Kapittel 20.

Han fortsetter med tankedialogen til Fruen: «Det var et stort tap, da du ble borte. For meg og for Anna». Tom tenker på sin datter. «I begynnelsen, så jeg etter en ny Deg, og jeg trodde jeg skulle finne det. Etter hvert, innså jeg, at jeg måtte nøye meg med, noen som ikke var like flink og skikkelig som deg. Men til slutt, har jeg innsett, det er ingen som er som deg. Jeg mener ikke at et annet menneske skal ha alle dine egenskaper. Men de kunne da vel ha noen og noe som ligner. Fordi, alle skal få lov, og alle må få lov, til å være seg selv. Men, jeg ønsker bare å ha en person ved siden av meg, som gjør at summen blir: Harmoni». Han puster ut i denne samtalen, til Fruen.

Han lar munnen bli skikkelig avkjølt nå, av sin øl, tar et par større slurker før han fortsetter. «Jeg trodde jeg skulle greie å komme meg videre sammen med en annen person, og det for lenge siden. En person som forstod hva livet er og hva et forhold handler om. En person som er innstilt på å bidra, slik som du og jeg bidro til hverandre. Samspill. Men jeg forstår, det er ikke lett.» Så begynner Tom å le, der han sitter alene. Situasjoner med Sirkus raser forbi.... Han svelger faktisk ølen så feil, så den havner nesten i nesa.... Men han samler seg, og snakker videre til Fruen. «Jeg tror ikke jeg noen gang finner det. Jeg forsøker å si til meg selv, at jeg skal ikke ta med meg noe av arven fra deg, fra oss. Men heller se etter noe nytt, og forsøke å innpasse meg i dette nye». Tom ser seg rundt, det er ingen turgåere her. Dette er ingen vandrerute over denne fjellskrenten som han sitter på, men han er aldri sikker. Men nå har han jo fått så god trening av det siste forholdet. Han er alltid på vakt, og har fått like skarpe sanser og blikket til en ørn.

Tom lener seg tilbake, mot stenen som alltid har ligget der. Den er stor som ei trillebår, og han syns det er rart, at ikke noen har dyttet den ned i veibanen, 40 meter nedenfor Skrenten, og med all den katastrofe som det kunne ha blitt ut av det. Nei, heldigvis har den fått ligge i fred, slik at han kan bruke den, slik som nå. Sitte inn til den og hvile sin rygg.

Tom bare bobler over nå, av ting han har på hjertet, og lar seg selv, bare holde på.

«Jeg kom for noen dager siden, i snakk med dame fra området der jeg bor. Hun fortalte at hun husket deg og meg, og at vi fikk Anna. Hun husket oss som en liten koselig familie. Og etter å ha sagt dette, la hun også til: «Jeg husker din kone som noe eksotisk». Jeg svarte henne, at det var både godt og vondt å høre, men jeg sa også takk for at hun sa det. Jeg var glad, de gangene før, da jeg fikk skryt for deg, men setter enda mere pris på det nå». Tom hviler litt, forsøke å høre på de siste setninger han sa, og forsøker å lage seg opp en mening om hvorfor han sier alt dette. Han orker bare ikke gå i dybden, og analysere. Han vil bare si det, men forstår godt, at hans underbevissthet, den har arbeidet hardt, under press i flere år nå. Han pleide å si i arbeidslivet, i sine yngre dager, at han arbeidet best under press. Det har han sluttet å si. Han orker det ikke mer. Han styrte bevisst vekk fra det. Nå, de siste år, fikk han ytre påvirkninger i livet sitt, slik at hans underbevissthet, igjen har jobbet under press. Tankene har arbeidet like hektisk som det jobbes i en sirkusforestilling.

Tom åpner vinflasken, mest fordi han er sulten. Franske smøreoster i dag, til italiensk vin. Han gleder seg.

Han syns selv det er nesten for mye, men blåser i det, han har tatt med seg en flott Barolo vin ut i naturen. Ja, hvorfor ikke, den ble kjøpt inn til to personer, men det er ikke alt man rekker å komme gjennom, på bare 18 timer i uken sammen.

Når ettersmaken fra vinen har lagt seg, fortsetter han tenkedialogen sin.

