Kapittel 11.

Tom har nok en gang, en oppsummering, på sin vandring som enkemann:

Denne damen trenger hjelp. Han har sagt det til henne så mange ganger. Hun forsurer og ødelegger sitt liv, - og Tom sitt liv i tillegg, - om igjen og om igjen, hele tiden, hver dag, - helt til hun en dag vil kollapse på grunn av dårlig livskvalitet. Av og til merker han, at han blir dratt ned. I hengemyra som han kaller det. Han merker, - og det skremmer ham, hun har blitt verre.

Det er fredag, dagen før hun skal reise hjem fra Kreta. Tom har akkurat kommet hjem etter jobb. Han skal bare ta med seg en bag. Han skal hjelpe en venn på hytta på Åneby i Nittedal, rett utenfor Oslo. Og han har visst om denne jobben lenge. Det er en vennetjeneste til noen som alltid er snill mot ham. Han har bare ikke fortalt noe om jobben til Sirkus. Har rett og slett ikke orket. Det er blitt slik, at hun lager mas om alt og alle ting. Hun ringer ham fra sin mobil, og lurer på hva han skal gjøre på en fredag? Og Tom forteller, og hun er straks på ham, om han skal sove hjemme? Hun forlanger at han skal "skrifte" for henne, hun som ikke en gang gidder å sende ham en sms de ganger han er på sine turer. Hun er frekk. Og så er helvetet i gang igjen. Tom mister antallet på alle hennes telefoner til ham i løpet av denne ettermiddagen og kvelden. Fra Kreta. Tom må til og med ringe henne opp et par ganger, da hans ene telefon går tom for strøm. Hun ender med å komme helt ut av kontroll. Han har aldri hørt henne slik før. Han må forklare alt av lyder på hytta, hva flyduren og om hva lyden av toget nede i skogen er, og han må banke i kaffekjeler og kjeler inne på kjøkkenet. Bare for å bevise for henne at han er på en hytte, og ikke sitter et annet sted i Norges land. Hele tiden skjer dette, mens eieren av hytta står og ser det hele. Det blir helt latterlig, og hun veksler mellom å være glad i ham og sint og negativ. Tom blir redd for at hun skal forstyrre ham så mye, slik at han kapper benkeplatene feil, men han får det til mellom alle sambatakter han spiller, på hyttas kaffekjeler og kasseroller. Tom tar bilder av benkeplaten, både før og etter at den er lagt på. Hun snakker en masse tull i disse gale telefonsamtaler, og det skjer så mye med henne. Hun ønsker å ringe ham dagen etter, men han hører ingen ting, og det er det beste. Etter ferien, da hun kommer hjem, - spør Tom: "Hva var dette for en oppførsel du hadde der?" Hun svarer ingen ting annet enn: "Det er mine kvinnelige hormoner Tom, og jeg har så mange av de forstår du".

Etter Kreta sees de igjen på en søndag. Faktisk så har de det hyggelig og godt sammen. Så slipper hun den neste bomben. Hun har nok en uke ferie...! Og Tom gjentar nok en gang, at "denne uken, kan bli den uken som hun har ønsket seg i hele vinter, med å sove til hun våkner, og ordne i leiligheten sin". Igjen, for Gud vet hvilken n'te gang, sier hun: "Jeg kan ikke bestemme meg for noe nå". "Men vi har jo en avtale om sykkeltur i morgen" legger hun til." Å, har vi det"? svarer Tom. "Vi har ingen avtale som jeg vet om".

Dagen kommer, og planen er at Tom skal komme til henne klokken 15.00 på ettermiddagen. Klokken 09.00 på morgenen, ringer hun og forteller at hun har sovet bra om natten og hun vil derfor ha litt ut av dagen og om han kan være hos henne klokken 14.00 i stedet".

Tom sier at han er ikke ferdig på jobben før kl. 15.00, han har nemlig lagt opp sin dag slik. Han har heller ikke sin egen telefon denne dagen, men låner en annen kollega sin mobiltelefon. Da ringer hun for å snakke i en halv time om dette, og hvorfor Tom ikke har sin egen mobil. Hun lurer også på, hvor han er, hvordan Tom sine kolleger får tak i ham, da han ikke har sin egen mobil. Listen med spørsmål om ting hun vil vite der og da, blir veldig lang for henne.

