Kapittel 10.

Og under en av disse heftige diskusjoner som han har, så sier Sirkus: "Din kone må ha vært en svak person". Fruen? Oppe i alt det andre usaklige som Sirkus kommer med, så uttaler hun seg om Fruen? Sirkus som ikke en gang ser Tom, som er levende. Hvordan kan hun utale seg om en person som er død?

Fruen var ikke svak. Hun var ingen taper. Og heller ikke et surrehode. Fruen var en sliter, slik som Tom. En petimeter var hun også. Hun startet på gulvet, som de kalte det, i datidens, - Televerket. Begynte i lønnstrinn 6, og jobbet seg opp, helt opp til, - Nei, Tom husker ikke hvor langt opp hun kom. Han husker bare, at det var to stillinger mellom henne og daværende teledirektør, Hermansen. Og hun jobbet, rett og slett arbeidet hardt, for å nå dit. Kom ikke dit, bare fordi hun sjarmerte noen. Nei, kun fordi hun viste pågangsmot og hadde nye idèer. Hadde nye måter å gjøre ting på, slik at Televerket sparte en masse penger på å slippe å ha flere hundre damer gående på noe som da het Linjekartoteket. Fruen var ingen datanerd. Men hun hadde meninger om ting. Og da de første datamaskiner kom på slutten av 70 tallet, ja, var de laget slik at de kunne holde på informasjon, så måtte de vel også kunne holde på informasjonen, som lå i skuffer og skap på alle landets linjekartoteker. Og vips, i løpet av et par år, så var en masse damer arbeidsledige. Ikke populært hos de ansatte, men veldig populært hos ledelsen i Televerket. Fruen, rykket etter dette, oppover på rangstigen. Fikk en tittel i sin stilling. Fikk anseelse. Fikk bedre lønn. Ikke minst. Hun måtte til og med, reise landet rundt og holde foredrag for flere hundre ansatte, om denne nye måte å holde orden på Televerkets abonnenter. Så i stedet for at alle abonnenter lå i en skuff, med et eget kort, fikk de nå, en liten plass på et printkort inne i en datamaskin. Ja, hun var flink og smart Fruen. Tenkte tidlig nytt. Og Televerket sa det selv, ja de sparte millioner på denne, Fruens idè.

Dette var ikke en svak person sitt verk. Dette var en sterk person. En person som ville noe. En som visste hva hun ville. Tom tar aldri opp diskusjonen med Sirkus om denne, hennes påstand. Da de ikke kan snakke om seg selv og deres forhold på en fredelig måte, nei, da lar han ihvertfall dette med Fruen bare ligge.

Tom husker riktignok, at han ble fortalt av Fruen, at hun kom fra enkle kår på Vestlandet. Det var en tid, da de ikke hadde penger nok i hennes hjem, til å utstyre jentungen, slik at hun kom seg på sirkus da det var i bygda. Tom har fortsatt vondt av Fruen, hver gang han tenker på denne historien. Men jentungen på 10 år visste råd. Så for å komme inn, matet hun elefantene, hentet høyballer, rev de opp og strakte de frem til to elfenben tenner. Hennes 4 timers jobb kvalifiserte henne til, ja, gratis inngang! Eller, på hver juletrefest, hadde hun også det samme problemet, om familien hadde penger så hun kunne komme inn. Være som de andre på skolen. Der var det ingen elefanter å mate, så det var ikke alltid, at hun kom seg inn. Men som Fruen fortalte Tom, akkurat det, - var ikke så farlig. Underholdningen var jo den samme hvert år på bygdelokalet. Det var og det ble Bjørn Eidsvåg som sang på hver eneste juletrefest på Grendehuset i Etne.

For Tom var Fruen det meste. Nøye og skikkelig. Tom hadde bestemt seg så for henne, og det var henne. Han hadde et godt forhold med Fruen. I ettertid, er det vondt å tenke på slike romantiske minner, men det er også godt å se på dem.

Man føler seg fattig av å tenke på slike romantiske minner, men man føler seg også rik. Man kan bli litt gal, av å tenke på slike romantiske minner, men man føler seg også litt klokere over de samme minner.

