Kapittel 17.

Tom trekker seg tilbake. Sirkus skal jo pleie sine "sår". Hun er jo såret. Han ønsker seg en vår. Med en venn eller bekjent. Det er nesten det samme med hvem det blir. Bare det er et menneske, som snakker til ham, på en god måte. Bare det har en god mening.

Han tror ikke et mirakel skjer med Sirkus. Tom kan ikke trylle. Arnardo kunne trylle, men han er jo borte. Dessverre, denne gode mannen. Som hadde et slikt hjerte, at han underholdt Brannvesenet på Grønland Brannstasjon, hver julaften, med sine tryllekunster. Ja, han var virkelig et godt menneske. Tom ser ham for seg i manesjen på Grønlands Torg.

Og Tom får oppleve en vår. Den første på snart tre år. Mosjonisten foreslår sykkeltur, men hun advarer ham med: "Det er 6 kilometer en vei". "Ja, hva så?" svarer Tom. Ikke om det hadde vært 26 kilometer, så hadde han trukket seg. Han har jo skrytt før, til et annet menneske, at han kunne ha syklet til Drammen, og det, til og med i regnvær. Så dette, dette er ikke turen som skal ta livet av ham. Nei, det blir heller motsatt. Det blir en vakker tur, langs Oslofjorden. Han kjenner duften av saltvannet, og tenker automatisk på båten han og Fruen hadde, og alt med den tiden. Nei, han savner det ikke. Men, han omfavner Oslofjorden, og han er fornøyd. De sykler og kommer frem, og sitter der lenge og ser utover. Det er som Tom får tilbake livet og gnisten. Han må ha trykket på Joker Knappen til Livet i dag. Ja, han elsker slike senarioer, - fjordutsikt og svaberg. Hun har til og med tatt med seg jordbær, som hun putter i den kalde hvitvinen. Hun har planlagt og vil altså, maksimere stunden og inntrykkene. Ikke sutre og lengte hjem. "Så flott" sier Tom til seg selv, og takker hvilke makter som helst i hele verden, som er skyld i at han får oppleve dette.

Noen helger etter drar de inn i Marka. Tom sier etterpå: "Nå har jeg bodd i dette området, helt siden jeg var 5 år, men har aldri besøkt serveringsstedet her noen gang. Og nå, har jeg vært her, 2 ganger i løpet av tre helger." Den ene gangen, blir de sittende ved et vann og snakke. De har med mat og drikke. Etter en drøy time sier Mosjonisten, - "Jeg vil flytte meg over til den andre siden av vannet. Jeg ønsker å se sola enda noen timer." Tom kan ikke tro det er sant, sitte så lenge stille? Hun trenger ikke be ham to ganger. Det er jo dette som er hans balsam. 

«Ja, er ikke livet en herlig gave?» tenker Tom. "Jo, det er det, og hvor lenge siden er det du sa det til deg selv", - undres han, mens han glipper med øyelokkene og sovner, da han legger seg den kvelden....

Noen dager etterpå leser Tom en artikkel fra et ukeblad. Det er historien om en mann som har hatt en fryktelig dominerende samboer. Hele historien er fortalt litt overfladisk og uten for mange detaljer. Tom undrer seg, da han leser dette, - hvordan noen menn kan havne så langt nede. Langt nede på livets stige, på grunn av en annen person. Men som Tom husker, en klok person sa til ham en gang: "Det er ikke alltid man styrer det". Nei, det skal være visst!

Men poenget med at mannen forteller sin historie er, som han selv sier: "Dette er et varsko til andre menn i en lignende situasjon. Opplever dere en person som jeg har opplevd, - kom dere vekk." Han forteller også, hvordan han nærmest har fått sitt liv ødelagt. Men mannen stakkar, - ville så gjerne være den samboeren ønsket han skulle være. Han forteller at han sørger ikke over bruddet, men over alt hva han ble utsatt for. Akkurat dette, er noe som Tom gjenkjenner. Tom har også latt seg styre, og herse med. Men som mannen sier, der og da visste han ikke hva han ble utsatt for. «Visste ikke hva han ble utsatt for»? Det er setningen, som Tom syns er den beste i reportasjen. For det forstod ikke Tom heller, da det sto på som verst med ham. Mannen avslutter historien med: "Han forstod ikke hva hun drev med". Nei, det gjorde han sikkert ikke, Tom kjenner seg igjen i alt dette. Forstår at mannen ikke har hatt det lett, og at mannen ikke visste hva han skulle gjøre og forholde seg til. Men Tom finner det litt rart, at denne mannen har latt det gå så langt. Havnet i økonomisk ruin, og begynte å drikke, forteller han også på slutten. Tom har noen kriterier som han aldri rikker ved: Økonomi og alkohol. De tingene må være helt i orden. Alltid.