Tom spør: "Skal vi ha reker eller grillmat på den sykkelturen du har planlagt"? Men nei, det kan hun ikke avgjøre nå.

I løpet av dagen så ringer hun og foreslår at hun henter sin Tom sin sykkel med sin bil. For å sjekke at han er på jobben. Tull igjen.

Tom kommer til henne klokken 14.00, og det første han får høre fra henne er: "Dette er siste gangen jeg avtaler noe med deg som har med bil å gjøre"! Du snakker om å ikke forstå noe som helst av egne handlinger! Hadde hun ikke gjort om på planene til klokken 14.00, så hadde det ikke vært noe mas i det hele tatt denne dagen. Alt hadde da gått etter oppsatt plan. Denne dagen blir et ultra eksempel, - på en ekstrem tulle handling og rote historie med henne. En enkelt time som hun forandret, forårsaket alt dette. Og selv forstår hun det ikke! Det er skremmende å se, hvor tilbaketrukket holdning hun har til tragedien, - Sitt Eget Liv! Hvor lite hun forstår av sin opptreden og verden rundt seg. De pakker på syklene. Det har begynt å regne. Tom sier, "Vi har hatt muligheten til tur i hele sommer, men på en regnværsdag, da skal du dra". De drar med bilen ned til handlesenteret som ligger 2 minutter i fra der hun bor, for ingen ting har hun forberedt. "Reker eller grill"? sier Tom nok en gang. Hun ser på de ferske reker, men de er små, og det ser hun selv og. Det blir frosne reker. Men før de handler inn frosne reker, må hun ta fysisk med sine to hender, på alle plastpakkene med grill og wiener pølser som ligger i kjøledisken, - og forteller Tom om hvilke pølser hun har spist og hvilke hun ikke har spist gjennom sitt gale roteliv. Han spør seg selv: «Hva er det jeg er vitne til?» Mens de er der, møter Tom en av sine kunder, som han tidligere har bygd en leilighet for. En flott og staselig dame er hun fortsatt, med en nydelig leilighet i et flott strøk ikke langt unna. Tom kjenner henne fra den tiden han hadde 10 mann ansatt og drev et stort firma. Sirkus og damen hilser på hverandre, og Tom korser seg både en og to ganger, på at presentasjonen må gå bra mellom de to. Men det er akkurat i slike situasjoner, at Sirkus greier å beholde fasaden. Hun sklir igjennom presentasjonen med den ukjente damen. For igjen å fortsette foredraget om alle pølsepakkene sin historie, på hva hun tidligere har spist og ikke spist.

Sirkus presiserer lett nervøst, at "vi må dele på maten". Ja han vet, for egentlig er hun for fattig for ham, fordi hun eier ingen dyre vaner. På Polet handler de vin. Tom vil ha italiensk hvit vin. Hun vil ha tysk. Hun forviller seg gjennom Polet sine hyller, helt til Østerrike, og til det som bare hun vil ha. Tom betaler for vinen så det er sagt. Men hun får bekymringer og problemer, da hun tror at den er for tørr. Fordi ekspeditøren nevnte jo noe om det......

De kommer seg opp igjen til sine sykler og pakker dem ferdig. Da har det gått en time og tyve minutter fra Tom kom til henne. Hun kunne ha brukt litt av de fem timer som hun hadde til rådighet denne dagen, til å ordne dette og forberede turen. I stedet for bare gå å vase rundt om.

De sykler ned til sjøen, og Tom forstår at de ser ut som to forvillete tyske sykkelturister. På sykkeltur i styrtende regnvær! De stopper opp under Vækerø broen. Tom sier, det er til høyre hvis vi skal dra til Snarøya, som var målet. "Du skal få velge", sier hun. "Nei", sier Tom, "Jeg vil ikke, fordi jeg vet det blir brukt mot meg siden". Han kjenner henne nå, og vet at det er farlig å vise henne tillit, denne så meget utspekulerte damen. Han bemerker at det regner. Hun sier, "Du er ikke kledd for tur". Han svarer, "Jeg kan sykle til Drammen hvis det så skal være". Og legger til, "Jeg blåser i om jeg blir våt og syk". Hun foreslår at det er best de sitter under et tre på Vækerø Stranda like ved. Der ser hun at frosne reker, en flott hvit vin, ispedd norsk regnvann ikke er noe godt utgangspunkt for sykkeltur.

