulle familien bygge hytte. Tom var bare 13 år, men forstod da såpass, at var det virkelig nødvendig å bygge midt i myggens rike? Dette var jo myr. Og det kommenterte bestemoren også. Men, hytta ble bygd på tomta.

Nå var han på tur, med denne nye personen, som han ikke visste så alt for mye om. Men hun kunne snakke, visste mye, både gjennom livserfaring og bøkene hun leste.

Tiden går, og det er sannelig ikke lett å forstå hva dette forholdet er eller kan bli for noe. Hun spør en dag, om Tom kan hjelpe henne med å plante 10 nyinnkjøpte tujaer i sin Selvaag blomsterkasse. Disse terrassekasser er jo alltid minst 9 meter lange og inneholder ett tonn med jord. Forsikringer blir gitt ham, om at hennes barn kommer også, og hjelper til. Som den hjelpsomme personen Tom er, så svarer han ja. Han er jo alltid på tilbud siden. Da dagen for hagekasse dugnaden kommer, så duskregner det litt. Tom stiller, selv om dette er 3 mil å kjøre, fra der han bor. Hennes barn, de bor 3 kilometer unna. Regnet gjør sitt til, at det er han alene, som blir stående med denne jobben. Tom har ikke godt av å ta slike løft. Og det å grave i jord, har aldri vært noe han har brydd seg om. Og denne nye venninnen, nei hun orker jo ikke å delta i hele tatt. Så der er han, Tom Enkemann, tukler seg videre på veien, fra sorgen og inn i et nytt forhold. Han spør seg selv under dugnaden, flere ganger, og noen ganger så høyt at venninnen hører det også: "Hva er det jeg driver med"....?

De drar en helg på tur til Gøteborg. I et aldeles nydelig vær ble det en ganske så hyggelig tur. Heftig og vellykket for det meste.

Egentlig en koselig by, bortsett fra at det ikke finnes en gratis parkeringsplass i hele byen. Men, det lider ikke Terapeuten under. Tom ordner jo alt, som han har gjort i alle år. Får parkert bilen i et parkeringshus en liten kilometer unna. Som han gjorde da Fruen var rundt ham, og han bare dro til hus og ordnet og ordnet. Sørget for at de aldri manglet noe. Og det sa alltid fruen, - "Tom, du er en familiens mann". Men Fruen hun var flink selv også. Gjorde aldri noe halvhjertet. Og akkurat der, der er det en stor forskjell. Terapeuten tar billige og noen ganger, litt upraktiske valg. Og derfor, så blir det også, noen ganger, litt for enkelt for Tom.

Men samme hva, det er sommer, og noen uker etter, Terapeuten og Tom drar til fjells. Til Jotunheimen. De gjennomfører en aldeles nydelig dagstur på fjellet. Tar båten inn til Memurubu og går fra der. Opp hele Besseggen. Hun er overhodet ikke vant til å gå i fjellet, men gjennomfører, - til de grader så med glans. Han forsøker å regne etter, og de bruker 12 timer. Men det var mange og hyggelige pauser. Og hun har stor ro til å gjøre dette. Pauser, nei det er ikke noe problem for henne. Se utover. La fjellet snakke. De tar seg tid til å se på reinsdyr som går der, og som har gått der så lenge navnet Norge har eksistert. Tiden står stille i fjellet. Tenk, hvordan verden ser ut ellers. Modernisert og stadig bygget ut og bygget på. Men i fjellet, der står tiden stille. Sier ikke livet står stille, for det gjør det ikke. Så langt der i fra. Det er vel ikke noe sted i naturen som sier slik i fra, som akkurat fjellet, - hvor vi er hen i kalender året. Tom roser henne i ettertid for akkurat denne turen. En utrolig dag, med et utrolig vær, som gjorde det hele så flott og vellykket. 