Mosjonisten har en hyggelig bolig. Her er det plass for Tom når han vil. Ikke bare 20 fattige timer i uken. Her er det også plass til en gitar. Det er dette som Tom opplever i disse ukene, som gjør at han forstår det går an å leve et hyggelig og normalt liv med noen. Uten intriger og overraskelser som er negative. Mosjonisten har mange forslag han blir med på. Og ett av de er: De går en lørdag fra Nydalen, og følger Akerselva på dens vandring gjennom bydelene nedover. De slapper av innimellom på nye og trendy kafèer, som er langs elva. Det hele avsluttes med en hyggelig middag på restauranten i enden av Storgata. 

Livet går fint an, hvis man gidder sier Tom.

Gleden over å bli sett av en person, gjør godt for Tom. Slippe å tenke på, at hvis det er tyst på telefonen i noen timer, så er det ingen som er sint på ham for det. Ingen som har gått og hisset seg opp og bygget opp et sinne. Det er rart hvordan et menneske sitt reaksjonsmønster, fort blir tillært av den andre part. Så godt, å slippe å ha dårlig samvittighet for alt han gjør.

Så ringer hun ham igjen. Sirkus ringer på en søndag i juni. Så er de der igjen. Det er hennes ønske. Tom er akkurat kommet fra båttur med noen venner, - og Tom og Sirkus, blir enig om å ta et møte samme ettermiddag. Et møte på sparket? Dette blir deres første møte på sparket, som de noensinne har hatt! Tenk at hun kan det! Men Tom blir bedt om at det må skje om et par timer, hun er ikke så fleksibel. Han drar til sin jobb, og vasker sin bil for å få gjort noe i mellomtiden. Han kommer til henne og hun virker normal og rolig. Hun bestemmer seg ihvertfall for å kjøpe billetter til en sydentur, og dra på en tur til sammen. Igjen?...tenker Tom!

Vel, så skal de på ferie, nok en gang. Tom merker seg sine tanker. Han er vel heller mer avventende enn optimistisk i sin innstilling til hva som skal skje denne gangen. Men han lover seg selv, han skal forsøke en gang til, og gjennomføre nok en tur med henne. Men noen tro på at det blir vellykket, det har han ikke. Det har jo aldri vært det før, så, hvorfor kan det bli det nå?

Men først: Hun drar på sin andre sydentur denne sommeren, og for nte gang, terper hun på at Tom har hatt to uker ferie før i år. Han har ikke hatt noe annet enn 5 dager i England på våren, med musikkameratene. Hun overveier og vurderer. For henne så regnes sydenturen som Tom hadde i november året før, som en tur for det året de er i nå. Dette sier hun om og om igjen, til det kjedsommelige og spør også, - om og om igjen "Blir du sur for at jeg drar på tur?" Tom svarer hver gang, at han har det helt utmerket så lenge han vet hvor hun er og ikke slike 4 og 9 dagers forsvinninger som hun har prestert før. Huff, at det ikke går an for hennes hjerne og ha en samtale som er verdt å huske, som Tom har hatt med andre jenter. Samtaler som gjorde at han kjente varmen inne i seg, samtaler som gjorde at han nok en gang, fikk følelsen av at han er god til å snakke. At han vet mye, at han er noe. Sirkus sier jo riktignok til stadig, at Tom er flink med ord. Jo takk, men med henne, er det som å snakke med en computer. Alle svar er gitt. Alt er programmert, og det eneste som mangler er stemmen til Norsk Tipping sin Embla. Men hun er ikke langt unna, hver gang hun snakker med fjortis stemmen sin.

Sirkus drar på ferie, - og det er helt greit. Tom er opptatt med sin jobb og andre ting.

