Kapittel  14

Det er blitt senhøst. Tom kan gjøre og bli med på ting igjen, som han tidligere gjorde med sine kamerater, før han ble kjent med Sirkus. Hytta på Norefjell, som kameratene disponerer, har ikke fått kjenne Tom sine raggsokker på lenge. Han er blitt spurt om han ville være med, flere ganger de siste to årene, men etter alt oppstyret i livet hans, har han ikke orket tanken på å gjøre noe med verken venner eller andre bekjente. Tom som ikke en gang kan vaske sin bil i tre timer etter jobben, har bare blitt gående i rollen som psykopatoffer.

Men nå kan han! De drar på en fredag, og Tom er passasjer. Så flott. Ikke noe ansvar. Her sitter han i baksetet, og slapper av. Han kan telle alle trærne helt i fra Oslo til Norefjell, hvis han ønsker, men han gjør det ikke. Han vil bare hvile sitt hode.

En avslappende tur, med gode kamerater han kjenner. Som alle er litt forundret hvorfor Tom ikke har vært med på aldri så lenge. Men det kan han jo ikke fortelle om. Den virkelige grunnen til sitt toårige lange Houdini forsvinningsnummer fra kameratene, nei det må forbli en hemmelighet. Dette er mennesker som snakker normalt til ham. Som pirker i bagateller i livet hans, fordi de bryr seg. Alt dette, mens store skoger flagrer forbi ham, på hver side av veien.

Så er de der da, vel oppe på hytta. Tom snakker og ler, og får igjen en herlig følelse av å være i live, få lov til å være frisk, ha en datter som er blitt utdannet sykepleier og som så mange kolleger på hans jobb, skryter av. Og, han er glad for at han fortsatt har sin leilighet, og ikke gikk i fella og solgte der han bor i. Og han legger til, for seg selv: "Jeg er heldig, og akkurat nå er jeg glad i tillegg".

Guttene er håndverkere, slik som Tom. De snakker om alt mulig fra siste gang de har sett hverandre. Tom legger ikke inn noe innlegg i det hele tatt. Enda han vet, han har opplevd så mye de to siste år, at han kunne ha forelest for dem, i tre timer. Men hva hadde det resultert i? De hadde trodd han var blitt lystløgner og hadde opparbeidet seg et kompleks om å overgå deres historier med sine? Fordi, det er noen av kameratene, som har litt nytt å fortelle. Og Tom lytter gjerne. Han er jo ikke blitt oppdatert på lenge.

Som om en kamerat av Arne. Kameraten hadde bodd sammen med den afrikanske damen sin. De fikk barn sammen, og alt så greit ut. Så fant kameraten ut, at han ville overføre til denne damen, sin samboer, mye av det han eide. Fordi, hans firma gikk litt dårlig. Så en dag finner damen ut, at hun får mye bedre råd og mer penger mellom sine hender, ved rett og slett, å bare flytte fra kameraten. Derfor, tar hun med seg alt som hun plutselig på papiret, har blitt forespeilet som sitt, og hennes tilværelse blir deretter. Det blir vin på formiddagene på de flotteste restauranter i byen. Og elle melle, der sto kameraten igjen, med nesten like mye mellom sine hender, som den dagen da han gikk ut av folkeskolen. Tom bare lytter, og syns det er trist. Men det hjelper å høre Arne si, at kameraten har det greit nå. Hans liv tusler seg av sted. Takket være hans nåværende fysioterapeut venninne, lever han et slags liv.