Utenom disse utflukter, var det også turer til Danmark, Hamburg, ferier til Malta og Spania. I Spania sier hun noe så enkelt som, at hun ønsker å gå ned til sjøen. For å lytte til havet. Så flott. Vil hun virkelig det? Undres Tom. De går ned, og der sitter de, lytter, og snakker. Helt til det blir mørkt.

Noen uker etter dette, finner hun ut, at hun skal selge sin leilighet, og igjen er Tom på tilbudssiden. Han bruker en hel helg, på å male i hennes leilighet. Monterer også lister på hennes dører. Og da er det han nok en gang merker fraværet av Fruen: Tom jobber alene. Fordi, Fruen var der alltid, feide og ryddet mens jobben pågikk. Eller hun gjorde andre oppgaver i forbindelse med jobben som ble utført. Tom forteller noe om dette til Terapeuten. Å nei, hun vil sitte i stuen og lese sine bøker, og hygge seg. Hun vil ihvertfall ikke være der hvor jobben foregår. Tom føler seg så utnyttet.

Hun har snakket om pels i flere uker. Tom har jo sin, eller sine pelser. En av dem er mink, og hun gir uttrykk for at hun liker den godt. Hennes gamle pels vil hun bytte ut sier hun. Så en lørdag, drar de til byen og hun kjøper seg en mink. Den er flott, og er skikkelig laget. Og Tom, er litt forundret. Ja, faktisk litt overrasket over dette kjøpet hennes.

Denne dagen, etter mink kjøpet, går de ned på hovedgaten, for å feire pelsen på en restaurant. Og de hygger seg med vin og snakker. Tom vil etterpå, gå innom en interiørbutikk. Kun for å se. Han er jo blitt alene, blitt enkemann og syns han må sjekke ut hva som finnes av utstyr til sitt hjem. Han er jo hele tiden opptatt av hjemmet der han bor, og at det ikke skal mangle noe der. Det er da hun bryter ut: "Nei, hun kan ikke ha en slik mann, som går og ser på kjøkkenutstyr og krystallglass". "Nei vel", tenker han, og registrer denne uttalelsen med uro, "Det der var synd du sa". Han vet jo med seg selv, han vil aldri slutte å være en husets mann!

Han blir tidlig klar over, at Terapeuten forventer at han skal jobbe mye i dette forholdet. Yte for henne. Men det er jo det han gjør. Det var så mye lettere å yte sammen med Fruen. Da gjorde de en innsats begge to, og det gikk lekende lett. Nå yter han alene, mens Terapeuten ser på. Så Tom sier: "Fruen og jeg arbeidet for tre mennesker til sammen. Men jeg kan ikke arbeide for to alene".

En søndags morgen kommer telefonen Tom har gruet seg for, lenge. Fra Norges Vestland. Svigermor er død. Vel, han bare forteller til Terapeuten, - "Jeg må av sted, med en gang". Terapeuten nøler ikke ett minutt med å si: "Du kan ikke reise dit alene, jeg blir med"!

"Dette er å ofre seg, og å være på tilbudssiden, og takk, det er bra om du vil", sier Tom. Hun avbestiller og gjør om på sin arbeidstimeplan for de neste tre dagene. Tre timer etterpå, er de på vei, til Haugesund.

Tom går ned 5 kilo i løpet av 3 dager. Det fjerde dødsfallet i familien til Tom på 6 år. Men, som den han er, han kjenner sitt ansvar og trår til.

Ti dager etterpå, er han over på Vestlandet igjen, nye 100 mil, tur retur, men da sammen med sin datter.

Ja, det ble ordnet opp og han sørget for at begravelsen, ble en avslutning svigermoren verdig. Tom sin svigermor. Han husker hvordan han hadde holdt rundt hennes skuldre, tidligere den samme sommeren. Da Tom og hans datter Anna var der på besøk. De skulle ta et bilde, som ble det siste de tok av Svigermor og Tom. Det var rart, da Tom la armen på skulderen hennes, det var som å ta på Fruen. Det var siste gang han og datteren, så svigermor og mormor.