Tom ser bort på henne. Og her står de, på grunn av hennes såkalte "avtale" om deres sykkeltur. Det striregner. Hun er helt gjensnurpet i den gule anorakken. "Gud hvor lik hun er min mor" tenker Tom. Hans mor hadde også anorakk, men den brukte hun kun på skiturer. Nå står han her, på en regnfull sommerdag. Han tenker: "Gud hvor godt jeg hadde det med Fruen. Nå er livet mitt bare et helvete, fullt av mas og kaos". Så drar de opp til Sirkus sin bolig. Der er det ikke planlagt noe som helst. Markisen over balkongen er ikke en gang trukket ned. Balkong gresset er pissevått, så Tom må gå med hennes avdøde mor sine gamle damesandaler fra 1963, for i det hele tatt å kunne være der ute. Dette var sykkeltur med Sirkus. Den eneste de til da, hadde hatt. Og etterpå denne kvelden, ja da har de det hyggelig. Og hvorfor, ja det forstod Tom noen dager etterpå.

Dette var det Sirkus ville by på av seg selv denne dagen, før hun igjen forsvant. Denne gangen for 9 dager.

Tom mistet Fruen. Han savner at Sirkus skal si: "Tom kjære, du har mistet din kone, men du har meg og jeg ønsker at vi går videre sammen". Hvis hun hadde sagt dette, så hadde han tenkt, "Det er godt å høre. Og dette vil gjøre oss sterke". Og han ville ha hatt en venn for livet".

Men hun er ikke der. Hun føler ingen kjærlighet for Tom. Ikke for noen andre heller. Ikke en gang for sine barn. Hun viser det i hvert fall ikke. Hun er ikke slik anlagt.

Han overnatter. Neste dag ringer hun Tom på jobben, bare for å sjekke at det er sikkert at han skal til sin arbeidskollega på denne fredagen. Tom spør om hvordan det blir med helgen. Igjen, får han det samme svaret som før, "Jeg kan ikke avtale noe for denne helgen nå". Merkelig tenker Tom, og sier ganske så tydelig til henne, "Hvis vi ikke skal sees på lørdagen, så vil jeg heller ikke snakke med deg på telefonen på lørdag". Denne setningen skal hun så bruke senere i denne uken, som en unnskyldning, for at hun blir borte. I hele ni dager er hun forsvunnet. Nok en gang.

Det skal gå tre uker etter dette, før Tom får vite, at hun rett før forsvinningsnummeret sitt, hadde ringt til Tom sin arbeidskollega som da var på ferie. Der i telefonen, hadde Sirkus på en streng måte, nesten som i sin jobb, utført nærmest et avhør i telefonen, av denne kollega til Tom. I sine mørkeste stunder, hadde Tom fortalt denne kollega om mye av det tragiske han opplevde med Sirkus. Hadde også fortalt om dame andre bekjentskaper. Kollegaen stakkar, ble så skremt av denne telefonen, at han brettet ut alt han visste om Tom sitt turbulente liv. Kollegaen torde derfor ikke, da Tom kom på besøk denne fredagen, å nevne telefonsamtalen som hadde skjedd tre uker før, med ett eneste ord. Kollegaen til Tom, var en person som Sirkus hadde vokst opp med. I samme gate, og som hun gladelig hadde fortalt Tom flere ganger, «Vi rappet brillene hans, helt til han begynte å gråte». Og hun fortsatte alltid i triumf med: «Eller, så tok vi ham til fange i bakgården. Da gråt han også». Tom fant det alltid rart, at et voksent menneske forteller slikt. Hvorfor ikke fortrenge slike ting, som vi barn har gjort mot andre barn, da vi ikke visste bedre, og gjorde slike slemme ting? Tom konfronterer henne med alt dette, og får da til svar, noe som bare hun kan si, uten å blunke: "Jeg må da kunne ringe til mine venner". Venner? Tom svarer: «Du har jo ikke snakket med denne personen på over 40 år, bortsett fra de ti minuttene hjemme hos meg». Og Sirkus velger da å være, - som alltid ellers, - helt taus.