Tom merker han blir litt misunnelig på noe av det han hører. Som det, at noen av guttene forteller noe så enkelt som, at de ofte har en fredelig aften med den de kaller for Flammen. Hjemme en fredag eller lørdag, og kun hatt det hyggelig. Ingen trusler eller tanker fra en eneste en av dem, om at de skulle gå å legge seg i bilen. Og de planene som enkelte av guttene har. De skal gjøre hyggelige ting med den de er sammen med i nærmeste fremtid. Og hva slags planer har Tom i sitt forhold? Han tenker seg om, og vet han må jo svare. Jo, det siste Sirkus hadde sagt, var at hvis hun skulle flytte hjem til Tom, så måtte de ta en hel kveld, der Tom skulle lære henne induksjonsplaten. Og plutselig, så har det ramlet ut av Tom, om snøen i fjor vinter, da Sirkus kom hjem til ham, og hun sa han måtte han kjøre hennes bil de siste 100 metere bort til Tom sin bolig, fordi det var for mye snø for henne. Selv om han sa: "Jeg har jo tatt en øl, og jeg kan ikke kjøre". Men nei, det brydde Sirkus seg ikke det minste om. Hun var, - "så sliten og utkjørt" stakkar, etter å ha kjørt 16 kilometer, som er avstanden mellom dem. Guttene blir stille og vet ikke helt hva de skal si til denne historien, inntil Tom forteller videre: »Hun er jo i det offentlige». Det er da det bryter løs, og guttene ler. De ler lenge. Og det siste Tom husker som blir sagt av morsomheter er: «Tom du er vel den eneste mannen i hele Norge, som er blitt beordret av Staten, til å kjøre i påvirket tilstand».

Tilbake fra fjellet, og Tom føler det som han ikke har følt på lenge: Han har fått tilbake energi etter denne weekend, og ingen stjeler den fra ham med gale meninger og telefoner utover i uken som kommer heller. Han er blitt verdsatt.

Tom møter en ny dame. En person som tidligere har vært Frøken Norge. Hun var riktignok ikke øverst på pallen, men på pallen! For Tom ble det Frøken Norge samme hva.

De treffes flere ganger, og hun er et varmt og skikkelig menneske. Han har ikke kjent henne mer enn i et par uker, før hun stiller opp med noen nyinnkjøpte kjøkkenredskaper, som hun synes Tom trenger når de lager mat sammen. Hun ordner og holder orden, og hun kan vri opp en klut til og med. Hun er flink. Men hun er flott også. Slank som en 25 åring, og med et vakkert ansikt. Nøye og fin i tøyet, - ja Tom trives med henne. Igjen, ettersom ukene med henne går, blir Tom minnet om, - vi har alle noe i lasten vår. Frøken Norge har gått i fra sin mann, for ti år siden. Hun har levd alene, men hatt det hyggelig for det, forteller hun.

Tom forstår, at kjæreste vil han aldri bli med henne. Ikke har han lyst heller. Han er blitt lei følelsen, - forelskelse. Han vil bare se an, og ønsker bare å ha en venn. Hvis Frøken Norge ikke ringer eller lar være å sende ham en sms melding til avtalt tid, - ja da frykter Tom, - "Er hun sint eller sur for noe". Men Frøken Norge er ikke sur for noe som helst. Hun har bare vært opptatt med sine ting, venner eller familie. Men, det er slik Tom er blitt, - rett og slett frustrert, av hendelsene i sirkus manesjen. Nå får det være som det er. Lett og uforpliktende. Ingen videre planer for dem. Men livet med Frøken Norge blir for enkelt for ham. Han ser for få muligheter med henne. Og ekstra rart blir det for Tom, da han på begge middagene som han inviterer henne ut på, ja da må hun ut for å røke. Ene gangen var det ekstra ille. Det er da en av Norges kjente musikere satt ved bordet siden av, og hygget seg med sin venninne. Og der sitter Enkemann Tom alene igjen, midt i middagen.

Er det ikke en kjæreste som sitter med nesa i bordet og skriver franske vin gloser, så er det en venninne som står ute og hutrer og røker.....

Det er tre måneder siden Frøken Norge, da en ny person krysser Tom sin enkemanns vandring. Han bare treffer henne, helt tilfeldig på Aker Brygge. Hun har fast jobb, men snakker lite om den, - bare hver gang det er noe feil med samlebåndet. Sporty er hun, - og liker den samme musikken som Tom. Han kaller henne for Mosjonisten. De rekker å se hverandre av og til i løpet av noen uker. Hun liker å snakke, og kan snakke, og hun vet mye og er våken. De har lange og hyggelige dialoger om nesten alt mulig. Og på en av deres første møter, heller Tom hvitvinen i hennes vannglass. Hun bare ler bort det hele.