Tom ønsker seg bort, og han planlegger å reise en lang weekend til New York, og det alene. Han er kjent i byen, etter flere tidligere besøk. Så en reise dit, ja det er for ham, som å reise til et sted han kjenner fra før. Da hans kamerat Gunnar, får høre om dette, ja, da vil han være med. Gunnar, har ikke vært så mange steder, og han har aldri vært i U.S.A. Han har heller ikke hatt en skikkelig storbyferie i hele sitt liv. Tom vurderer det i et par dager, før han sier, - greit nok. Men Tom må gjøre om på sin ferieplan, fra en 5 dagers tur, til en 4 dagers snarvisitt. Gunnar mener det blir for lenge å være borte fra Enebakk, familien og elgen i 5 dager. Så 4 dager, ja det får holde. Tom retter seg etter det. Og de drar, på det som skal bli en så helt annerledes tur for Tom. Han skal være reiseleder for en person som synes alt er skummelt. 

Det er kun utsende som er forskjellig, bekymringen er like mye til stede.

De lander, de får tak i en airport shuttle buss og sjekker inn på hotellet. Et greit nok hotell. De skal bo i 27. etasje, og det er litt for høyt til at de får fulgt med på gaten under dem. Men det er en flott posisjon til å holde øye med et treningssenter for damer i 25 etasje rett over gaten for der de bor.

New York blir en slitsom opplevelse for Gunnar, og Tom må hele tiden fortelle hva utfallet blir, da de beveger seg ned i de forskjellige deler av byen, og hvorfor de skal dit. Gunnar liker det ikke, byen er stor og litt for skummel for ham. Han syns det er langt å gå, og særlig avstander på over 500 meter, blir kjempelangt for ham. Men det er jo ikke rart Gunnar syns det er tungt. Han har ikledd seg langskaftede støvler, som er stive og høye, og det ser ut som han har tredd sine ben, inn i to ovnsrør. Han er ikke akkurat lett og ledig, ferie antrukket. For, i New York, blir det mye vandring. Kan lett bli veldig mye. Og derfor, må Tom hver morgen, ved frokosten, holde oppbyggende samtaler om hvor de skal i løpet av dagen. Kameraten klager over at han har aldri gått så mye før. Tom vet at Gunnar har slitt ut flere biler i sitt liv allerede, enn det Tom vil slite ut i ti liv. Etter en dag, finner Tom ut, hvilket kart han må bruke for Gunnar. Det kartet som bare viser, hvert 5. kvartal. De fire andre gater i mellom, er ikke inntegnet. På den måten får Tom beveget seg, til de områder han pleier. Får turen til å bli slik som han er vant med. De besøker de merkelige butikkene og galleriene nede i Greenwich Village, Hele tiden, mens Tom hører Gunnar jamrer seg like mye, som om de var på vei til Everest kun iført shorts og matpakke!

Gunnar er en type som kjøper seg ny sykkel og nye ski, annet hvert år. Han liker å gi inntrykk av, at han holder seg i form. Men, han praktiserer det aldri. Derfor, har han dårlig kondisjon.