Da hun er på ferie, så sender han henne, klokken 14.00 hver dag, en varm sms som skal gjøre henne trygg. Hun har stadig sagt, at hun vil at han gjør henne trygg. Hun trenger og forventer forsikringer fra ham. Det er det han får høre. Så derfor, får hun noen hyggelige sms'er av ham, fordi Tom har jo fortsatt følelser for dette mennesket Sirkus. I det minste kan hun jo vise dem frem siden, da han er borte for godt.

Mens hun er på ferie, så ringer hun Tom en dag, og spør med den berømte fjortis stemmen: "Hvor skal jeg være da, når du skal på sommerfesten med din jobb? Har du ikke tenkt at vi skal flytte sammen allikevel?" Undres hun over det? Hun forlanger at de skal flytte sammen, hvis de skal fortsette å kjenne hverandre. Fordi hun orker ikke ta med seg en bag over til Tom når hun skal besøke ham. 

En torsdag i juni, er Tom invitert i hageselskap på Brønnøya. Han sender henne en sms før han drar dit, hvor han minner henne på at hun og han skal på ferie sammen, og nå må hun snart slappe av. Og hva skjer? Ingen ting. Hun gidder ikke å svare på den en gang. Han ringer dagen etter, og får det svaret som han selvsagt visste ville komme, og som han hadde forventet seg. Som han også sier til henne: "Ja, jeg visste du ville si, - at du ikke ville forstyrre meg på festen"...Og han legger til: "Å nei, det er ikke det du tenker på og er opptatt av. Det er heller det at du forstår at, jeg har det nok mer vondt hvis du ikke svarer. Ren ondskap er det fra deg." Og hun svarer? Nei, ingen ting. Det er rart, og dette hender hver eneste gang Tom skal på noe hyggelig med mennesker rundt seg. Rett og slett, sykelig sjalusi! Dette er reprise av Paristuren som Tom hadde med guttene. Dette er en reprise av middagen med arbeidskollegene på Restaurant Solsiden. Dette er en reprise av dagskurset som Tom deltok i, på Trygve Hegnar sitt flotte Holmen Strandhotell. Tom fortalte Sirkus han skulle dit. Et flott kurs på et flott sted, og med en nydelig lunsj. Men Sirkus sørget for skår i gleden der og. Tom sendte henne en hyggelig sms den dagen også. Og hva gjorde hun tilbake? Ingen ting, ikke et svar. Fordi han var på et sted og hygget seg. Nei, han skulle straffes! Han straffes i det stille, ved at hun tier. Hun går aldri av veien for å lage intriger, hvis hun kan. Tom vet aldri hva han har i vente. Hun skifter hele tiden. Etter dette, bestemmer han seg, hun er ingen fremtid, hun er bare så utrolig slem. 

Men hva skjer da hun skal på fest med sine kolleger en uke etterpå? Jo da, Tom kjører henne dit hun skal. Og da er den hvite ordinære blusen og det svarte serveringsskjørtet byttet ut med Paris buksene. Det er nå det gjelder og det er nå de skal brukes. Ikke på byen sammen med Tom. Han setter henne av utenfor utestedet der hennes kolleger skal være, og hun går inn for å sjekke at hun er på riktig sted.  Da hun kommer ut igjen, greier hun bare å si: "Tenk, de jublet for meg da jeg kom inn". Hun er helt skjelven over at hun forstår, at her får hun være midtpunktet. "Ja vel, det er bra", sier Tom, - "og nyt bruken av Paris buksene dine".

Sirkus har også store problemer med å ville lese Tom sitt kort på vinflasken med sommerhilsen fra jentene på jobben noen dager etterpå. På kortet sto det at han var, - "En alle tiders kar..." Nei, det måtte han selv lese høyt for henne, og fra Sirkus fikk han til svar, - "Ja ja, ja da ja da"... I stedet for at hun hadde vist å verdsette ham. Men det hun får av skryt, får Tom høre om igjen og om igjen. Ja, hun er midtpunktet, tror hun hos disse trøtte kolleger, som holder på å besvime i sine, i følge henne, trøtte ekteskap! Hun sjarmerer dem i senk, med sin røytende boa og den hjemmelagede armringen fra kameraten på Kunst- og Håndverksskolen i 1975.