Som en detektiv, da Sirkus trengte opplysninger, hadde hun ingen skrupler med å gå bak Tom sin rygg og ringe til hans kollega.

Da Tom forsøker å ringe henne i disse 9 dagene, tar hun aldri telefonen en eneste gang. Han regnet riktig, da han visste, - at hun ville ta kontakt med ham på fredagen etter. Da var 9 dager gått. Og da hun kommer hjem, bruker hun akkurat disse ord mot ham. Hun sier «jeg trodde du ikke ville snakke med meg før vår neste ferie sammen.» Ja, Tom forstår at hun er jurist. Snakker slik det passer henne best. Bruker og bygger argumentene slik at de kan brukes der de passer for henne. Lyver akkurat som det passer seg gjør hun også.

Igjen har hun vært forsvunnet. Tom vet jo ingen ting. Står hun i med andre? Samme hva, Tom bestemmer seg for, at han ikke ønsker å finne seg i mer løgner og hemmeligheter fra henne etter dette. Hun fortjener ham rett og slett ikke.

Etter denne siste forsvinningen bestemmer han seg for aldri å flytte sammen med dette mennesket. Bare dra på ferie med henne, fordi han trenger en ferie, og bare benytte seg av henne som kvinne.

Etter denne hendelse er all tillit til henne borte.

De hadde som utgangspunkt at de skulle på en ferie sammen. Da er det jo rart når hun ringer ham, at forloveden, som hun fortsatt er, spør, - med skjelvende stemme, - "Skal jeg komme til deg, på lørdag, dagen før avreise? Eller skal jeg ta toget rett til Gardermoen på søndags morgen"? Tom svarer hun kan komme kl. 12.00 på dagen, så de får litt ut av dagen". Da får han til svar, "Det har jeg ikke tid til, jeg skal ordne så mye for Gustav". Hennes sønn. Det å fylle opp et kjøleskap med brus og mat, har hun altså ikke hatt tid til i de 9 dager som hun har vært forsvunnet. Tom spør om, hvorfor hun spør når hun skal komme da? Ikke noe svar, alt ties i hjel. Hun kommer klokken 19.00, - og det første hun sier etter å ha sagt hei, er at hun skal legge seg klokken 20.00. Snakk om lidenskapelig! Hun er så utkjørt da hun kommer til Tom, og har til og med pådratt seg herpes sår på leppen. Igjen.

Herpes ja. Det vet Tom faktisk noe om. I nabohuset der han vokste opp, bodde det en ensom mor med to døtre. Moren hadde i sine yngre dager hatt et turbulent forhold til en mann. Hun trodde at dette var drømmemannen, helt til en dag, som moren oppdaget, at mannen hadde tre barn til, med like mange damer. Moren tok med seg sine to barn, og flyttet fra mannen. Disse to jentene ble boende i nærheten av Tom. Den ene av dem, Grethe fikk problemer med alt mulig i sin oppvekst. Hun skiftet skole hvert eneste år, og moren kunne ikke en gang ha henne med seg på sydentur. Hun var et problembarn og hadde en særdeles ustødig fremtreden. Hun fikk seg aldri en eneste venn stakkar. Tom visste ikke noe om dette, før han ble kjent med den andre av disse søstre, Astrid. Hun fortalte alt mulig om sin søster til Tom, så han fikk etter hvert, et ganske godt innblikk i denne familien. Moren som aldri fikk seg noen ny mann, bare jobbet og fikk livet til å gå på en slags måte. Men, etter hvert forstod Tom, at Astrid også hadde problemer i sin væremåte. Hun utviklet angst, og mange ting var vanskelig for henne. Astrid utviklet rett og slett herpes, hver gang hun havnet i en stresset situasjon. Men i motsetning til søsteren Grethe, fikk hun seg en utdannelse. Grethe kom aldri på rett kjøl og fungerte aldri i samfunnet. I savnet av en far, ble begge søstre opphengt i menn som var mye eldre enn dem. Grethe ble hengende med en mann som var 17 år eldre og fikk en slags tilværelse gjennom ham. Astrid ble etter hvert så bekymret for alt som kom i hennes vei, at hun ble nærmest umulig å være sammen med. Hun ble kald og kynisk, og mistet etter hvert evnen til å ha venner som virkelig var venner.