Ellers, så er de ganske så nøkterne, når det gjelder maten. Spiser på den samme restauranten hver dag, og de spiser enkel mat. Men etter å ha bestilt egg og bacon for tredje dag på rad, kan ikke servitøren dy seg og han spør: "Again?" De må le selv, men de syns begge det er en slik god start på dagen, med disse skikkelige frokoster. Gunnar gruer seg til hver ny dag. Han er redd de skal gå seg bort. Hvordan greier Tom, hver gang, å gå inn i riktig hus? Gunnar mener husene er jo så høye at de ser jo ikke takene. Tom bare svarer: «Du trenger ikke se taket, bare se etter rett inngangsdør». Nei, det er vanskelig å forstå for Gunnar, hvordan Tom holder orden på dette. For Gunnar er alle høyhusene like. Tom nevner noe om systemet på Manhattan, gatene er nummererte. Avenue's og streets. Og hvilken retning de går i, nord til sør, øst til vest. Tom forklarer dette, men føler han like godt, kunne ha forklart om formelen på atombomba. Kamerat Gunnar flater helt ut på rommet hver dag da de kommer inn. Han henger halvveis ut av vinduet, og satser på at 5 sigaretter på det røykfrie rommet, skal kvikke ham opp, slik at han overlever en dag til, i denne metropolen. I hvert fall så sover Gunnar tungt om natten. Tom, som etter alt han har opplevet siste tiden, sover lett. Og en natt, våkner han. Han føler på seg, det er noe. Han setter seg opp i sengen, og stirrer rett i veggen, på den andre siden av rommet. Og der, på vei opp, og med kurs for den 28. etasjen, sitter den. En stor kakerlakk. Den sier ingen ting, bare venter og håper at Tom skal sove videre, så den kan fortsette sin ferd mot restauranten, på toppen av huset. Kakerlakken er stor, så Tom er sikker på, hadde han gått seg vill i ørkenen, og spist denne, så hadde han overlevd i to dager til. Tom spiser den ikke, men redder Amerika, for nok et unødvendig kryp som er med å spise av mat, som den selv ikke har vært med å betale. Tom sier ingen ting til Gunnar om morgenen, eller de neste to dagene. Men Tom følger med. Både på sin egen koffert og på Gunnar sin. Ikke før de er på flyet, forteller han det. Og, beordrer Gunnar til å pakke opp sitt tøy ute på terrassen da han kommer hjem.

Denne turen var før en vanlig norsk mobiltelefon, funket i U.S.A. Og dette visste Gunnar, og han har gjort noe med det, før avreise fra Norge. Gunnar har alltid hatt det siste av det nyeste, innen teknologi. Og slik var det nå også. En spesialtelefon, for bruk i U.S.A. hadde han kjøpt med seg. Og den ble flittig benyttet hver gang de satt stille. Da ble huset i Enebakk oppdatert, om to nordmenns sine bevegelser de siste timer. Dagen før tilbakereisen, finner Gunnar ut, at han skal kjøpe med seg, jeans til sin frue. Tom forsøker å fortelle ham, at jeans må prøves, de kan bare ikke beskrives over telefon. Tom har riktignok smale hofter og fortsatt en kropp, like veldreid som en gresk gud. Men allikevel, han er mann, og fruen i Enebakk, ja, - hun er dame. Men Gunnar er som han er ellers, han holder på sitt. Tom har ikke tall på, hvor mange ganger i Norge, gjennom tidene, - Gunnar har spurt ham, - «skal jeg kjøpe den bilen eller ikke»? Og hver gang Tom har argumentert for å få ham fra det, ja da har Gunnar ihvertfall kjøpt den bilen. For så å måtte selge den to måneder etterpå. Slik er det nå også. Tom greier ikke å få ham fra tanken, om å kjøpe tre par jeans til en person som sitter på den andre siden av dalen, der Titanic ligger begravet.

Det hele ender med, at de går inn i en damebutikk på 5 th. Avenue. Gunnar setter seg ned på en rosa bordell puff, mens han har Enebakk på øret. 

Tom blir beordret inn på prøverommet, for å kle på seg, jentebukser. Dame tøy. Den ene bukse modellen etter den andre. Det verste er, at buksene faktisk sitter ganske så fint på Tom. De to ølflaskene Tom har drukket for en halv time siden, hjelper godt, slik at han tar det hele som et morsomt opptrinn. Hele seansen varer i mer enn en time. Og for hver ny bukse Tom har på seg, beskriver Gunnar den for det ensomme catwalk publikum i Enebakk. Det er ikke en kvadrat desimeter, på Tom sin kropp, som ikke blir kringkastet til Ytre Enebakk gjennom telefonen. Tom syns det er rart, å ta med seg en bunke på tre bukser hver gang, og plassere seg i prøverommet ved siden av fotomodellene på Manhattan. For det er nettopp her de er. Den ene lekre jenta etter den andre, avløser hverandre i prøverommene ved siden av ham. Eller hver gang, Tom skal ut i sokkelesten for at Enebakk skal fatte en ny beslutning om plagget han har på seg, må han åle seg frem. Der jentene står i kø, med sine plagg. Dette er latterlig. Dette har så liten mulighet, til å skulle bli riktig plagg for å gå på Samvirkelaget i Enebakk med.