Tirsdag uken etter. Ja, det bare kommer, nye situasjoner fra henne hele tiden. Hun er på ferie på Kreta for andre gang i løpet av 4 uker. Igjen, ringer hun Tom. Men samtalen, den penser hun inn på, om Tom har hatt et forhold med en annen dame, i vinter. Hun skal vel ikke spørre Tom om noe slikt, hun som ennå ikke har forklart hvor hun var i 9 dager, i den tiden da de var sammen. Og dette tar helt av. Og igjen har hun en av sine vanskelige dager. Først en samtale på sikkert 20 minutter, og - Tom visste at hun ville ringe på nytt. Jo da, jo da, - det gjør hun. Hun ringer. Det også, en like lang samtale. Hun sier til og med at de kan kutte ut...? Ja, så får hun gjøre det da. Tom har jo forsøkt flere ganger, men har ikke fått lov. Det er det hun som skal gjøre sier hun. Han vet så godt, at han får det aldri godt med henne.

Da hun kommer fra ferie, har hun med seg to små snapsglass til ham. Det betyr vel, at hun har tenkt på ham så vidt. Og i tillegg, har hun med seg en ny jobb til ham. Håndvesken hun har kjøpt seg der nede, er ødelagt før hun får begynt å bruke den. Dette er blir det siste Tom reparerer for henne noen gang. Nok en gang bruker han sin tid, spretter opp foret i bunnen, kommer seg inn til håndtaket fra innsiden. Monterer inn skruen som mangler der, syr igjen foret på maskin. Håndtaket ble helt, vesken kan bæres. Flott, da kan den sikkert benyttes sammen med kollegene fra hennes jobb neste gang hun skal på byen. Slik at den kan henge over hennes skulder, mens hun lytter på det siste nye av hva de har å fortelle fra sine fylleprat historier. Mens hun selv bidrar med litt anerkjennende latter. Hvorfor gidder Tom dette for henne? Hun som ikke har vasket så mye som en sokk for ham?

Det er før deres ferie, og de går på Restaurant Schrøder en dag. Bare for å gjøre noe av det de sa de skulle gjøre, da de var sammen. Tom kommer rett fra jobb, og han har lånt bilen til sin kamerat, som er på ferie. Han vil at Tom skal låne den, slik at den blir kjørt mens kameraten er borte. Hele makrellmiddagen på Schrøder blir bare preget av, en masse spørsmål fra henne, om hvor Tom sin bil er? Har han ikke bil selv? Jo da han har. To stykker til med. Men hvorfor låner Tom en bil da? Selv gjør hun dette til noe dramatisk, så Tom er like sikker på at makrellens ben, skal sette seg fast i hennes hals, på samme måte som om hun hadde slukt et helt pinnespill.

De to etterfølgende helger, treffes de faktisk både fredag og lørdag, på rad. Du verden, - hva skjer? Går det an? De er på restauranten i nærheten av hennes bolig. De sitter på det samme bord, der de satt for et år siden. Tom betrakter henne, og hans liv med henne, de to siste år, passerer forbi ham i revy. «Tenk å ha så mye ferie som hun har, og aldri komme seg». Hun ser sliten ut. Hun er i syden 4 uker hver sommer. Blir jo aldri brun en gang. Kun den ene gangen fikk hun farge, da han smurte henne med baby olje uten å si noe. 

Og igjen, så er han tilbake på hennes soverom, og mange tanker faller nok en gang ned i hans hode. Han føler han overnatter hos en beduin som har konvertert til vestlig levesett. Det meste av hva hun eier står jo i dette soverommet. Istedenfor fargerike sekker og bager som beduiner har, så er eiendelene der inne stablet i grå pappesker. En halv meter fra sengen. Men disse esker fungerer fint som nattbord.

Juli og det er sommer til de grader. Hun har bedt ham om å ringe henne etter at han kommer hjem fra øving i rockebandet. Først sender han henne en sms, som han ikke får noe svar på. Det går to timer. Så sender han en til, og regner med at hun har sikkert lagt seg, og skriver "God natt". Så får han plutselig tilbake to sms'er. Den ene er helt tom for tekst. Tom forstår at det er et tegn på at hun er stresset. Det passet dårlig med sms, skrev hun, men hun vil han skal ringe når han kommer hjem. Er dette bare for å holde kontroll på hva han gjør?