«Jeg husker hver nyttårsaften, da vi var borte hos venner, og det var ofte. Alltid, etter at middagen var fortært, og vi satte oss ned i salongen, og til den samme åpningslåt, hver gang: Gary Moore, Still Got The Blues. Og hver gang, var jeg glad over at du var min. Og jeg husker, på andre fester, at jeg kunne klemme og ta mye på deg, slik at folk lurte på hvor lenge vi hadde kjent hverandre. De trodde oss ikke, da vi sa det var mange år.....Men nå, nå er jeg her alene, så langt fra der vi startet, selv om det er den samme plassen, så har det skjedd så mye i mellomtiden. Og det er akkurat dette, som har skjedd i mellomtiden, som jeg ikke er helt fortrolig med. Jeg vet, ingen kan bestemme eller planlegge sitt liv, men jeg hadde da ikke i mine fantasier trodd, at jeg skulle oppleve slike ting som jeg har».

Tom tar en lang pause, mest for å nyte stillheten, og fraværet av sin lave stemme. Han setter pris på at været er slik som det er, en fortsatt varm sol i september måned. Det er lenge til sola går ned bak åsen på den andre siden av vannet. Minst to timer til. Derfor, så er rammen slik som han har hatt det på Skrenten sin i all tid, vakkert og lyst. Han ser på buskene der, og de svaier opp og ned, i den lille vinden som er. Det er akkurat som buskene nikker, og sier: «ja da ja da, vi ser deg Tom». Før han fortsetter: »Ja Fruen, det var ikke slik jeg trodde det skulle bli i livet til deg og meg. At du skulle blir borte.

Tom drar hjem, og han går stille. Vil jo ikke vekke skogbjørnene nå.

Tom får igjen en sms fra Sirkus der det står: "Vi skal tenke på det fine vi har hatt". Det fine? Hva var det som var fint? Kvelden på stranda, i nydelig solskinn, der hun sitter og jamrer seg hele tiden om at hun vil hjem? Strandturen i Stavern, der hun ligger som død sel i Tom sitt fang da de skulle sitte på svaberg? Sykkelturen de hadde i bare regn? Hva var det som var fint...? Julaftenene som hun ikke en gang gadd å komme? Må han nevne slike ting som god mat og god vin? Maten som ble fortært uten et eneste ord, og alkoholen som gjorde henne kranglete... Hvor var samtalene? Hvor var planene fremover? Hvor var spontaniteten? Ikke en fjelltur. Ikke en god sykkeltur. Hva var det de opplevde som var fint?

Å nei, det var fryktelig lite som var fint.

Jo da, han må for sin egen del, komme på noen ting som var fint. Som da de, etter et par måneders bekjentskap, danset sammen i hennes stue. Og alt virket normalt og de hadde det  hyggelig. Men dette var jo før hun hadde vist ham sitt kompliserte og vanskelige Jeg! Lunsjen de hadde på Strøget i København. Det var snilt og omtenksomt gjort av henne, da hun var med i Rådhuset, da Tom sin datter Anna fikk sitt svennebrev som sykepleier. Noen hyggelige badeturer på stranda var det jo også. Det var hyggelig de ganger hun sa at hun elsket ham. Aldri har en person sagt de ordene så ofte til Tom, som hun sa det. Var det kanskje derfor hun satte seg så godt fast i ham? Men det var jo bare ord, og ingen ekte følelser.

Og de gangene de kjøpte jordbær ved trikkesporet. Da gjorde de noe vanlig som andre mennesker gjør. Ingen formaninger fra henne, om verken hvordan å fylle en bærepose eller kjøre en handlevogn. Du verden hvor Tom hele tiden ønsket seg noe enkelt med henne. Noe fredelig. Noe helt ukomplisert. Noe helt vanlig noe. Noe som gjorde at han kunne føle, at han var på vei bort fra Sorgen. 

Så var det de ganger, da hun satt i hans Cadillac. Det syns Tom var greit, med den røde Corvette fikk hun ikke se en gang. Hyggelig var det også, de ganger de spiste middag hos henne. Selv om dialogen var fattig, så var det en atmosfære som Tom likte. Fordi, han ønsket jo å ha en kjæreste. 

De beste minner Tom har, er de ønsker, som aldri ble. Som bare ble vonde.

Tom er glad hun ikke fikk oppleve Corvette'n. All kritikk over at han skulle kjøpe en tredje bil. Nei, den var det bare for ham å kjøpe, i fred og ro. Tom ble faktisk veldig glad for bilen også. Den ble ikke rød, men blå. En sjelden farge, som bare 3 % av C5 karosseriene har, fargen Nassau Blue. Og setene, - ja de var lyst grått skinn. 