Tom synes det er aldeles herlig å ha henne på middag hjemme hos seg. Hun har så mange superlativer om Tom som menneske og enda flere, om hans bolig. Hun ser det meste av detaljer i hans hjem. Og hun kommenterer dem. Det er som Tom har sagt hele tiden, - de fleste ser ham, bare ikke den personen som han en gang trodde han var glad i. Mosjonisten kommenterer både ting i boligen og livet til Tom, så positivt, slik at hun faktisk greier å få Tom til å glede seg over disse tingene på nytt!

Mosjonisten er solid, og skikkelig. Og hyggelig blir det i ukene fremover.

Han ber henne med seg på nyttårsfest, som hun takker ja til.

Dette nye bekjentskapet er ikke noe som tar av. Det er et godt vennskap. Tom er heller ikke sikker, på hva han vil og hvor mye han vil legge i dette. Men, de snakker både i telefonen og de treffes. Han har savnet alt som gir ham muligheten til å slappe av. Slippe å gå på nåler. Slippe å diskutere om bagateller. Slippe å bli sliten av diskusjoner.

Tom snakker av og til med Sirkus på telefonen, og de avtaler å møtes en aften hjemme hos Tom i januar. Han er like usikker på Sirkus, etter nok en gang, å ha truffet henne.

Tre uker senere. Det er vinter, og en snøfylt vinterkveld og Sirkus er på vei til danseskolen. Det er det siste hun har fortalt Tom. Hun fortalt om dansen hun går på. Ja, det er vel den eneste måten hun kan få snakket med andre mennesker, uten om sin jobb. Plutselig ringer hun en kveld. Tom tar telefonen, og står og ser ut på snøværet som herjer vilt der ute i februarkvelden. Igjen har hun bulket, og da trenger hun Tom. Da er han god nok. Han vurderer ikke å hjelpe henne en gang. Hun har gjort for mye rart, til at han orker å hjelpe henne noe som helst mer. Tom sier han er borte på besøk. Han gidder rett og slett ikke trå til. Godt at hun ringte ham på mobilen, og ikke hjem, tenker han i ettertid. Ellers, så hadde hun jo forstått at han var hjemme. Tom har sagt at hun skal ikke kjøre bil, for det er ikke noe for henne. Ta sertifikat i en alder av 40, og hver gang hun setter seg bak rattet, så skifter hun personlighet fra barn til bølle. Vel, dette er hennes andre bulk, på et halvt år. Som Tom alltid sier, - "Noe skjer med henne hele tiden".

Det er mars, og Tom drar til Liverpool igjen. Med et par av musikkameratene. Han har jo ikke gjort dette på aldri så lenge. Han har ikke kunnet gjøre det, men nå er det ikke noe riset bak speilet, da han kommer hjem. Guttene veksler mellom å være i Liverpool og Manchester. Og bare togturen mellom disse to byene er en opplevelse. Toget har egen pub. Hyggelig innredet og med en atmosfære, så Tom blir mer opptatt av å se seg rundt, enn å drikke ølet han kjøpte. Ja, Hotell Britannia i Manchester, - utmerket det også, og der får Tom den aller beste engelske frokosten han har fått noe sted i hele verden. Guttene har billetter til: Hollies, Tremeloes, Wayne Fontana, - selv om den siste, er en artist Tom aldri har brydd seg om. Det er flere andre artister også som de hører, med det kan ikke sies noe annet enn, vellykket er det alt sammen. På dagen har Tom sine vandringer alene, fordi han trenger det. Guttene har enten parkert seg selv på en pub, eller de gjør andre ting. Men de tar kontakt med ham, når de syns det trengs. Men det gjør Sirkus også. Hun starter på igjen, med å sende Tom sms'er, der hun ønsker at Tom skal være med henne og se på en ny brukt bil. Han som nå håpet alt var over. Det var jo det hun sa i sin siste sms.

Han sier ja til dette, han kan jo stille opp. Men nå vil hun også, at de skal gå på kino når han kommer hjem. Tom svarer, at han holder jo på med sin vegg i stuen, og vil bli ferdig med den.