Men Sirkus, som akkurat har kommet til Tom, jamrer seg og forlanger som alltid ellers, hver eneste gang da de skal på tur: Hun må ha en sovetablett! Hun trenger en sovetablett! Tom har, etter belastningene da han mistet Fruen, benyttet seg noen ganger, av midler til å sove på. Etter at han traff Sirkus har han begynt på igjen, med sovepiller, de ganger han må få fred for henne. Og dette vet Sirkus, enda han sier han ikke har. Alt blir jo ødelagt denne kvelden, da de finner deler av en tørkerull i sengen. Tom blir beskyldt for å ha hatt en dame der, enda han sier, "Det er jo etter oss, og ingen andre". Dette bråket varer i 2 timer, og det ender med enda mere skrik og jammer fra henne. Tom truer til og med å dra til Legevakten og sykemelde seg, bare for å slippe å dra på tur med henne. Det starter med kaos! Hvordan skal ferien bli da, er hans tanke. Men på morgenen, så kommer de seg til Dalen Parkering denne gangen også. Da får hun det for seg, at de skal dele på parkeringsavgiften, enda det er hennes forslag, om at hvis den ene kjører, så skal den andre betale parkeringen. For Tom så handler det nå om prinsipper og ikke om penger! Han har gitt henne og gitt henne hele tiden, så det er ikke det, men han gidder rett og slett ikke finne seg i mere. Hun sutrer om absolutt alt hun kan.

De ankommer hotellet på Spanias solkyst, sammen med hennes to do ruller. Denne gangen er det byen Sitges. Tom greier å snakke seg til et aldeles nydelig hotellrom da de står i resepsjonen. Men han blir raskt tilsnakket av Sirkus, som om han skulle være et lite barn. Hun skal nemlig ikke betale noe mer for rommet, sier hun, og er sur. Tom får nupper på armene, han fryser, av tanken, av å skulle hatt en slik elendig økonomi som henne. Han har da ikke sagt at hun skal betale noe mer for rommet. Men det hjelper ikke, hun er i angrepsposisjon, hele tiden! Det roer seg ned, og de har det hyggelig på rommet, og de skal legge seg. Hun har ligget i sengen i et par tre minutter, da Tom legger seg. Han vil ha sine ben, - slik som han hadde med Fruen, inntil Sirkus sine ben, bare for å kjenne varmen. For å kjenne det trygge, som ikke er det trygge, i det hele tatt. Da hun plutselig skriker opp. Hun påstår, at hun sov. Og atter en gang, - er det fullt kaos. Tom tar en sovepille, for det har han alltid med seg, når han er på tur med henne. For å slippe å høre mer den dagen. Han avslutter første dagen på deres ferie i sinne, med ordene: "Din selvopptatte rotte!"

Men rottene er ikke slik som henne, de sørger da alltid for sine...........

