Kapittel 18.

August: De skal på tur. Og ting skjer. De skal møtes på lørdagen, og hun skal komme klokken 18.00. Men midt på dagen, får Tom en telefon fra en stresset person som sier: "Hun må ordne seg, for hun skal møte sin lege på et kjøpesenter og få sin sykejournal overlevert." Tom syns dette høres merkelig ut, men møter henne nede allikevel når hun kommer til hans bolig. Det er da hun glimter til igjen, med sin talentløse takt og tone. Ut av sin bil nede på plassen, er det første hun sier, - for dette er tydeligvis noe hun har irritert seg over, på turen bort til Tom: "Ja, - vi kan kjøre min bil til Gardermoen, men da må du Tom betale parkeringen. For forrige gang var det så mye du skulle ha tilbake. Så, er det greit?" Tom svarer rolig uten å hyle slik som hun gjør, "Dette er jo ditt forslag, og er da ikke noe nytt. Det er du som har bestemt at en kjører, og den andre betaler parkeringen" Han legger til: "Jeg sier som jeg har sagt før, at dette har vi jo praktisert nesten hele tiden." Men hun vil bare huske det som kan gjøres negativt i et forhold. Så sier hun med like høy stemme, som også sikkert høres opp til 7 etg. - "Da er det fint. Da kan du få en klem". Tom tok ingen klem! Hadde overhodet ikke lyst på noen klem, fra dette mennesket.

Da hun kommer opp, er det første hun sier, - at hun skal legge seg klokken åtte på kvelden. Vil ikke ha et glass vin en gang. Så begynner hun på det faste maset om sovepille. Tom har sovepiller. Det var da han ble enkemann at han måtte skaffe seg det. Søvnen ble aldri den samme etter at Fruen ble borte. I det siste året med Sirkus, har sovepiller igjen blitt aktuelt i Tom sitt liv. Hun maser alltid om det, før de skal ut og reise. For en velkomst og start på en ferie tenker Tom.

Hun har til og med planlagt at kjærester skal de ikke være i dag, men heller "være det der nede", som hun sier. Snakk om impulsiv dame.

Da hun har fått satt seg ned, bruker hun masse tid, på å fortelle om legen og journal overlevereringen. Tror hun Tom tror på noe slikt? Det er nesten så Tom lurer på, om hun har holdt på med helt andre ting med den såkalte "legen". Fordi hun oser av utrolig dårlig samvittighet. Også fordi, hun snakker og snakker om "legen", enda Tom bryr seg ikke det minste å høre om ham. Tom blåser i det hele, men later som at han lytter. Det er  i det minste litt stemme og lyd i rommet. For noen samtale greier hun ikke nå heller. Men Tom skal ikke «vente med noe som helst», - noe må han få ut av denne kvelden. 

De ankommer hotellet, og to doruller, de er med. De første dager skjer det ikke noe rart. Det er rart at det ikke skjer noe rart tenker Tom. Gjør ham nesten utrygg. Går dette an? Stille og rolig? Men, så starter hun igjen, med å trekke opp gammel skit. Og i tillegg, på hver sydentur, så må hun på apotek. Denne gang også. Hun er der flere ganger. Først syretabletter, så salve til herpes såret. Så plaster for herpes såret. Så forteller Tom at salven virker fint. Da blir det spørsmål flere ganger om dagen, om hun skal kjøpe en tube med herpes salven, for å ta med hjem. Tom sier nei, den vil sikkert gå ut på dato innen hun får brukt den. Hun lider jo av kronisk datoskrekk. Så er det plaster, som han sa var så usynlig og fint. Da lurte hun på å kjøpe mer av det. Dette og dette alene, utgjør mesteparten av deres samtaler i en hel uke. Samt at de sammenlikner hennes myggestikk, mot Tom sine solblemmer mange ganger om dagen.

