Kapittel 16.

Og i sin oppgitthet og frustrasjon over å ha blitt og blir behandlet slik på Theathercafèen, og på Kiel turen, så trenger Tom trenger et alternativ. Noe som Sirkus Steinhjerte verken gidder eller er i stand til å gi ham: Latter og lystbetonte samtaler. Tom trenger, positive impulser! Nå! Han må ha påfyll av energi!

Mosjonisten som hele tiden i disse vintermåneder, har ringt til Tom med jevne mellomrom, bare for å høre hvordan livet går, foreslår at de tar en båt tur til Kiel. En gang til, til Kiel? tenker Tom, men han sier ja takk til hva som helst nå. Han kunne like godt ha reist til Soltun Pensjonat på Hadeland, hvis noe slikt hadde eksistert. Om ikke noe annet hadde de sikkert hatt gode vafler og iskald rød saft. Tom sier ja, samme hva det er, bare det er positivt! Hvor lite hensyn skal han ta til seg selv? Og hvor lenge skal han la være å ta hensyn til seg selv? Nok må en gang være nok! Tom vil på tur. Og Tom skal på tur.

Og på båttur drar de. Tom og Mosjonisten. Denne gangen er det ingen problemer i avgangshallen, med hvor de skal sitte. Ikke noe mas, med å sitte i en liten time ute på dekk, for å se på utseilingen. Fordi, Tom skal ikke på danseskole. Han hadde jo sin strenge mor, som sendte han på danseskole, da han var 8 år. Og der gikk han til han var 12. Han har lært de dansetrinn han trenger i livet. Alt er så avslappet på denne turen. Det er ingen ting de skal eller må. Alt bare faller seg helt naturlig. Det er ingen hemmelighetskremmerier i taxfree butikken om hva hans reisefølge skal kjøpe. Han bruker tiden om bord til å være på tur. Etter noen timer har han forlatt både Oslo, og tankene om problemlivet sitt i land. Tom kan unne seg et glass vin nede i lugaren, før de skal spise middag. Og Mosjonisten tar også et glass vin med ham. Hun tar to glass til og med, uten at det er noen sutring for det.

Det er rart hvordan vi mennesker innstiller oss, på det livet vi lever. Og på det livet vi av og til blir tvunget og påvirket til å leve, fordi vi skal ta hensyn til en annen person. Og ikke så mye hensyn til oss selv. På grunn av egne valg, og på grunn av andres valg, som tar valgene for oss, så dominerer de livet vårt.

Innstilling. Innstilling gjør oss sterke. Innstilling gjør oss svake. Den gjør oss glade og triste. Og den kan gjøre oss klokere og mer bestemte. Og den gjør også til at vi får det lettere i livet, når vi vet hva vi skal. Selv om vi blir triste, så blir livet lettere. Fordi igjen, vi vet hva vi skal. Tom og Fruen hadde båt. En stor og flott båt. De likte dette livet. Det beste med hele båtlivet, var da den var fortøyd. I en eller annen havn eller uthavn. Middagen var spist, datteren så på tv, eller leste en bok inne på sin lugar. Eller, hun lekte med dachsen på gulvet på den store uteplassen. Og musikken som Tom og Fruen likte så godt, laget alltid en flott ramme til det hele i sommernatten. De trodde begge, Tom og Fruen, at dette skulle de holde på med, for alltid. De hadde til og med begynt å se på en større båt. Men, så våknet de begge, både Tom og Fruen, og innså, at den norske sommeren, er ikke slik som den spanske.

Derfor, de solgte båten. Og i ettertid, kunne ikke Tom forstå, at han virkelig hadde villet dette, med båtliv. Gjøre alt det som måtte gjøres med båten. Hver vår og hver høst. Men der og da, da de hadde båten, så var det hans og Fruens innstilling, som gjorde, at dette var så riktig for dem. Han undret seg mye over dette, etter at båten var solgt. Og etter Fruen døde, har han undret seg enda mer, på hvor mye innstilling har å si, i et menneskesinn. En annen ting er, at de damene som Tom har kjent til nå, som enkemann,- ikke vet hvordan det er å holde i et tau. Men det er en annen historie.

Det er i et menneske sitt private Storting, som beslutningene tas. Og det er det som er så flott med dette. Når et menneske har vedtatt noe å gjøre, eller å la være, så får personen det bedre med seg selv. Samme hva det er, han eller hun har tatt et standpunkt til. Men, man har en plan. Og Tom er slik. Han vingler ikke. Men han blir heller svimmel, av en person som hele tiden vingler i valg og situasjoner. Dette resulterer i, at Tom har ikke noe å forholde seg til.