Mandag, tirsdag og onsdag, er greie nok. Torsdag, blir hun sur for at Tom vil kjøpe seg en flott figur. Også denne, i grønn eloksert bronse. Tom bare elsker disse figurene. Prisen er 2.500 Euro, fordi, det er laget kun 8 stykker av dem, og den er flott og morsomt laget. Det er kunstneren selv, som selger de fra sitt eget galleri. Tom prøver seg på 1.000 Euro, men er innstilt på å gå noe opp til 1.500 Euro. Sirkus spør Tom med stor forferdelse, om Tom virkelig vet hvor mye 1.000 Euro er? Spør hun, om han har greie på tall! Hun som ikke vet hva et primtall er en gang! Hun som ikke vet forskjell på et serielån, og et annuitetslån. Hun blir både redd og irritert, for at han vil kjøpe noe på impuls, som koster denne summen. I stedet for å være glad for at hun har en mann som kan kjøpe en slik gjenstand. At hun har en mann som liker å skaffe seg en slik gjenstand til 1.000 Euro, "Dette kunne ha vært langt på vei til en bryllupsreise" slår hun fast. Tom føler et ubehag da hun sier dette, men han tar seg bryet med å svare, "Jeg har de pengene i tillegg", men dette hører hun ikke på. Men forresten, han skal da aldri gifte seg med henne! Hva er det hun tror? Det har hun ødelagt for lenge siden. Forstår hun ingen ting? Tom sier at han vil da ikke gifte seg med henne og dø etter to år, av livssykdommen skuffelse! Hun fortsetter sin videre jammer, med å si, at hvis de skulle bo sammen, så hadde hun måtte sett på denne stygge figuren hele tiden. Ja, hun sier det rett ut til ham. 

Men alle personer som Tom i ettertid viser bilder av denne figuren til, syns den er praktfull. Noen ber ham til og med, om å reise ned igjen å kjøpe den... Hun forstår seg ikke på kunst, er fullstendig fastlåst i 50 tallet, med de gamle flammebjerk møblene og skåler i tinn, som hun har arvet etter sin mor. Det er som Tom sier: "Hva er det å stjele inne i hennes leilighet"? Ølet hennes kanskje. I hvertfall ikke vinen, fordi den stjeler datteren.

De har det hyggelig på torsdag aften, de er på en strand, og hun sier ikke en eneste gang, at hun vil gå hjem, før det er på tide å gå hjem. Tenk det! Tom ofrer seg hele tiden, ved å gi henne den beste plassen å sitte på, nede på stranda, han har handlet i butikken og båret de varer hun skulle ha der. Hun gidder nemlig ikke å gå til butikken en eneste gang med ham på hele ferien. Hun vil betale ham for varene, som han syns er rart, men hun vil. Hun kjøper jo bare to flasker vann allikevel. Noe vin som de kunne ha hygget seg med på rommet, nekter hun skal kjøpes inn. Ikke vil hun drikke den heller.

De har til og med på toppen av det hele, en tøyse episode: Hun vil samle på kassalappen for sine varer, så hun ber om lappen hver gang. Da han sier til henne, kast nå de, svarer hun: "De skal ligge der fortsatt". Han spør hvorfor, og hun kommer med tøyse argumentet, - "Tom, du skal kanskje sjekke noe på kassa lappene siden". Han blir aldri klok på henne. Det ender med at de går ut og diskuterer dette til de er helt ute på gata. Det er bare så galt alt sammen. Hun er like usaklig i sine argumenter, som en full svensk Hollywood frue. Hun forsøker å krangle om alt mulig, og får det faktisk til! Fordi Tom, er så irritert og sint på alt med henne.

Så begynner hun å gå helt planløst mot byen, men i en retning som ville blitt en stor omvei. Tom går der de har gått før på ferien, men hun skal ikke legge om sin vei. Så Tom må rope henne tilbake. Nei, da må hun tilbake til hotellet, fordi hun har for små sko. Ja, det gjorde konkurrentene til Askepott også, presset sine føtter ned i sko de ikke skulle, bare for å se lekker ut. Så, da Tom og Sirkus omsider kommer til byen denne kvelden, begynner hun å snakke om et damemenneske som hun tror Tom kjenner. Og lirer av seg om dette i et par timer, der de sitter på restauranten. Det er så slitsomt. Hun forteller at hun og Tom har "felles kjente". De har ingen felles venner! Hun har jo nesten ikke egne venner. Hun kjenner bare noen skravlete kjerringer, som hun selv sier. Nei, hun har i stedet for å gjøre sin jobb på jobben sin, stukket nesa si i papirer som hun ikke har noe som helst med å gjøre. Såpass mye forstår Tom av snakket hennes, og han vet fra hennes jobb, hvilke tilganger hun har på informasjon. Det har hun fortalt ham flere ganger. Enten går hun ut og handler seg overdeler da hun kjeder seg på jobb, eller dette, snoker i papirer. Kvelden og stemningen tar aldri av med henne. Aldri er det noe spenst i luften, denne kvelden heller, på uterestauranten. Tom har til og med seg et eget telys på innerlommen, som han har tent og satt på bordet deres. Bare for at det skal, lune og varme oppunder deres middag og samtale. Men nei igjen, hun kan ikke, snakke om noe som er hyggelig.