Da Tom fikk høre fra GM, at rød bil med hvite seter ikke var blitt laget noen gang, var det greit. Han ville ikke ha svarte seter. Han fikk blå bil, med lyse grå skinnseter. Og bare anerkjennende ord fra alle de mennesker han har rundt seg. Fra sin legekamerat Erik kom bemerkningen: «Tom du lever bare en gang du og». Tom sier takk til sin lege kamerat, og bare kjøper bilen. Og ingen skrek og bar seg over det.

Tom mottar en mail fra henne noen dager etter, som lyder:

"Jeg håper at vi to som voksne og fornuftige mennesker kan avslutte på en ordentlig og verdig måte det som har vært mellom oss, uten å bli uvenner og bære nag til hverandre. Vi innser vel begge nå at det ikke kan bli noe mer mellom oss. Selv om vårt forhold er avsluttet får vi ta vare på de gode minnene og leve videre". Sier hun igjen.....

Hvorfor sier hun dette nå: "Ta vare på de gode minnene". Er det for å pynte på sin egen dårlige samvittighet? Fordi Tom får hun ikke forandret på. Han husker alt som har skjedd og han husker alt som ikke har skjedd. Han svarer aldri på denne mailen.

Tom må komme seg vekk. Og valget blir Krakow. Han tar kontakt og reiser av sted, sammen med Mosjonisten igjen. Og du verden hvor godt det føles. Han slapper av fra første stund, da bilen er parkert på Dalen Parkering. Ingen bekymring om noe, ingen taxfree poser han må ta ansvar for. Heller ingen spørsmål om hvor mobiltelefoner og solbriller er blitt av. Han gjenopptar tradisjonen, han sluttet med for flere Rhodos turer siden, en forfriskende kald øl, på morgenkvisten. Lar den synke ned, samtidig som han ser på den morgentravle flyplassen rundt seg. Mosjonisten koser seg også, og tar et glass vin med ham. Sovne på flyet kan han og, hvis han ønsker. Han får igjen den gode følelsen som han hadde før om årene da han reiste. Da flyet er kommet over skyene, og vært i luften en liten halv time. Føler velvære over at han er frisk, sitter i et fly, på vei til ferie. Hele skylaget utenfor vinduet er opplyst av sol. Han ser frem til ferien som en ordentlig ferie, og ikke bare som feriene de tre siste årene, gå på nåler hele tiden.

Krakow turen oppleves som en positiv påfylling av energi. Selvsagt så brukes det energi også. Det er rart å kunne vandre gatelangs i noen timer, og få lov til å være turist. Tom sitt reisefølge, har på forhånd satt seg inn i historien til byen. Lest seg opp hjemme. Hun vil av flere ting, blant annet besøke Jødekvarteret. Og det gjør de, og de tar seg tid, til å gå inn på et museum der. Der leser de seg gjennom det tiåret, som var det viktigste, og det verste for menneskene her. Og så havner de inne på en jødisk restaurant, med et inventar og en atmosfære, så de blir sittende helt stille. De ser seg rundt og bare nyter den helt spesielle kaffen de har her inne. Vel, de har noen helt eiendommelige likører der også, som smaker godt. Tom føler, at omtrent hver gjenstand der inne, har nok historie i seg, til å holde et foredrag på et par timer. 

Glassbutikkene er flotte. Med et kjempeutvalg av glassfigurer i utrolige farger og fasonger. Prisene er greie, og håndverket og utførelsen, ja den er perfekt. Tom velger seg en fargesprakende gullfisk, til å ha på badet. På hyllen der hans aftershaver står. Det er sikkert ubevisst symbolikk i det. En fisk, ja, det er Tom. Han som har greid å svømme gjennom en stim med haier, og er fortsatt like hel. 

Mosjonisten kjøper seg Swarovski diamanter til sine ører. Vakre er de, og de passer godt til henne. Tom sin leilighet fortjener da vel også noe? Ja da, og nå plukker han med seg en grønn papegøye, den og Swarowski. Med noen sinte røde fjær på stjerten. Vakker og flott er den. Sikkert 25 centimeter høy, og krystall tvers igjennom. Kanskje ubevisst symbolikk igjen, - Tom er jo fri som fuglen.