Mosjonisten er også en dame med en historie i sin fortid. Hun var gift, i et forhold som var greit og normalt. Men, etter hvert, var det noe hun savnet. Hun fant det bare ut, at hun ville bort fra alt det som var. Som hun selv sier, hun brukte litt tid på det, men etter hvert, ble hun sikker. Hun ville vekk. Tom venter litt, med å lette på sløret, for å fortelle henne hva det er han har opplevd. Han bare lytter, de sitter og snakker, mens øyene i Oslofjorden bare glir forbi. Solen står i en flott høyde over Hurumlandet.

Derfor, forteller hun, at Tom er den første hun gjør noe hyggelig med, i sitt "nye liv". Hun forteller litt om sin eks mann, og det lille hun forteller, det fanger Tom sin interesse. Hennes historie fenger, særlig etter alt Tom har opplevd selv, og særlig de siste to og et halvt år. Han pirker forsiktig i hennes fortid, og hun forteller ting, slik at Tom blir bare sittende og lytte.

De blir enig om, at det er lett for at man gir etter og gir opp noen ganger i et forhold. Man oppgir så mye, at man nesten er i ferd med å utslette sitt eget verdisyn på seg selv.

Mosjonisten er en dame som er både morsom og hyggelig å snakke med. Og i likhet med Frøken Norge, har heller ikke hun ordet "Nei" limt fast til sitt lepper. Hun er også interessert i ting som Tom liker å snakke om. Derfor, så blir samtalene mye om følelser og livet, samtidig som de blir lange og gode. Tom og Mosjonisten redder ikke verden, men de føler i hvert fall at de respekterer hverandre. Det går tydelig frem for Tom. Hun viser det i handling og ord. Hun forteller om sitt liv, og sine venninner. Og Tom tenker, dette er sunt. For ingen venner, er jo et dårlig tegn. En person som bare blir invitert til førjuleselskap, bare fordi kleskoden passer inn med interiøret, skal man stille store spørsmål ved. Han tenker på Sirkus.

Det blir mye alvorlig snakk. Helt til Tom, som ikke har røpet noe, slipper et par setninger fra sin munn, som får Mosjonisten til å stoppe opp. Like brått som en harehund som har fått los. "Hvordan kan du si noe slikt?" sier hun. «Dette er mine opplevelser» svarer Tom. Så forteller han, litt fra de siste to år.

Han forteller, men har i utgangspunktet bestemt seg, - dette skal ikke bli noen jentesamtale med betroelser. Forresten kjenner han ikke Mosjonisten godt nok heller. Han forteller om forbudet om å treffe sine arbeidskolleger for å spise en middag. Forteller om hvordan han ble lurt med til å gå med krigsmaske på en flott sommerdag i en mørk kjeller i Husebyleieren. I stedet for tur til sjøen med mat og vin. "Det er det nærmeste jeg har vært en krig", legger han til. Nevner hvordan han ble tvunget til å finkjemme gårdsplassen hjemme hos seg selv, etter at han hadde hatt besøk av Sirkus, for å sjekke om hennes Jomfru Maria figur hadde falt ut der. Det var etter at han hadde blitt spurt tre ganger om han hadde stjålet den. For igjen, å få en ny telefon, der det ble opplyst om, at figuren var funnet i hennes veske. Det gikk jo ikke an for Sirkus, å sove en natt uten Jomfru Maria og med Sov I Ro i ørene. Forresten, lurer Tom, hvorfor må et voksent menneske ha Jomfru Maria på nattbordet? Hadde en person virkelig vært opptatt av noen som helst religion, åndelig sett, så hadde vel vedkommende hatt ro og harmoni i kroppen. Dette med denne Maria, virket på Tom, bare som et forvokst syndrom på en kosebamse. Bamsen som er blitt byttet til denne kalde Maria i glass og metall.

Så der, der sitter de da, Mosjonisten og Tom, og ler. Tom ler så han nesten gråter, og er glad, fordi latteren hans ikke er blitt borte. At den ikke har tørket inn, at latteren ikke er død, etter over to år i dvale. Noen av medpassasjerene som går forbi, kikker bort på dem. Selvsagt tror de at Tom gråter, fordi baren er stengt. Og det er det helt greit at de tror, det er jo derfor de har hele baren for seg selv.