Dette er det de holder på med. To voksne mennesker som har fylt 10 år minst 5 ganger hver, hittil i livene sine. I stedet for at de hadde funnet seg en hyggelig restaurant, eller sittet på terrassen med god prat og den beste og dyreste vinen på øya. Og så hygget seg med hverandre etterpå. Men slik er det ikke. Tom forsøker, å få henne til å forstå, at de må snakke sammen, og snakke ut. Ja vel, så snakker hun litt om å flytte sammen da. Og hun sitter der, og later som og later som. Hun drar det til og med så langt, at hun snakker om hvilken potetskreller de skal bruke, hennes eller hans, da de, «skal flytte sammen» etter ferien. Tom sklir inn i fortellingene hennes, fordi han vet hun vil bare hale ut ferien, komme hjem og si farvel. Slik det har vært før. Ingen skal vrake henne. Taper Primadonnaen.

Hun må også denne gang, ta noen byturer alene, for å ordne og ordne. I stedet for at de hadde tatt bytur sammen. Men nei, alltid er det noe hun skal gjøre alene. Og da hun kommer tilbake til hotellet, ja, da må hun, fortelle om alle de menn, som har sett på henne eller snakket til henne. Hun presterer til og med, å peke på hvilke menn som har snakket til henne, da hun og Tom går i byen om kvelden.

Da Tom skal kjøpe seg sine flasker med aftershave, som han alltid gjør på ferie, kan hun ikke en gang være med inn i butikken, - men står utenfor og delvis gjemmer seg, - litt utenfor butikkvinduet sitt synsfelt. Hun minner Tom, om den merkelige og tilbakestående naboen på hytta hjemme i de store skoger. Ove. Han sto alltid og gjemte seg, bak mørke graner, hvis det var ting han ikke ville delta i. Merkelig alt sammen igjen!

De er i den lokale matbutikken en dag, da Tom spør om de skal kjøpe med noen varer, mat eller drikke, som de kan ha sammen på hotellrommet. Å nei, her skal ingen ting kjøpes inn nei. Med Fruen, hadde Tom alltid et velfylt kjøleskap. Som alltid bugnet under hele ferien. Det største problemet var å få "landet", slik at det ikke var for mye i skapet på avreisedagen. Det er heller ingen reisekasse nå, slik som det var med Flyvertinnen.

Nei, Sirkus gjentar, - de skal ikke kjøpe noe som helst sammen. Men, hun kjøper seg kondomer. En hel pakke med kondomer. Tom spør: "Hva skal du med de?" Og hun svarer: "Å, det er da greit å ha." Ja vel, tenker Tom, det også. 

Hun kaller seg jo for en sexmaskin i disse dagene. Ja, Tom ønsker virkelig at hun hadde vært det, men han reagerer ikke lengre på slike selvskryt uttalelser fra henne lengre. En Singer symaskin fra 1955, er også en maskin.

Men Tom kjøper seg en sexmaskin. Han bruker aldri ordet, men gjør det nå, - bare på grunn av Sirkus. Også denne gang, vil han ha med seg noe vakkert tilbake til sin bolig. En flott og velskapt dame, også denne figur, i bronse. Rundt 40 centimeter høy er hun, og i en positur som en hver mann bare kan drømme om. Ikke noe banalt eller noe juggelpreg over den. Nei, hun er elegant og meget vakker. Rett og slett flott! Dette er kunst!

Hun vil passe utmerket på den italienske grå granitten, i vindusposten hjemme hos Tom. Han bryr seg ikke om å vise henne til Sirkus en gang. Tar seg ikke bryet med å pakke ut noe som helst. Hvorfor skulle han det? Hun skal da aldri bo sammen med Tom.