De blir bukket ut av butikken, og Tom mener det er tid for å feire. Feire deres kjøp. De spiser middag på Krakow sin beste og dyreste restaurant. Maten er helt fortreffelig, villsvin. Og vinen, helt praktfull. Den mannlige servitøren får lov til å snakke seg ferdig, om hvor maten kommer i fra, og han forteller også om vinen. Han blir ikke beordret om å gå noe som helst sted, for å hente verken penn eller papir, for å notere ned navnet på vinen. 

Men det som Tom syns er aller best med dette måltidet, han har noen ved sitt bord, som snakker. Som holder en hyggelig samtale i gang med ham. Samtidig som hun kommenterer og morer seg over Tom sitt nyinnkjøpte lite flyvedyktige husdyr til 800 Euro. Og hun gleder seg nesten like mye som ham, hvor fint den kommer til å ta seg ut i Tom sin bolig. Denne papegøyen. I Tom sin leilighet, i stuen, i vindusposten, på den gråspettete, italienske granitten. 

Tom og Sirkus har ikke snakket sammen på to måneder da han ringer henne.  Han gjør det for å få avtalt en dag, da han kan overlevere hennes bag, og de småsaker som er i den. Men samtalen blir straks til noe helt annet. Hun vil vite hvorfor Tom har skrevet ned det han har, de siste tre årene.

«Siden du ikke kunne eller ville snakke, så måtte jeg skrive ned alt dette. Vårt hendelsesforløp. For å bevisstgjøre deg, siden du overhodet ikke, - verken ser eller forstår noe av dette som har foregått. Men også, for å få alle disse tragiske tanker ut av mitt hode. Det har aldri vært mulig å snakke verbalt med deg. Du forstår deg kun på grubling og krangel. Alt skulle jo ties i hjel. Er det livsforstoppelse, eller er det et stress syndrom»?

Det er Tom som snakker. Han tar en pause og lytter inn i telefonrøret, og, - det er ingen reaksjon fra henne. Han fortsetter, - «Hvis du har lest vårt hendelsesforløp, så ser du hvordan du har herjet med meg. Jeg fant meg i så alt for mye fra deg, og jeg er fryktelig flau over det. Rett og slett, skamfull, hvordan jeg har latt meg tøyse med! Jeg begriper ikke til dags dato, hva som har foregått». Tom tar en ny kunstpause, og lytter nok en gang etter, om det er noen reaksjon i den andre enden. Nei, ikke et ord kommer fra henne, men han hører hun er der. Hører henne puste, hører også trikken på utsiden av huset hennes som suser forbi. Før han forsiktig fortsetter, «Jeg vet at det jeg noterte ned, er bare litt over halvparten av alle de rare ting du gjorde. Er du forbauset over hvor mye menneske jeg er? Forbauset over mye jeg oppdaget og fikk med meg av alt det rare du gjorde?» Så svarer hun: «Skriver du ned i boka di, hver gang vi snakker sammen?» Og så koster hun på seg en latter etter dette, en hånende og ironisk latter er det eneste hun presterer. Tom svarer bare rolig: »Det er ikke slik det fungerer». Og han legger til: «Jeg er forskrekket, over det jeg leser i vår historie. Og det bør du også bli!»

Hun forsøker å snakke tilbake, men er helt uten erfaring i slike samtaler. «Jeg syns ikke jeg har gjort noe rart», sier hun. En setning som Tom skal huske for all ettertid. En setning som han ikke får bestemt seg for, er tragisk for henne, eller er så frekk, at den er provoserende. Men det er hennes historie, blandet opp med alt det, som gjør det hele så uoversiktlig og kaotisk.

Tom spør om hun har det bra, fordi han har snakket med mennesker som har sett henne den siste tiden og fortalt ham ting. Hun svarer hun har det bra. Det er ingen ting galt med hennes liv får han høre. Og hun sier også: «Du syns jeg er en stakkar du». Tom orker ikke svare som han tenker: «Ja, det syns jeg du er». 

Han bare punkterer hele spørsmålet med, «Nei da, det er så bra alt sammen med deg så». 

Tom nøler med å si det, men fortsetter: «Vår «skilsmisse» ble dramatisk også. Nå snakker vi ikke sammen, og er uvenner».