Turen oppleves som befriende. Den oppleves som en oase, fordi Tom vet så veldig godt, hva det motsatte er. Det blir et glass øl, og vin på uterestauranten i land. Avslappet alt sammen. Tom forsøker å få Mosjonisten inn i et par flotte høyhælte sko, da de er i land. Flott er hun fra før, og enda flottere blir hun med disse skoene. Hun tar noen skritt frem og tilbake i butikken, og andre kunder beundrer henne. Men nei, det blir for stor en forandring i hennes liv, å få en høyreist holdning. Hennes så smekre og vakre føtter, må nok ennå i flere år, belage seg på, fortsatt ha fast bolig i lave sko av kunstfiber.

Tom har det godt, men magemusklene opplever turen som fryktelig vondt. De verker. De hadde jo ikke blitt brukt så mye på det han kan huske. Kjevene var ikke helt gode de heller. Godt, med positivt påfyll.

Og Tom undrer seg fortsatt: Hva er det han mangler? Spørsmålet kommer, men han liker ikke ordet. Det er liksom bare for jenter å si dette ordet. Men greit, han sier det: Kjærlighet! Så, hva er kjærlighet? Og hvordan er kjærlighet?

Først og fremst, kjærlighet, den er varm! Kjærlighet er godhet. Kjærlighet reiser det andre mennesket opp, og styrker det, ved at det blir sett. En person får bekreftet sin verdi. Men kjærligheten kan også være like sterk som is, den knuser fjell, fordi dens kraft har ingen begrensninger! Den kan i verste fall, knuse mennesker! Men kjærlighet kan også være sta og tverr, hvis man ikke ønsker å gi opp det mennesket man føler noe for.

Og du verden hvor godt det er å være forelsket! Og enda bedre er det når den blir gjengjeldt. Og så er det alltid flott, å kjenne på galskapen i et forhold der forelskelsen er til å ta og føle på. Og kjærligheten, den fører sammen og den splitter. Den kan fortrylle og den får folk til å fortvile.

Men det trengs bare en setning, til å rive det hele ned: Det er fryktelig å kjenne på hvor vondt det er: - Når kjærligheten ikke blir tatt i mot og ikke blir gjengjeldt!

Så i stedet for at det ble en vandring i gode forhold, så ble det etter hvert, heller en flukt, fra skanse til skanse, fra sorgen om Fruen, og til mange store og enda flere sorger. Skuffelser.

Tom ser på kjærlighet som en beskyttelse mot smerte. Han har hatt nok smerte.

Han snakker med Sirkus da han kommer hjem fra turen. Han lurer jo på hva hun tenker og hva hennes videre planer er. De har jo vært på en Kiel tur for noen uker siden, selv om turen fikk en tragisk avslutning. Men, da han snakker til henne, så blir Tom fortalt at han er såkalt "iakttatt" på Kielferjen med en dame. Tom forsøker å vri seg unna det, og svarer unnvikende, at han og Sirkus, de er jo ikke sammen. De har ikke lengre noe forhold. Det har hun jo sagt selv. Da hever hun stemmen og sier: "Hun kan fremskaffe passasjerlister gjennom sin jobb". Hun tar altså ingen ting, for å slenge i ham nok en løgn. Uten å blunke. Slik har hun alltid vært mot Tom, og hun er det fortsatt. Tom bare spør: "Har det skjedd mord på Kielferjen?" Hun får da ikke utlevert noen passasjerlister! Det vet han, og det vet hun. Men det svarer hun ikke på. Så fortsetter Tom med: "Dette kan du takke deg selv for", og han legger til: "Dette er resultatet av hvordan du har behandlet meg, så alt for lenge". Han merker på de svar som kommer fra henne, - hun enser verken hans spørsmål eller svar. Hun bare hisser seg opp. Ja vel, så har han skuffet henne. Og Tom forsøker å fortelle henne, at han kan velge å legge alt hennes rare bak seg, nok en gang, og gjentar flere ganger: «Det kunne ha vært oss, hvis du bare hadde oppført deg normalt». Men det er like nytteløst, som det er å fortelle en person, som står å ser sitt hus brenne ned: «Det ordner seg nok».