En morgen de sitter i frokostsalen, kommer et russerfølge på seks personer inn, med en slags sjefs Ivan i bar overkropp. De setter seg ned ikke langt i fra der Tom og Sirkus sitter. Hun er overhodet ikke brydd med å få dette 170 kilos uskollede bacon lasset ved siden av seg. Fordi, hele tiden er hun fjern og tenker på noe helt annet. Hun sier det selv også, ved denne frokosten, - om seg selv: "Jeg er så sløv". For Tom så virker det som hun helt besatt av hvor mange brødskiver og smørpakker hun skal ta med seg opp på hotellrommet. Fordi hun tar seg jo verken tid eller råd, til noen lunsj på dagtid. Mens Ivan bare fortsetter å snakke like høyt som en 1. mai tale på Den Røde Plass. Tom kommenterte denne bar kroppede personen til serveringspersonalet, og sa det til dem at det var ubehagelig.

Tom og Sirkus står i heisen etter frokosten, med andre mennesker ved siden av seg. Og det er da Tom nevner for henne, "Jeg tror jeg skal ta en av dine syrenøytraliserende piller etterpå. Jeg kjenner det på min mage". Tom som hele tiden er på alerten og går på nåler for Sirkus, merker med en gang at hun skifter ansiktsuttrykk. Hun forandrer seg og blikket blir svart og iskaldt, hennes øyne blir like fargeløse som en Filmavisen i fra 1962. Ja, hun skifter fort mellom sine to ansikter. Plutselig er hun en helt annen person. Da de kommer ut av heisen, kommer utbruddet, - og hun sier: "Det går ikke an å si slikt". Hun prøver å lære ham oppførsel og dannelse får Tom i tillegg høre. Dette sier hun, som hylte ute på parkeringsplassen i Oslo, så høyt at det kunne høres helt opp til vaskeriet i toppetasjen. Men hun trenger ikke lære Tom noe! Hun kan heller lære seg selv, å vaske sine hender, etter at hun har vært på toalettet om natten! Det har ikke hun lært! Og det har Tom fått med seg, gang på gang. Det er påfallende hvor lite hun bryr seg om, at hun så ofte viser ham sine sinte og negative sider. Varme og godhet, hva er det?

Tom sier ikke så mye etter denne scenen. Om det er for å blidgjøre ham, eller ikke, hun sier i hvert fall: "Tom, du er den beste jeg har vært kjæreste med." Og, hun sier også: "Du er den kjekkeste mannen i Rhodos by". Han sier ingen pene ting til henne mer, fordi, han har gått i hennes feller så alt for mange ganger, og alltid angret seg etterpå. Men det rareste med slike uttalelser fra henne er, at de står i slik kontrast til all den negativitet som hun hele tiden sutrer frem. Etter turen, nei da benekter hun å ha sagt noen av disse flotte ting til Tom.

De kommer ut i solen, og snakker om neste år og sommer. Hun foreslår Thailand i februar. Tom nevner Amerika. Han vil besøke sin familie, fordi han har ikke vært der på snart 5 år. Nevner en eventuell reiserute, og forteller at han vil kjøre fra L.A. og østover, inn i Arizona og New Mexico. Så vende nordover og opp til familien i staten Washington. Det er da hun spør: "Blir det langt"? Fordi, hun liker ikke lange bilturer. Nei, det er det Tom har forstått for lenge siden. Da man ikke kan sitte stille på strand i 2 timer og se utover sjøen, - greier man heller ikke en biltur på 3 uker i Amerika.

Tom tenker tilbake på han og Fruen sin første tur i U.S.A. De var henholdsvis 26 og 20 år gamle. De hadde vært både i L.A og San Francisco i over en uke til sammen, og var så klare for deres livs største, lengste og flotteste biltur. Tom gledet seg til dette, i flere dager, - ja, egentlig i flere år. Og de legger ut, på denne bilturen. I deres 10 år gamle, ny innkjøpte bruktbil, en Ford Cougar.  