Tom ringer henne, men da han ringer, så forstår han med en gang at hun har besøk. Han tester henne ut med om at hun kan si noen hyggelige ting til ham i telefonen. "Si navnet mitt er du snill", sier han. Nei, det kan hun kan ikke. Hun går på harde sko, inne. Det hører Tom på lyden fra det han kaller for "hyttegulvet" i hennes stue. Hun forsøker å gå ut av stuen, og senker stemmen til det nesten uhørbare. Dette blir nok en gang, bare en tulle samtale. Hun greier ikke dialog og være en oppegående moderne dame. Presterer nok en gang, å si frasene, -"Hun orket ikke å snakke lengre", - og, "Hun var ikke i form". Igjen, kom denne! Dette er Galehus De Lux for Tom. Og som alltid før, nok en hemmeligholdelse av noe. Hun hadde altså besøk. Nei, - Tom må bort fra dette. 

Tom henter henne på Akershus Brygge etter nok en fest med kollegaer. Han er blitt bedt om, av henne, om å redegjøre for hennes kollega, som Tom har døpt til Reddende Engel. Det er «iaktageren» fra Kiel ferjen. Redegjøre om sin Kiel tur? Etter hvor mye hun gråt og jamret seg i telefonen, så tar Tom dette på strak arm. Selv om det er å legge seg flat i støvet for henne. Men, egentlig, er det hun som bruker sin hersketeknikk, til det ytterste. Ja Tom vet, - men han er utslitt av all hennes uro og mas, og han gjør dette for å få fred, de skal jo tross alt på ferie sammen. Men hun ber Tom rett og slett, å redde hennes ære, som hun selv sier. Tom tar fatt i Reddende Engel på brygga, og Tom vet hva han skal si. Men så skjer det som Tom fryktet: Sirkus avbryter ham, og forstyrrer hele "talen". Hun sier noe så tøysete som, - "Gjør det kort". Dette resulterer i at Tom kommer ut av hva han skal si. Og hun maser om dette i bilen på veien hjem, at han sa ikke nok. Hun insisterer på at de skal ringe Reddende Engel, og Tom skal si, - at hun er den som betyr noe, og den andre kvinnen ikke! Hun gjør alt hun kan for å slite Tom i filler og herse mest mulig. Og han lar seg herse med. Dette er jo snart over allikevel. Akkurat som det ikke var nok, at Tom sa det han sa til Reddende Engel, - men hun skulle ha det enda mer på sine premisser. Superegoisten. Maken til behandling, og hun levner Tom ingen ære eller respekt! Hadde hun tidd stille og latt ham snakke i fred, så hadde det vært greit. Men nei, hun er som en japansk selvmordsflyger, ramme Tom mest mulig før han blir borte. Og hva var det Tom hentet på Akershus Brygge? Jo, nok en gang, en dame som var skita full. Og null kontroll. Ja, Tom ser henne for seg i fremtiden, på sammenkomster etter arbeidstid, der hun siden skal sole seg, i alt som ble fremført til Reddende Engel. Da tror de igjen, at hun er en helt annen en, enn den hun egentlig er.

Vel, to helger passerer, - fjortis stemmen er der, veldig ofte, men han lar henne holde på. Det er på en fredag, i en av disse to helger, at hun gjør det morsomste som hun noen gang har gjort mot Tom, i hele deres historie sammen. Han sitter i stuen, og plutselig, så piper det en sms på hans mobiltelefon. Han reiser seg for å se hvem dette kan være. Jo, der er det en melding som forteller: "Hei på deg". Sirkus har sendt ham en sms fra der hun står på kjøkkenet. Tom må le, fordi han syns dette er morsomt, og så uvanlig fra henne. Og hun ler med, men han forstår jo med en gang, - at hun gjør det kun for å sjekke om han har sin mobiltelefon på lydløs. Samtidig igjen, så syns han det er rart, at noe så fattig og enkelt, er morsomt. Men, det var jo fordi, dette var en av de få ganger hun lo sammen med ham.

Dagen etter, sykkelturen til Fornebu Stranden. Denne gang går det greit. For så vidt. Tom vil at de skal finne seg en plass der de kan sitte og kanskje kunne hatt litt ryggstø og ikke midt på plassen. Kanskje snakket og sett på sjøen. Men slikt har hun verken ro eller tid til. Hun bestemmer at de skal sitte der de sitter, og det er omtrent midt i stien der folk går. En gjentagelse av Stavern altså. De sitter der i 10 minutter, mens hun hele tiden tripper, og håper at det snart er nok for Tom, og at de kan dra. Hun har ikke tid til å tisse en gang, men Tom beordrer henne til det. Og sier, "Tenk du skal sykle helt hjem og det skal være lystbetont, ikke stresse for at du skal holde deg."

