Kapittel 15.

Påsken og alle dens turer i skogen og Frognerparken, - ja, det var avtalen. De ble bare borte. Men, de er sammen på påskeaften. Hjemme hos Tom. På hennes premisser. Hun bruker en time, på selve påskeaften, for å se programmet Farmen på tv! Enda hun vet at Tom ser aldri på Farmen! Hun kunne ha tatt det opp på sin svarte boks hjemme. Men nei, og Tom føyer seg. Og det blir så kort tid til andre ting, og særlig da hun skal legge seg, før kl. 23.00. Han bare gir opp. En liten disputt har de også påskeaften, hun greier nemlig å pense samtalen inn på tiden de var sammen, og Tom henter kalenderen som beviser at det ikke var mer enn 1 - en dag i uken de så hverandre. I gjennomsnitt. Da de var sammen. I tillegg, blir hun igjen kranglete, på grunn av alt mulig annet.

Det er 1. påskedag, og Tom tar en akevitt, - ikke hun. Hun skal kjøre og det er greit. Hun skal jo hjem, hjem og alltid hjem..... De spiser frokost og snakker mens Tom hygger seg med akevitten, bare for å gjøre noe av det andre mennesker gjør i påsken på denne dagen. Igjen tar hun samtalen inn på deres fortid sammen. Og det er ikke noe hyggelig. Men frokosten forløper seg til det som Tom etter hvert har begynt å kalle for, grei nok. Hun er så ukonsentrert og i ulage, at hun mister sukkerkoppen i gulvet. Men det er greit. Alt er greit for Tom blitt, bare hun holder fred. Han kan leve for uten sukkerkoppen. Og etter at Tom har ryddet og feid opp en blanding av glass og sukker, mens hun har sittet helt passiv og bare sett på, er det hele glemt. Hun beklager ikke en gang, og tilbyr seg heller ikke å kjøpe en ny sukkerkopp til ham. Dette bare bekrefter det Tom vet, - hun har så inderlig nok med seg selv. Men Tom er fornøyd. Han slapp jo tross alt denne morgenen, å være rørlegger og demontere deler av rør og avløp på badet for å lete etter en dum øredobb. Det er søndag, og det er påskemorgen.

For på tirsdag morgen, to dager etter, da ringer hun. Hun ringer ham på jobben. Da har sinnet bygget seg opp i henne. Som et kjempestort lavtrykk, fylt med like mye forurensning som 10 kullfyrte kraftverk i England. Hun er klar. Hun gir ham huden full, og han får høre hva han er. Blant annet at han er syk i hodet, fordi at han har notert i kalenderen alle deres møter. Tom svarer at dette var noe han måtte gjøre, for ellers så hadde han ikke hatt noen dokumentasjon på deres så merkelige forhold. Det roer seg ned, og hun ringer ham bare et par ganger til denne dagen, og kommer faktisk med en litt god samtale. Men, - det er gjennom denne samtalen, at Tom nok en gang får tilbake den samme følelsen som før. Hun verdsetter ham ikke. Hun smeller til ham så ofte og fort som hun bare kan. Det er tungt at hun aldri er en skikkelig venn!

Det at han lar henne "herse" med seg slik hun gjør, er rett og slett det Tom kaller for, misbruk av sitt talent på livet! Det blir stille fra henne etter dette.

I disse dager, blir stillheten blir bare brutt av Tom sin datter, Anna, som bringer en splitter ny sukkerkopp inn i boligen til sin far.

Tom og Sirkus sine møter og treff, i den tid de var sammen, ble en merkelig greie. Han merket dette etter noen uker med henne. Hver gang de skulle avtale for helgen, så var det stort sett vanskelig. Han foreslo, at han kunne hente henne på hennes jobb, og de kunne dra rett derfra og til ham. Eller at hun kunne være en moderne og effektiv dame, som tok med seg det hun skulle ha i helgen, i sin bil, og lot det ligge der, mens hun var på jobben, og kjørt hjem til ham selv. Det er jo så enkelt, så det er nesten dumt å nevne det. Nei, slik kunne hun ikke. Hun måtte hjem på en fredag, og tråkle seg gjennom hele byen, for så og begynne funderingen og pakkingen der, av alt hun skulle ha med seg. Og dette, resulterte i, at hun kom slentrende 3 timer etter at det som skulle være helg, hadde begynt for lenge siden. Etter hvert ble det vanskelig for henne og sees fredager også. Forpliktelser og det å måtte innordne seg i et fast forhold, stresset henne. Hun måtte komme seg etter uken, sa hun, før hun laget en avtale. Og da de var sammen fra en lørdag til en søndag, så måtte hun alltid hjem, klokken to på ettermiddagen om søndagen. Så de var sammen en dag i uken, eller rettere sagt, det ble jo bare 20 timer. Det var derfor, etter tre måneder, at Tom begynte å notere i sin kalender de dager de så hverandre. For at han skulle ha det klart for seg, det var virkelig slik det var med henne.