Tom husker det så godt, der de starter. Etter at den første fjellkjeden utenfor San Fransisco var passert, blir byen bare borte. Og der befinner de seg, ute på den amerikanske landeveien. De kjører ut i ørkenen, i retning mot spillebyen Reno. Men de kjører ikke innom, de har jo ingen ting der å gjøre. Veiene er store og brede, to felter i hver retning. Motgående kjørebane går som regel minst 100 meter lengre borte i terrenget. Noen ganger mer, og noen ganger nærmere. De er på East 80. Denne veien skal bli deres holdepunkt i 9 dager fremover. Det er som å være på kino. En stor kino. Det er så underholdene, og så mye utrolig flott å se på. Været er strålende. Tom har alltid likt natur, og da veien begynner å klatre oppover til Rocky Mountains, - ja da syns han livet er vidunderlig. Det er tredje dagen, og de har, den siste tiden, hatt litt tull med starteren på bilen. På sent ettermiddag, stopper de for å se på en attraksjon langs veien. Det er et øde sted, men de stopper for det. Etter å ha beskuet det de ville, skal de videre. Det er da det skjer. De får ikke startet bilen. Den slår ikke inn, slik at de får motoren i gang. Ja vel, der står de da, og det begynner å bli mørkt. Men det tar ikke lang tid, før mannen fra Texas dukker opp. Mannen er som tatt rett ut i fra tv serien Dallas, stor cowboyhatt og støvler. Men han er hyggelig og hjelpsom. Han tilbyr seg å taue dem til byen Steamboat Springs. Han finner frem en kjetting, som er så tykk at den kunne ha holdt igjen og reddet Titanic fra å synke. Tom syns at en kjetting på rundt 4 meter er vel kort å taue med, men han sier ingen ting. Texas mannen hekter dem fast i sin nye Chevy Van og trekker i gang. Snart er de oppe i over 40 miles, noe som er 70 kilometer. "Dette er for fort", sier Tom, og han vet jo ikke hvor verken signal- eller lyshorn er på Forden, så noe signal får han ikke gitt. Det har også begynt å regne og det er blitt mørkt: veldig mørkt. Tom hører Fruen nevner noe om, -"Jeg tror det går rett ned på denne siden". Tom svarer, - "Jeg har snart ikke sikt, det dugger og jeg kan ikke varmeapparatet". Nei, det er ikke rart. De har jo bare hatt det innstilt på aircondition, hver dag de har kjørt, så dette er nytt for dem begge. Og det er virkelig sant, han har dårlig sikt. Han ser bare Teaxas bilskiltet, - og undertittelen, - The Beef State lyser i mot ham. Tom forstår at dette handler snart om å overleve, og ikke å kjøre av veien. Tankene flyr også veldig fort gjennom hans hode, - at selv om de bare skader bilen, og bilen blir ødelagt, hvordan blir resten av turen da? En Grey Hound buss, fra by til by, og kjøre forbi en masse som de ikke får stoppet og sett på? I hvert fall ikke noe trivelig tanke. Ingen ting er som å reise med egen bil rundt i U.S.A. Tom beordrer Fruen til å tørke av frontruten, slik at han ser, og at han også greier å holde avstand til Mr. Texas og hans galopperende Chevy Van. Det er da Fruen gjør noe som Tom skal huske for resten av sitt liv. Hun finner frem, et frottè håndkle fra baksetet, og greier fra sin plass på passasjersiden, lene seg over mot Tom, og tørke av hele ruten, i hel bredde. Om igjen og om igjen gjør hun dette. Det er aldri snakk om at hun lurer på: "Er det nok nå?". Nei, hun tørker og tørker, og Tom greier, - og det sikkert i nærmere to mil, og holde denne karavanen på veien. De kommer frem hele. De greier seg, men har hatt en stor påkjenning, og oppe i dette, de er fortsatt fattet. Takket være Tom, men også takket være Fruen. Til de grader på grunn av henne. Ingen av de jenter Tom kjenner nå, kunne ha gjort dette slik som Fruen. Bilen blir levert på et verksted som nærmest så ut som det reparerte mer på firebente trekkdyr enn på biler. Det er mørkt, det er kveld, men de kom hele frem.