Atter en aften som hun har greid å lage til noe uforglemmelig trist. Tom sier i løpet av denne kvelden, at han håper hun hater ham den dagen han er borte. Da slipper hun å ha det vondt. Ja, dette er deres samtale, på tur. På ferie. Der de skal være glade.

Etterpå, samme kveld, har hun bestemt seg for, at hun skal nirøke opp en 20 pakning med sigaretter. Kartongen var kjøpt i syden for to år siden, for å selges til sin sønn's kamerater for å tjene noen kroner. Men hun fikk aldri solgt dem. Nå har en av sigarettpakkene tatt turen fra Norge, og ned til Spania. Dette innebærer, at Tom blir sittende på en uterestaurant, med akkurat en slik dame, som han ellers er glad for at han ikke er sammen med: En storrøyker. Hele pakken fortæres på under to timer, fordi, den skal brukes opp, som hun sier. Kartongen hun har hjemme i Oslo, er like tørr og eksplosiv som en nyttårsrakett. Ja, hun er merkelig.

Fredag må hun til lege. Sier hun skal ha sovepiller, men Tom tror hun skal ha noe beroligende. Hun er der to turer, bruker en masse tid på dette. Og en masse snakk om dette etter besøket. Hennes datter har okkupert henne på mobil telefonen, i flere dager, med sitt mas, og hun skal nå true Sirkus til å rydde på sitt barnerom nede hos faren. Student Nurket på 24 år, gidder ikke å rydde rommet selv.

Så moren bruker både tid og telefon til å ringe mellom sine to barn, og forhandle om hvem av dem, som skal sove i mors leilighet mens hun er på ferie. Datteren er jo «så syk», at hun må til doktoren for trøst og råd. Stresset florerer i denne familien hele tiden. Alt hva moren har sådd, eller ikke sådd, får hun tilbake nå. Alt dette skjer, mens Tom er turist, helt alene går han rundt og ser på de vakre bygningene som finnes i Sitges by. 

Tom sender en melding til sin datter, der han inviterer henne på en middag i Oslo når han kommer hjem. Bare for å feire, at han slipper alt dette bråket i sitt liv.