Så plutselig, så kommer hun med i samtalen igjen. Da stiller hun spørsmål om hvorfor Tom dro på båttur. Igjen spør hun om det. Og Tom svarer som alltid før, at han måtte oppleve noe positivt. Han argumenterer og forklarer, så mye, at han noen ganger blir varm, av å snakke. Fordi, han syns selv han får fremført sine argumenter, for henne, uten å fomle, uten å nøle på et eneste ord, om hva han skal si. Og hun smeller ikke tilbake heller. Det er nesten som han begynner å lure på om ting kanskje går opp for henne, at hun forstår meningen av det han sier og tidligere har sagt. Men såpass har han forstått etter disse årene med henne, hun forandrer seg ikke. Men samme hva, de snakker fort bort nesten en og halv time i telefonen. Det er nesten som de er venner igjen under deler av samtalen. Men hun skal ikke innrømme noe nå heller. Slikt går jo bare ut over selvfølelsen hennes, og det har hun ikke råd til.

Hun tar ordet igjen: «Det var ikke riktig, at jeg var borte de dagene du sier. Jeg var ikke borte i 4 dager, og jeg var heller ikke borte i 9 dager. Det var bare 2 til 3 dager, som jeg var borte. Det var egentlig bare to dager». Tom merker hvordan han ikke helt tror det han hører. Han svarer: «Nei, nå må du gi deg, du vet, jeg vet, og vi begge to vet det, du var borte i 9 dager. Hvorfor skal du benekte for dette nå, og forsøke å pynte på det? Mener du at du skal få meg til å tro på dette? Du bare forsvant fra forholdet, og jeg visste overhodet ikke hvor du var i verden! Og det uken før, vi skulle på ferie». Er dette et forsøk på å hjernevaske Tom, få ham til å tro at han har tatt feil, at dette forholdet ikke har vært så ille som han sier. Ikke så ille som han mener å huske? Men han husker! Han kan ikke lures nå, til å skulle tro noe annet. Endelig innser han det.

Det er da Tom syns det passer å fortelle henne: «Jeg må rette opp noe jeg har sagt til deg. For noen uker siden, overhørte jeg en samtale, mellom to av dine kolleger. Helt tilfeldig var jeg der, og det var et helt utrolig sammentreff. Jeg sto to meter fra dem, og de nevnte deg med navn. Nevnte deg flere ganger. Jeg beklager, fordi jeg har beskyldt deg for å lure alle med din fasade. Det er ikke sant, du gjør ikke det, ikke alle. Jeg tok feil, du har rett. Det er flere enn meg, som har sett at din fasade er ikke slik som du vil den skal virke ut ad».

«Dette skjedde på trikken for to uker siden. Jeg måtte ta trikken denne morgenen, fordi, mine «livsutsvelser» gjorde så jeg ikke kom hjem om kvelden. Og hva opplevde jeg da? Jo, to personer som du kjenner, diskuterte deg åpenlyst seg i mellom». Tom nøt denne samtalen. Denne dagen kunne han ha stått fra endestasjon til endestasjon, og lyttet på disse. Men han hadde egentlig hørt nok på de tjue minuttene han fikk oppleve dette.

Hun kommenterer ikke historien.

Hun sier ikke mer om sine forsvinningsnummer, men gir seg. Men så er hun der igjen, fordi det er akkurat som dette er i hvert fall noe hun har tenkt på, og vil ha fremført i denne så siste telefonsamtalen som de nå har: «Tom, det var heller ikke meg som ringte til deg på jobben og la på telefonen, slik du sier». Tom er raskt ute med svar: «Ikke si det heller, det vet du også, og jeg har sjekket med min kollega, og han fikk en telefon av deg, minutter etterpå!»

«Å, jeg blir så nervøs av alt du forteller, vet ikke om jeg tør å høre på mer. Jeg tror du hater meg». Han svarer: «Jeg hater deg ikke, men jeg er utrolig skuffet over deg. Men mest skuffet over min egen oppførsel. Fordi, jeg ikke hadde mer respekt for meg selv, og ikke forlot deg, du, dette så merkelige mennesket, mye tidligere».

Han får ikke noe svar, og legger på. Han ser ut fra sin bolig, i toppetasjen, og ned på vannet som ligger der, og alt det som er rundt, og det som er der for ham. Det er da Tom husker hva Fruen sa til ham, en måned før hun døde: «Tom du greier deg alltid»......

Ja, - Tom greide seg denne gangen også.