Dagen etter: De er midt i Rocky Mountains, omgitt av fire tusen meter høye fjell og buffalo. Flott natur. Motellet var supert. De henter bilen på formiddagen, og betaler like mye, som for et par grillpølser hos 7 Eleven i dag. De drar videre.
Dette er Amerika. Dette er så vakkert. Dette er service. Det er bare så hyggelig. Og de neste 4 dager med kjøring, - Tom og Fruen lever på disse opplevelsene og minnene i mange, mange år fremover.

Og her sitter Tom nå, 33 år etterpå, og hører på en person som spør: "Blir det langt?"

Selvsagt hadde det blitt langt! Det skal være langt! Det er jo Amerika!

En dag nevner Tom for Sirkus: "Jeg er usikker på om jeg skal si det, men jeg har tenkt å kjøpe meg en Corvette, i U.S.A. neste sommer. Først, bruke den som feriebil der borte, og så sende den til Norge etterpå". Han nevner også at han har sett på nettet, en båt til salgs, som ligger i Oslo. Tom sier ikke at han skal kjøpe båt, men han er bare ikke helt ferdig, med disse flytende kunstverkene, som er laget av plast, stål og glass. Det er mulig at en mann kanskje vil ringe ham under ferien. Sirkus skriker opp, for dette blir helt galt for henne. Skal han virkelig bruke penger på slikt? Og hun ramser opp en liten lekse, som Tom ikke bryr seg det minste om å memorere noe som helst av. Nei, det at et menneske kan følge sine drømmer, hvis det er mulig, det blir fullstendig feil for henne. Tom kan følge noen av sine drømmer, hvis han vil. Dette er jo nærmest som om hun nekter ham å bevege seg i takt med sitt eget liv og sine ønsker. Han svarer bare, "Glem alt sammen med både Amerika, bil og båt". Da slipper de også å sloss i døråpningen på hotellrommene, nok en vanvittig opplevelse som Tom fikk erfare da de skulle forlate rommet i Sitges. Som Tom tenkte, som med kunstfiguren i Spania i fjor, - bruke penger på ting, da blir det helt galt for henne. 

Igjen vil hun starte en krangel om hvorfor Tom har snakket med Annie sin venn, uten å informere Sirkus. Enda Tom sier det var om en jobb på Tom sin arbeidsplass. Sirkus vender også tilbake om at Tom ikke ringte henne da hun var "syk" på våren. Syk etter hans Kiel tur med en annen. Men det var jo Tom sitt så sårt tiltrengte friminutt. Han svarer, om igjen og om igjen, at han foreslo at de skulle holde kontakten ut over våren, men hun sa jo at hun var så "syk" at hun kunne ikke snakke engang.

De er på vei ned til det som skal bli deres siste middag sammen. På fiskerestauranten i gamlebyen på Rhodos. Før det, på veien ned dit, er det en strøm av spørsmål og argumenter fra henne, om hvor butikken ligger, der Tom kjøpte sin nye lommebok. Hun skal nå, kjøpe en maken lommebok, og mener bestemt at butikken ligger der og der. Men Tom vet hvor den er. Og etter hvert ser hun, jo den ligger der Tom sier. Men hvorfor ikke bare gå dit, stille og rolig og snakke om noe annet, eller ikke si noe i det hele tatt?... Nei, hun har alltid dårlig tid og maser. Han blir gal av alt dette! Han vil ikke en gang bruke våpenet som han har i sin munn heller, og som han så godt vet at han er i besittelse av. Han gidder ikke å bruke mer energi på henne!