Gunnar handler inn, tre par jeans. Da de kom hjem til Norge, viser det seg at fruen fra Enebakk ikke kunne bruke noen av dem. Men Gunnar sine søstre, de fikk nye jeans, selv om buksene ikke passet på dem heller. Ikke for å gå på Samvirkelaget, men for å trimme kjøkkenhagen og bruke som arbeidsbukse når huset blir malt.

Det er som Tom alltid har sagt, Gunnar kunne ha sittet på den grønne gren, og nytt godene av alle sine godt betalte jobber, som han har hatt gjennom tidene. Hadde det ikke vært for disse fjortis prosjektene sine, som han til stadighet har.

Tom fikk heller ikke noen mannlig fotomodell kontrakt i New York, enda hvor mye han fløy ut og inn av prøverommet og viste seg frem.

Tom opplever turen som grei nok. Han har fått fokus bort fra livet og tankene hjemme, og samtidig som han gleder seg over nok en Rickenbacker og Telecaster til samlingen sin. 

Men, - om Tom er en gresk gud eller ikke, Terapeuten kan til tider minne om en gresk gudinne. Tom sitter og beskuer bildene av henne fra sydenturen de har hatt sammen. Der hun sitter på terrassen, med alle de tomme vinflaskene sirlig oppstilt bak seg. Tom gjør alltid dette på hver sydentur, for å holde rede på, hvilke viner han har drukket på sine ferier. Men nå er tiden inne for Terapeuten, å flytte til en annen bolig. Og Tom blir spurt om han kan hjelpe henne og flytte. Hente saker og ting fra et lager hun leier. Hun forklarer hvor dette lageret ligger. Hun forsøker i hvert fall, - å forklare. Men, hun er en elendig veiviser. Greier simpelt hen ikke fortelle såpass korrekt, slik at det er mulig å finne ut av hvor dette er. Adressen, nei den har hun ikke. Tom ringer henne, flere ganger, da han tror han nærmer seg stedet. Etter hvert blir hun så irritert, og han får beskjed i telefonen om: "Du Tom, kan ikke du for faen bare dra hjem?" Er dette takken han får, for at han gidder å dra ut til Kolbotn for å hjelpe henne, - spør han seg selv. Så i Tom sitt forsøk på å finne frem til dette lageret, så får han eder og galle, fordi han ikke finner veien. Det er det siste han trenger fra henne nå.

Denne hendelsen føyer seg inn i rekken av andre merkelig ting med henne som han reagerer på og ikke minst memorerer i dette forholdet. Han fant etter hvert flyttelageret og tok med lasset som var tiltenkt hans bil. Han tar den reaksjonen fra henne, som et tegn, på at hun er stresset. Fordi hun er flink med komplimenter. Hun sier stadig til ham, "Du er en flott mann". Det er godt for ham å høre. Han føler verdighet, når slike ord blir sagt. Og han sier hyggelige ting tilbake til henne.

Etter hvert blir hun installert i den nye boligen. Riktignok en som hun skal leie. Tom hjelper henne med ting der. Og tiden går og han registrerer alt hva som skjer i dette forholdet. Det er påfallende mange ganger at deres avtaler blir utsatt. Alt i fra en time, til dagen etter. Hele tiden. Omgjøringer og ombestemmelser. Det meste, på grunn av hennes jobb, så han aksepterer argumentene. Men, han blir etter hvert lei av alt dette som skjer hele tiden.

Så en dag slipper hun bomben: Kan Tom kausjonere for et lån på 320.000 kroner?