Og nå: Helvete for et tulleforhold han er i. Fanken for en dame Sirkus er, en som bare sutrer og klager om alt. Og Fruen, hun klaget nesten aldri for noe. Som da Tom var med henne og hun skulle ta ryggmargsprøven. En sprøyte skulle stikkes inn, mellom hennes slanke ryggvirvler, for å sjekke om spinalvesken hennes var klar og fin. Tom hadde så vondt av henne stakkar, der han gikk sammen med henne til denne undersøkelsen. Fruen sa ingen ting. Ikke Tom heller. Han holdt henne i hånden, under hele undersøkelsen. Hun foretrakk ikke en mine. Hans kjære Fruen, som han hadde møtt da hun var 17, og han var 23. Han hadde så vondt av henne fordi hun måtte gjennom alt dette. Hun så på ham, med sine brune øyne, som hun hadde arvet fra sin italienske tippoldefar. De var så vakre og mørke, med flotte øyebryn. Det var som de omtrent snakket til ham, disse øyne, hvis han så inn i dem. Fruen bare så på ham, uten å si noe som helst. Men hun trengte ikke si noe som helst heller. Fordi, Tom forstod hva hun sa etterhvert, uten et eneste ord: "Jeg er på vei vekk fra deg Tom, for alltid. Fra deg og vår datter Anna. Fra alt vi har og fra alt vi ikke noen gang får oppleve sammen". Han glemmer det aldri, det heller.

Tom er så utrolig langt forbi, Nok Punktet. Enkemann Tom lengter etter trygghet.

Han har mistet eiendomsretten til sitt eget liv. Alt han har av sine kulturelle begavelser og oppgaver, har bare visnet. Han har sluttet å stille spørsmålet, - "Hva kommer i morgen, eller om en måned?" Det er jo et av de viktigste spørsmål han alltid stiller seg, og han legger alltid, noen planer, etter det han tror og håper på, - skal skje. Slik har han alltid vært. Han har jo Fruen i lasten sin, som er der. Hun er et savn, men han har lovet seg selv, ikke å savne henne for mye, ikke glamorisere noe, for mye med henne. Da blir alt bare enda verre. Savnet blir større.

Mai måned fortsetter og det gjør Tom sine funderinger også: Rart at de aldri blir buden til noen av Sirkus sine venner. De er jo bare hos hans venner. Men det er ikke så rart allikevel, hun har jo ingen.

Klokken er snart fem på ettermiddagen. Tom gikk tidligere i dag, fra sin jobb. Han kan som regel, gå når han vil. Men misbruker det aldri for det. Han som alltid har jobbet og jobbet, og jobber fortsatt mye, har heller et rykte på seg på jobben, for å være der for mye. Men nå, når våren er her, så må Tom, alltid en eller annen gang, hilse den velkommen. Hilse våren velkommen på det samme sted som han alltid har gjort. Fra det stedet der han har vandret rundt på, siden han var 6 år gammel. Riktignok har han flyttet et par ganger siden da, men han er fortsatt i det samme området. Slik, at han kan sitte på de samme steder som han gjorde da han var liten gutt. Men, de venner han gjorde dette med, de er jo flyttet. De ble jo så mye mer moderne enn ham, og de ble det raskt. De ville flytte ned i byen, der de hadde alt av butikktilbud innen to minutters gange. Helst med Vinmonopolet og kaffelatte bar, nederst i trappeoppgangen. Tom har beholdt nærheten til naturen og sine røtter.

Han setter seg ned på Skrenten, som han kaller det, og ser utover. Se på vann, det er jo så beroligende. Høyt oppe på fjellknausen, som er 70 meter over vannspeilet. Utsikt. Ser bort på den gamle skolen, som ligger 500 meter unna. Hovedveien nedenfor merkes ikke. Suset av biler blir bare borte. Og Sirkus er også borte. Hun merkes mindre nå.

Og der sitter han. Han vet ikke helt hva hun gjør i dag, men han har jo lært seg at, å tilby henne en smak av den gode verden, det er bortkastet. Tom skal i hvert fall sitte her. Med sin gode mat som han har med seg og et prakteksemplar av en italiensk Barolo vin. Ja, vinglassene er også med. To glass, men det er bare symbolsk. Det ene skal jo ikke brukes. 