De spiser middag. Nydelig mat, - og selv under denne siste middag sammen, på den aller siste dagen, på deres aller siste ferie sammen, - så drar hun opp igjen, - gammel skit og 1. mai helgen og 9 dagers forsvinningen... "Herre Gud", tenker Tom, "Hvorfor skal jeg ha det slik"? De går innom en pub, men noe spesielt hyggelig blir det ikke. Kommer tilbake til hotellet klokken halv tolv, og hva sier hun? "Nå vil jeg legge meg", - med fjortis stemmen igjen. Tom foreslår at de må da avslutte aftenen med resten av vinen som de har. Det er så de får et glass hver, av den litt under halve flasken. Tom har lagt på duken, tent telys som han har hatt med seg fra Norge. Hva har hun med seg på turen, for at det skal bli hyggelig? Jo, de to faste, - ruller med toalettpapir hjemmefra, fordi det hadde hennes mor hatt med til syden siden 1965. 

Så setter hun i gang igjen: "Går det ikke an å få hvile i dette forholdet?" "Å", tenker Tom, "Er det et forhold vi plutselig har nå?" Hun ødelegger alt. Vil ikke ha noe vin, og heller ikke sitte litt oppe og snakke. Hun er veldig stabil i å være ustabil, og gjennomfører det helt til deres aller siste kveld sammen.

Telysene slukker, og Tom sier: "Dette syns jeg er å ødelegge det siste av vår ferie, - og ja, at lysene slukket, det er vel også symbolsk?": Det blir stille, og hun sier, - "Da er det vel ikke noen vits i å si noe mere da".

Tom kaster resten av vinen i glasset ut over balkong kanten, og sier på vei inn fra terrassen: - "Du fikk det til denne gangen også". Hun har greid å ødelegge deres aller siste aften og ferie.

På flyreisen hjem, jobber hun stadig i sitt hode, med å finne på nye problemer. "Hadde ikke du kjøpt to flasker vin på tax free i Rhodos?" spør hun. Tom er utslitt og skrøner og sier: "Jeg kjøpte en og la den andre tilbake". Hun roer seg med dette svaret. Han orker bare ikke en ny runde med henne på toll regler, slik som hun pleier. På hver flytur er tollregler et tema. Tom har selvsagt kjøpt og tatt med to flasker. En halv liter vin for mye. Og dette er noe hun holder hun orden på. For hver eneste gang de er på tur, oppfører hun seg slik at Tom får på følelsen at han reiser sammen med Tollvesenet. Som den familiemann Tom er, - så ønsker han å ha muligheten hjemme, til å drikke en flaske vin av den han drakk på restauranten. 

Men hva gjorde hun for Tom og seg selv i taxfree butikken? Ingen ting. Han betraktet henne der hun gikk litt bortenfor, og vaset omkring, mellom hyllene. Helt planløst, for så å ende opp med å kjøpe en dum kortstokk. "Til Gustav", - sa hun, for liksom å rettferdig gjøre kjøpet til sin sønn.

"Hva gjorde hun for oss på Rhodos?" spør han seg selv. Ingen ting. Hun hadde ikke med seg sitt fotoapparat en gang. Sikkert bevisst. Denne ferie skulle ikke huskes med noen bilder... Og Tom ble lurt igjen, gikk nok en gang i fella. Hun sa før ferien, at de skulle forsøke å nærme seg hverandre. Hva gjorde hun så med det? Ingen ting. Hun ville bare ha ham med slik at hun kunne få det til å se ut som det var hun som hadde "slått opp". Det er jo så viktig for henne å kunne si på jobben.

De ankommer Gardermoen. Tom følger forslaget hun kom med på Dalen Parkering, at hennes taxfree poser skal legges bak i bilen, og Tom sine, de kan han legge inne i bilen. For ikke å blande, som hun sier. Han gjør. Da han har pakket ut av bilen hjemme hos Tom, er hennes eneste ord, - "Tok du de riktige taxfree posene nå da?". 

Tom sier han vil ringe henne på kvelden, og selv det er med nød og neppe at han kan få lov til. Hun sier det må ikke bli for tidlig og heller ikke for sent. Ja, alt er så vanskelig, og ingen ting er lett.