Det er søndag, og det første Tom får høre, er at de var for lenge oppe kvelden før, men de la seg ikke sent. Det er dagen de skal reise, og nok en merkelig ting skal skje. I alle sine traumer og tvangstanker, har Sirkus opparbeidet seg et stress syndrom som gjør, at hun alltid må være den siste personen ut av et hotellrom som hun har bodd på. Tom har aldri merket dette med henne før. Selv forteller hun, at hun har holdt på med dette hele livet, helt i fra hun var barn. Og forteller også, at hun har utkjempet mange kamper med Usmakelige Søster om å være den siste personen ut. "For en gangs skyld", sier Tom, "Nå i dag skal jeg være den siste personen ut av dette hotellrommet". Han bare må se hvordan hun takler dette. Men nei, da de skal gå, - hun tar opp kampen med ham, og hun gir seg ikke. Tom gir seg etter mindre enn et minutt. for dette er jo helt vanvittig. Tenk om noen ser dem. Eller om noen har sett dem! Han lar henne vinne, fordi det hadde blitt helt galt for henne, hvis han hadde forsøkt å ugreie dette. Hun hadde kommet til å sloss med ham lenge, for å få være den siste ut. Tenke seg, hun tok igjen med ham! Brukte kraft! Så viktig er det. Så viktig var det! Tom måtte gi seg. De tar heisen ned til resepsjonen, og det er rundt 20 minutter til hentebussen kommer. Tom tenker på det som veldig bra, at han har såpass lang tid på å komme seg. Han er helt skjelven etter slåsskampen i døråpningen på rom 9054. Han har faktisk ikke vært så skjelven, siden brytekampen med kamerat Frank, på gutterommet for 40 år siden. Utrolig er det, men Tom har opplevd dette nå, i en alder av over 50 år! Hun har altså en hel kasse, med veldig rare ting i livsmønsteret sitt. Han ser bort på de andre parene som sitter i resepsjonen som også venter på bussen. Venter på at bussen, skal bringe dem hjem, etter at de har hatt, en hyggelig ferie sammen. De som sikkert har hatt en kjærlighetsferie. Der de har beveget seg tett inntil hverandre i en uke og bare vært føyelige som nyforelskede katter. Der de har sagt at de er glad i hverandre, tatt byturer sammen, og ikke alene raid på jakt etter tabletter. Og damen har heller ikke kommet hjem, og skrytt av hvor mange menn som har sett på henne, da hun har vært ute i byen på såkalte "nødvendige ærender", hva nå enn det var. Og etterpå, kanskje har de hygget seg på terrassen og snakket. Tom ser seg rundt, de ser så fredelige ut alle disse andre parene. De ser rett og slett fornøyde ut. Han kan se, at de hører sammen, fordi de har det godt i sine forhold. Atter en gang, - Tom sin tanke er: Han føler seg så snytt for ikke å ha funnet en, som vil forvalte ham på en god måte. En som ikke greier å forvalte ham på en god måte. Han må igjen innse, at det ikke lengre handler om Sirkus, men heller hva hun har vekket i ham. Tom savner to utstrakte armer. Aldri har han fått det av henne, Hun vet ikke hva det er. Det er mange ganger noe av det flotteste Tom ser mellom to mennesker, dette: «Kom til meg», uttrykket som to utstrakte armer er.

Ting går greit, ikke noe stress på flyplassen denne gangen. Men Tom forsøker å holde seg minst 3 meter fra henne, det har han lært seg til, og dette virker. Ellers har det alltid vært slik, at Sirkus mener, "Han er så stresset på flyplasser og hun er bare rolig". Det er det han har fått høre. Ja vel. På flyet er det nok en gjennomgang av alle blader i jakten på tollreglene. Og at Tom nå ikke visste at det var 5 liter øl man kunne ta med seg, hvis man ikke hadde noen annen alkohol, nei, det var det rareste hun hadde hørt i hele år! De hadde sikkert flydd over 6 forskjellige land før hun ble ferdig med dette. De ankommer på Gardermoen: Hun har med en øl boks for mye. En boks på 0,33 liter. Denne boks vil hun fortolle. Men hun får ikke betalt syv kroner i automaten og hun vil sette igjen boksen. Da sier Tom, "Jeg tar den med, det er jo ikke narkotika dette!" Hun får en opptur i bilen. Hun letter i hvertfall litt på sløret, og forteller at hun har to dager til med ferie. Mandag og tirsdag. Tom spør om det er mer ferie på lur da... Og hun svarer ikke, men blir fjern igjen.

Han kjører hjem til der han bor, og kjører med helt vanlig hastighet. En av hennes flasker med vin ligger på gulvet ved hennes ben. Den flyr litt hit og dit i svingene, og Tom får beskjed om at han kjører for fort. Det går i 50 km. Han ber henne ta flasken inn igjen i bæreposen. Nei, det orker hun ikke. Han sier rett før de stopper: "Nå må du huske på å ta fatt i flasken på gulvet før du åpner døren". "Ja da, ja da", er det han får til svar. Han stopper bilen pent, og lener seg avventende tilbake i setet, uten å åpne sin dør. Tom sier, "Ja, hva gjør du nå"? Hun er i ferd med å åpne døren, og da vil flasken falle ut og knuse. Hun er altså så fjern som det overhodet går an å bli. Mentalt fraværende som mange ganger ellers. Tom roper "nei, nei", og redder flasken. Forteller henne noe så enkelt som at, "Den ville ha knust, hvis du hadde åpnet døren". Han får til svar: "Ja, og hva så"? Igjen: Hva er det med henne?