Veggen var ferdig da han flyttet inn, men Tom har åpnet den, for å etterisolere, og også for å legge inn, en mengde med el-rør, slik at systemet i hans bolig, blir komplett. Musikkanlegg i alle rom, og styring av lamper fra et veggpanel. Så derfor skriver han, det får bli kino om et par uker. Så får han en telefon fra henne, der hun sier, at hun kan ikke «Ha det slik som nå». Hun vil på kino med en gang, når han kommer tilbake. Og, sier hun videre, hvorfor hadde han ikke begynt med veggen før i vinter? Tom forteller slik det er, at det var for kaldt i vinter. Han ber henne om å holde fred nå, når han er på tur med guttene. Får til svar, at hun gjør ikke noe annet enn å be om et råd. Og slik blir det, Tom som faktisk er på tur til Liverpool, må altså bruke av sin tid, sette seg ned på en parkbenk, - skrive lange sms'er på sin lille telefon dings. Han tenker at det meste han opplever med Sirkus, ender som traumatiske opplevelser. Og så er de i gang igjen. Hun er tydelig oppbrakt, fordi, hun gir ham valget, gå på kino med henne, eller hun går med en annen mann. Ja, Tom forstår, hun vil ha kontroll. Full kontroll.

Hun snakker også om at hun kanskje skal se etter andre. Den minste motstand fra Tom, og trasset slår ut i henne med en gang. Forventer og forventer, at han skal følge hennes pipe, men hun vil ikke yte tilbake de ganger han har villet noe. Tom tenker på alle de ting han har foreslått for henne, og nesten alltid fått: "Nei"!

En ny sms kommer fra henne: «Hei igjen. Ta det helt med ro. Jeg innretter meg og kommer ikke til å bry deg. Kan spørre noen andre om kino og bistand til bilkjøp. Ingen andre henvendelser herfra før 26. mars. Ha det fint så lenge.»

Etter lørdagen som de hadde sammen i vinter, har hun fått det for seg, at 26. mars, er dagen da hun vil de skal flytte sammen. Begynne på nytt. Tom er ikke sikker på hva dette er. Det varierer hele tiden i ordlyd, om hva som skal skje da.

Men samme hva, Tom svarer: «Huff hvor trist jeg syns det er med ditt skiftende humør. Ta det helt med ro, sier jeg alltid. Nå var det feil at jeg holdt på med veggen, - "etter at jeg hadde begynt å snakke med deg igjen"..... Jeg holder på med den og vil bli ferdig. Jeg spurte deg om kino i fjor sommer, og fikk da til svar at du ville ikke sitte i en kinosal om sommeren. Så vær snill og ikke syns synd på deg selv. Jeg blir med og ser på bil, fordi det er best for deg!»

Disse sms'er varer i flere timer. Men de slutter ut på ettermiddagen. Og Tom sin eneste tanke er da: Han går og kjøper den største tuben med ansiktskrem til Sirkus, i merket Elizabeth Arden. Bare fordi, - etter så mye sutring, kreves det sikkert mye ansiktspleie for henne, for å komme i orden igjen. Og kremen ble overlevert da han kom hjem. 

Tom og Sirkus snakker sammen i ukene som kommer, og hun ymter om, at de kanskje skal tenke på, å nærme seg hverandre igjen. Han vet innerst inne, at han skal ikke. Magefølelsen, hans sjette sans, sier så, men han gjør det på en måte. Han stiller henne spørsmål om hvordan hun har tenkt seg våren? Den tredje våren han kjenner henne. Fordi, han ønsker i så fall, at de skal ha en vår sammen, for det har de aldri hatt. Hun snur tvert, og han får blankt avslag. Det blir ingen vår sammen, i år heller, sier hun. Hun skal jobbe, og så er hun sliten i tillegg og må komme seg etter jobben. Hver dag. Dette vet hun to måneder i forveien forteller hun.

Det er da Tom sier bestemt: "Jeg går ikke og venter på deg, en tredje vår". Og han får svar tilbake: "Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves". «Ja, den var vel helt ny», tenker han. Han bare konstanterer igjen: Fullstendig fantasiløst, og uten innhold. Hun er da vel ikke noe godt. Det var det han trodde i begynnelsen av forholdet, og noe han tvang seg selv til å tro i mange måneder.

Nei, Tom fortsetter å treffe sine venner. Spiser middager, og snakker om alt mulig. Snakker om ting som han nærmest trodde han hadde glemt hvordan var å snakke om. Men det er tydelig at Sirkus ikke liker at han har trukket seg vekk. Hun foreslår at de tar en båttur til Kiel. Og det gjør de. De drar på tur. Do rullene må denne gangen holde seg hjemme. 