Dette blir en dag med så mange telefoner fra Sirkus, at Tom må bare gå fra sin jobb. Hun tar seg også fri, men bare fra sitt skrivebord, for hun sier med en gang, at dette må hun fortelle til kollegene på sin jobb. Det er nemlig så synd på henne nå, så hun trenger deres medlidenhet. Det blir en jamring fra henne, uten sidestykke. Tom kan ikke noe annet enn le, med det lar han ikke henne forstå. Han prøver å berolige henne, og forsikrer at de kan jo snakke om dette, hvis dette tapet over ham, nå betyr så mye. Hun spør ikke et eneste spørsmål, om hvorfor han gjorde dette. 

Tom kan ikke la være å memorere, alle de spørsmål som han får fra Sirkus, om Mosjonisten og om båtturen: "Er damen flott? Hvor gammel er hun? Nei, forresten, sier hun, denne damen var ikke så flott". Det hadde hennes kollega fortalt, og det var viktig for Sirkus å få frem for Tom. Det var hun som skulle være flott. Sirkus. Flottest av alle jenter i hele Kongeriket Norge. Forresten, hadde Tom kjøpt vin til denne damen på lugaren?" Og i så fall, det fikk han her etter gjøre til henne også, hvis han og Sirkus skulle på tur siden. Tom svarer, at han har da alltid kjøpt vin til henne, på rommet eller på lugaren, hver gang de har vært ute og reist. Men hva hjelper det? Hun skal jo bare sove og hvile på hver tur. 

Hun ringer ham hele tiden, gjennom denne dagen. Etter hver samtale, som stort sett varer i en time, trenger hun pause. Da har hun i mellomtiden rukket å bygge seg opp igjen, for igjen å legge ut hvor fryktelig livet hennes nå er blitt. Hun tenker høyt i telefonen med Tom, og greier å si: "Hvorfor svarte jeg på annonsen slik at jeg traff deg?" Hun inntar martyrollen, og gir seg selv enerett på lidelse. Hun har det så fryktelig sier hun.

Samtidig som Sirkus nå spør Tom, om både Frøken Norge, og Mosjonisten. Tom svarer litt på det Sirkus spør om, fordi det er visst viktig, at hun får svar på dette. Men, hun nekter ham, å omtale Frøken Norge, med tittelen, "Frøken Norge". Han må nærmest omtale dem begge, med en litt negativ tone. Bare for å få fred og bli ferdig med jentene, Frøken Norge, og Mosjonisten, og hele samtalen. Tom vet ikke hvordan han alltid skal forholde seg til alt det rare Sirkus serverer ham. Tom vet ikke helt hvordan han skal forholde seg til en person som nekter ham, og omtale sine venner, slik han selv ønsker.

Klimaks i Sirkus sine samtaler kommer ut på ettermiddagen. Da forteller hun, at nå skal hun slå ut håret. Tom får en detaljert beskrivelse fra henne, om hva andre menn har sagt om henne, om hvordan hun er anatomisk bygget. Men Tom tenker, at det hjelper vel ikke med slike beskrivelser, når hun omtrent får panikk, bare det er snakk om å dusje. Og i tillegg, sier hun, nå skal hun også la seg filme. Hvorfor sier hun det? Tom har aldri nevnt noe om slikt. Det er så vidt Tom greier å holde bilen på veien. Hun som ikke tør å ha på lyset en gang, når det er aktivitet på hjemmebane. Og nå skal hun filmes? Hun skal til og med ha hovedrollen. Å ja, Tom tenkte ikke på det, - selvsagt, - det må jo bli nattkino......

Tom har aldri kjent noen i hele sitt liv, som har mistet ansikt så mye som akkurat henne. 

Tom foreslår at de kan snakke en dag. De bør snakke en dag. Snakke ut. Men nei, det vil hun ikke. Og det er i tråd med slik som før. De har aldri snakket ut om noe. Men, dette sier Tom ganske så mye, hun kjemper ikke for ham en gang. Er ikke villig til å høre på hva som har skjedd og hvorfor. Innrømme noe av all sin rare oppførsel vil hun heller ikke. Det går bare på at hun er syk, og det må hele verden forstå. Det tok henne to minutter i en av de første telefonsamtalene denne dagen, å bestemme seg for, - hun måtte sykemeldes.

Hun har ikke en tanke om, at det er personen rundt slike personer som henne, som blir syke, som kan bli syke.

Det er bare de sterke som greier dette, og Tom må være sterk, - men så har han også greid seg gjennom disse to år i sirkuset sitt.