Tom sine tenkerunder slutter visst aldri. Han har en dialog med selg selv om sitt merkelige forhold. Han innser at han har vært så alt for tålmodig og snill, og funnet seg i så alt for mye. Gitt henne alt for mange sjanser og muligheter. Gitt og gitt, hjulpet og ordnet. Men fått bare negativitet tilbake. Han har mistet lysten til å gi noe som helst mer, av seg selv. Og har sluttet, å si noen pene eller rosende ord. Fordi, han føler seg så dum hver gang han har sagt noe slikt. Han angrer seg for så alt for mye. Han hadde ikke regnet med noe slikt, rett i fanget. Det er aldri noe crescendo i forholdet. Han har for lengst innsett at det ikke er nok med en dame som bare er utstyrt med stringtruse og vinopptrekker. Hun er som et DNA på nervøsitet og bekymring. Og i alle forhold skal grunnstoffet være: Klar tale mellom to mennesker.

Men hvor er latteren? Finnes den kun på Theathercafeèn med hennes jentekolleger? Tom husker hvordan de lo av hans skjorte, og Sirkus lo hjertelig med. Fordi, han stilte i en skjorte med avklipte ermer. Den skjorten som han bruker når han øver med rockebandet. Hun hadde jo sagt, at Tom skulle jo "bare hente henne, så han trengte ikke pynte seg". Men da han kom, ja da ville hun vise ham frem allikevel. Og da gikk ytterjakken av. Og Sirkus holdt seg til den "trygge" siden. Selv om Tom var hennes kjæreste. Han spurte henne hva det var de alle sammen lo av, men nei, det kunne hun ikke si. Men Tom hørte det. Og han husket, hva hun tidligere hadde fortalt ham, om alle disse "venninder". Det var ikke en av dem som falt i hennes nåde. Nei, det var noe feil med de alle. Det var alt i fra deres pengerot, til at en av dem, kjempet for å få sin jobb tilbake, på kontoret der Sirkus jobbet, der ingen ønsket at denne personen kom tilbake. Ja da, ja da, Tom var velinformert om dem alle. Men der og da, ja da var det de som betydde noe for henne.

Selvsagt, Tom hadde tatt på seg noe annet, dersom hun hadde informert ham om at hun ønsket han skulle komme og sitte ned. Han hadde da iført seg en av sine skreddersydde dresser, og dertil en skreddersydd skjorte. Han har det hengende i sitt skap. Alt sammen. Det er ingen kunst for Tom, å kle seg opp som en bankdirektør.

I årevis har han hatt sin faste skredder, som har sydd ham alt mulig. Og det var ikke hvem som helst av personer, som Tom delte skredder med heller. Å nei, Tom husker den gang, skredderen og en annen kunde sto midt på gulvet. Skredderen tilpasset en ny jakke for denne kunden, mens et lysrør i taket, blinket som et diskotek. Hele tiden. Tom satt bare stille og så på, men utbrøt etter hvert: «Du har ikke et ekstra lysrør Hr. Skredder, så skal jeg skifte det for deg?» Skredderen svarte, jo da, det hadde han. Tom spratt opp og balanserte på en stol, mens den andre kunden, Arve Tellefsen, sa på sin hyggelige trønder dialekt: «Nå må du itj faill ne da!» Tom svarte bare pent tilbake: «Nei da, De skal slippe å måtte ta meg i mot». To uker etter, ser Tom på tv, og da har Hr. Tellefsen den grønne jakken på seg.  

Ja, det var en feil av Tom det da, og ikke tenke på dette med kleskoden på akkurat denne dagen, men hvor mye og hvor ofte skal han måtte spille et spill for at ting skal passe inn i Sirkus sin lurefasade?