Og der sitter de, i ventehallen til Color Line. Tom har sittet og gruet seg i et kvarter, før han orker å foreslå: "Skal vi ikke heller skal sette oss bort ved vinduet? Fordi, da alle passasjerene kommer, og stiller seg i kø, så står de en meter fra oss. Vi får 250 mennesker som står rett over oss og puster". Dette utløser et aldri så lite rabalder fra Sirkus. Om han var flau for å vise seg med henne? Det er dette Tom får høre. Men de flytter seg. Og så, innser hun etter en stund, på denne andre benken, var det faktisk veldig greit å sitte, og slippe at alle disse mennesker sto å pustet dem i ansiktet. For alle ting som Tom vil og skal, er det alltid en utrettelig kamp!

Tom og Sirkus må på dansekurs omtrent med en gang de kommer på båten. For det har hun bestemt. Tom føler seg så dum. Dette er jo bare så Harry! En Harrytur til Sverige, bare blekner i forhold. Dette er til og med verre enn å råne med bil, i Strømstad i påsken. Tom vil være mann om bord på båten. Ikke føle seg som en tulling av en turist, som benytter seg av et tilbud, bare fordi det er gratis. Det er ikke mer enn fire andre mennesker i lokalet der Color Line Danseskole skal være, og alt blir avlyst i løpet av 10 minutter. Ellers, så er det få ting på båten som han husker som muntert. Ingen latter....... Ikke et glass vin i byen. Nei, hun tar heller te! Men, - på søndags morgen, klokken 04.30, på vei inn Oslofjorden, da vekker hun ham. Da er hun klar for en ny utblåsing. Da passer det for henne og vise ham sin nattside. Dagsiden sparer hun til sine kolleger på jobben. Eller forresten, hun viste ham jo litt av den, kvelden før, da de vandret så vakkert i Color Line sin handle gate. Men fordi, hun er en person som ligger våken og irriterer seg på ting om natten, da sparer hun ikke på noe om morgenen. Hun går ikke av veien for å starte en krangel. Og disse angrep, ja de kommer uten varsel, og de skaper stor forvirring hos Tom. Uten at det har vært noen konflikt i forkant. Tom sier, - med et like stort ønske som å vinne i lotto: "Det går vel an å sove i noen timer til"? "Ja", sier hun fort. Det går 5 minutter og så braker det løs for henne igjen. Noen ganger har hun døgnrytmen til en skiftarbeider ved Jernverket i Mo i Rana. Halv fem om morgenen er ingen hindring for henne, til at hun går i gang med en forrykende diskusjon. Og der ligger hun, og snakker om gamle ting, som de var så enig om, at de aldri skulle snakke om mer! Så, - alt som Tom hadde bygd opp av energi på denne turen, ble revet ned. Klokken 06.00 greier han å sovne igjen for en halvtime. Før han igjen våkner, fullstendig utslitt og med en følelse som at han har vært på en russefest hele natten. Denne hendelse kaller hun i ettertid for en samtale. Ikke en krangel. Men da husker Tom den gangen de var og spiste på restauranten, der kjæresten til hans datter arbeidet.  Tom ville at Sirkus skulle komme rett til ham etter jobb, for å nå frem i tide, til sammenkomsten med Tom sine kolleger, ja, da var det krangel han satte i gang. Ting henger ikke sammen fra henne. Og dette ble slutten på Kiel turen. Frokosten smaker ikke etter denne morgenen. Hun forsurer alt mulig! Hun greier å ødelegge hver eneste tur de har sammen! Også denne, deres aller siste båttur!

Tom merker, at hun er i ferd med å ødelegge livet hans fullstendig. Som han har sagt før, til henne: "Du drar meg med deg ned i hengemyra". Han er redd for sin helse, sitt immunforsvar. Redd for at ting skal utvikle seg, slik at han blir syk. Han er lei av å oppleve alt det vonde som han gjør. Han er lei av å tenke, føle, irritere seg, og ikke minst: Se at livet hans bare smuldrer vekk. Hun ber om å bli vraket, da hun tar disse, alltid så tragiske valgene i livet sitt.