Ja, Tom husker slike ting fordi det sier kun en ting om henne: Stress og dominerende. Aldri tid til livet!! Hun var til og med engstelig, for Tom sitt valg av  snarvei hjem, at de kunne sykle seg bort der ute, på den gamle rullebanen på Fornebu. Hun er gjennomsyret av bekymring. Og alle de flotte plassene de syklet forbi, som var som skapt for et glass vin og samtaler. Men det betinger en person som kan snakke og tenke, reflektere, ha et hjerte, og et sinn som er emosjonelt.

Det er i disse dager, hun har kjøpt seg nytt kjøleskap. Hun ber Tom om å justere det, slik at det står litt mer stødig. Og det gjør han. Men da må han ta i skapet, og røre litt på det. Det er da hun sier, "Du må ikke rugge på skapet, - for da kan det bli ødelagt". Tom svarer, "Det er ikke farlig, og aldri snakk slik til meg mer! Aldri!" Hun snakker med denne evindelige tilgjorte fjortis stemmen igjen! Tom fortsetter med justeringen av kjøleskapet. Hun holder opp i ett minutt, - og så er hun der igjen: "Ikke rugg i skapet"... Hva er det med henne? Nevrotisk! Dette er med samme tilgjorte stemmen hun har, hver gang hun snakker med sine barn.

Selvsagt, noe hender sammen med henne, - hver dag. Denne gangen hjemme hos Tom, - en av disse fredagene før ferien. Han tenner i peisen, og hun har rett før, nevnt en gift arbeidskollega, på 40 år, som hadde snakket til henne og gjort tilnærmelser. Det er da det viser seg at viften på taket hos Tom, den er blitt flyttet på grunn av det kraftige uværet som var uken før. Det finnes ikke trekk i peisen i det hele tatt. Dette resulterer i, at stuen, blir helt røykfylt. Det blir en halv meter med røyk opp under taket. Tom forsøker å lufte ut, tar ut ved som har begynt å brenne, legger dette i en bøtte med vann. Det blir i det hele tatt, bare kaos i stuen. Hvilken hjelp får han fra henne? Ingen. Hun bare går rundt og snakker høyt til Tom om, - "Tenk muskler på 40 år som ville ha meg". Dette blir sagt om og om igjen. Hennes innkjøpte flaske med Ozoen fra de greske øyer, har gått rett i hodet på henne. Slik er det, Tom er nesten alltid alene, selv om han er sammen med henne. Tom går ned til formannen i Styret, låser døren bak seg. Hun merker ikke at Tom går ut av leiligheten for 5 minutter en gang. Det siste Tom hører da han går ut på gangen er fortsatt, hennes stemme inne fra leiligheten, - "Tenk muskler på 40 år som ville ha meg".

Det roer seg, for det er jo tross alt en herlig sommerkveld. De sitter ute på terrassen for noen timer.  Tom sier etter hvert, "Vi må snart gå inn." Helt automatisk sier hun, - "Nei jeg vil sove her ute i natt"... Nok et eksempel på, at absolutt alt som blir foreslått, - så skal hun si nei og alltid ville noe annet! De sov inne...

Og hun sovnet med sin Jomfru Maria og gule Sov I Ro i ørene. Så ble det ro i sirkuset denne kvelden også.

Det er i denne perioden, på slutten av alt, etter snart tre år, at Tom endelig får hilse på hennes sønn Gustav. Han virker hyggelig nok, men alt er jo så fort over, så noe veldig inntrykk får Tom ikke. Sønnen har litt av det samme stresset som moren, - i og med at han ikke har tid, - til å gå tre etasjer opp til der moren bor. Nei, Sirkus og Tom, de må gå ned en etasje, for da sparte gutten noen skritt og tid. Det blir håndhilsning ved siden av trappegelenderet. Noen dager etter sier hun til Tom, "Gustav sa du virket som en hyggelig mann".  Jo takk. Hun sier det med litt optimisme i stemmen.