Tom vil ikke det. Han er som person blitt, etter Fruens død, opptatt av at alt i livet hans skal gå bra, uten noen store påkjenninger. I ettertid, så forstår han, er det noen som han kunne ha gjort dette til, så er det akkurat Terapeuten. Men der og da, - nei.

De skulle jo egentlig på båttur til Danmark denne helgen da dette spørsmålet kom. Men nei, Tom drar alene. Ikke for å sjekke jenter, men for å tenke. Og Tom får tenkt. Han bestemmer seg for å avslutte dette forholdet.

Noen dager etter, får Tom en telefon. Fra banken. De har nemlig fulgt med og sett at han fortsatt har sine penger etter salget av båten til ham og Fruen. Tom har hatt nok med seg og sin datter, og sine bekjentskaper, etter han ble enkemann. Så pengene etter båten, ja, de har bare stått der på en lavrente konto. Til stor frustrasjon for banken tydeligvis, for nå vil de innkalle ham til et møte på hovedkontoret. De lokker med en kjempehøy fortjeneste i avkastning. Han sier ja takk, fordi han vil høre, men kun høre, hva det er de har å si. Han trenger ikke en gang å love seg selv, å si nei. Fordi han vet, ingen deler en gullgruve med andre. Og i hvert fall ikke banken til Tom!

Men han reiser innom en fredag. Alt er så greit. Det er reservert parkeringsplass til bilen rett utenfor. Han blir geleidet inn i hyggelige omgivelser og servert, den herligste lunsj. Gode rundstykker, med nydelig pålegg. Og i tillegg, skolebrød. Ferskt så det nesten ryker.

Det er da de setter i gang, forteller ham grundig om fond og obligasjoner. Tom forsøker å henge med, og tror for noen øyeblikk at han forstår seg på dette opplegget deres. Men han viker ikke fra sin forutinntatte magefølelse. Han lar dem snakke seg ferdig, mens han smaker på kaffen. Herlig den også. Ikke noe slurv med smøringen her nei. Etter møtet er ferdig, takker Tom for maten og sier bestemt, at dette er ikke noe for ham. Medarbeiderne fra banken er nok skuffet over ham, men det bryr ikke Tom seg noe om.

To uker går, og han får en ny telefon og invitasjon. Han legger det nok en gang til en fredag. Det passer jo så godt, for en håndverker, å få slik omsorg på vei hjem fra jobb etter nok en travel uke. Det er jo ingen Fruen lengre, som står der, midt på kjøkkenet mer. Slik det var før. Hver fredag, i hvert fall ofte. Da sto hun der. Spurte om han ville ha en kald øl eller et glass vin. Og så satte de seg ned, og snakket, glemte seg bort, og tenkte ikke på mat, før en av dem fikk lyst på middag. Tom trår forsiktig inn i bank kontoret og de sier: «I dag har vi til og med innkalt en fondsekspert her for deg». Tom lar seg verken rive med eller overbevise denne gangen heller. Fire personer er det rundt bordet, som skal få ham til å bite på. Han tenker rolig, og vet han står på sitt.

Det er da han sier: «Nei takk, jeg har en annen plan med mine penger». Han fornemmer et oppgitt stønn rundt bordet, og Tom tenker tanken, at samtlige mennesker rundt bordet mener: «Stakkars tulling». Funksjonærene fra DNB er utrolig skuffet over ham denne dagen.

Tom kunne ha sagt ja, og gjort dette, og blitt en slags kjendis. Fordi, to år etter dette, da skriver avisen Dagens Næringsliv, om disse stakkars mennesker som gikk rett i denne fella. Med jevne mellomrom, blir de avbildet, disse som har tapt og ville ha sine penger tilbake, på grunn av dårlige råd og uforståelig veiledning fra sine banker. Og det merkelige for Tom er, - ordlyden i avisen passer for ham også: «Bankene forstod ikke selv, hva det var de solgte». «Nei», tenker Tom, - «Det gjorde ikke jeg heller».

Tom ble ingen slags kjendis, han fortsetter en enkemann sin anonyme vandring, videre med sorgen sin.