Alt er jo fremdeles nesten som det var før her på denne "plassen hans" . De gule blomstene vokser på de samme fjellrabber. Han husker kameratene kalte dem for Maria Gullsko, og Tom har flere ganger forsøkt å kalle dem det i voksen alder. Men det blir feil. Nå høres det ut som de har skiftet navn. Tom har ikke lært seg det nye navnet. Han vil ikke heller. Han husker bare det gamle navnet. Maria Gullsko. De er jo så fine disse blomstene. Før plukket ham dem, nå vil han ikke. Nå vil han, at de skal få stå i fred. 

Det er en herlig plass dette. Han kan fortsatt svakt huske de første ganger, han og hans nye kamerater fra byggefeltet de hadde flyttet inn i, opplevde det å komme hit. Befrielse. Her var det så mye nytt. Det å flytte fra byen, og komme opp hit. Her kunne han til og med komme hjem med blomster til sin mor.

Tom lar bare inntrykkene råde. Han føler det alltid positivt å sitte her. Lene seg til stenen som har stått der så lenge han kan huske.

Han spiser litt av den medbrakte maten. De franske brie ostene smaker så fortreffelig. Rikelig med druer er det og, og stangselleri er også med. Ennå har han ikke fått innviet picknic kurven han fikk for noen år siden. Det har stått lenge på hans ønskeliste over gjøremål med Sirkus. Tom har jo planlagt, at hvis det skulle skje, så skal han også ta i bruk den rød rutete duken som fulgte med denne gaven. Alt tilbehør i denne kurven er som tatt rett ut av en engelsk krim film.

Han lar tankene og ønsket om dette, bare passere..... Som meditasjonslærer Andreas alltid sa til Tom, den gang han hadde timer: "Se på tankene, og bare gi slipp på dem, aksepter at de er der".....

Tom tar godt for seg av maten. Og lar seg lett beruse av vinen. Han husker fortsatt hva diktator Idi Amin i Uganda, sa, - "Man skal ikke drikke mer alkohol, enn at man bare så vidt kjenner det. Ikke mye". Selv fra denne personen kom det noen ord som var vel verdt å huske.

Det har alltid vært Tom sin tanke. Forsiktig med alkohol. Han er redd for seg selv. Selv om hans venner sier: "Vi er for gamle nå Tom, til å bli alkoholikere". Å nei, Tom tar ikke det for gitt. Tom sin mor var en streng dame. Hun sa til ham, en gang i oppveksten: "Den gangen man sitter på trappen til melkebutikken og venter på at den skal åpne, for å kjøpe øl, da har man et problem. Lov meg at du aldri kommer dit". Tom svarte ikke "ja", en gang på dette. Han sa bare kort: "Jeg kommer aldri dit". Og det har han fulgt, hele livet så langt. Det var slik, da han var liten gutt, at noen av byens borgere, de med litt mindre orden på seg selv, satt på trappen til melkebutikken på morgenen, og ventet. På at den skulle åpne. De fleste såkalte melkebutikker lå en halv etasje opp for gateplan, slik at trappa opp dit, var ofte høy og bratt. Så det var god plass til å sitte og vente. Utsikt hadde man også fra der.

Men han kommer ikke utenom det å tenke på Fruen i dag heller. Hun var med ham her. Flere ganger. Så plassen blir av den grunn, enda mere hellig for Tom. Så derfor, å skulle ta med seg Sirkus hit, er som å vann hellige stedet.

Det begynner å bli mørkt, og Tom vil hjem.

Og nok en dag har han lurt seg unna Sirkus forholdet, og heller hatt noen uforglemmelige timer, selv om det ene krystallglasset forble ubrukt...

På selveste 17. mai skal de til Rhodos: Problemene før avreisen denne gangen er: Tom får nei til å handle Sirkus sin øl kvote i taxfree butikken på tilbaketuren, og hun ønsker å lage en diskusjon av det nå. Hennes sønn skulle kanskje, - ikke sikkert, men bare kanskje, - ha dette ølet. Hun pleier jo aldri å kjøpe øl i taxfree butikken ellers. Men, etter at Tom har spurt om dette, nei da skal hun ha det selv. Det er ingen ting som er enkelt. Han får til og med spørsmålet fra henne, - "Er dette noe du skal spørre om hver gang vi skal ut å reise?" "Må hun vite det også nå?" tenker Tom.

"Glem alt sammen" sier Tom. "Jeg trenger ikke ditt øl, det var bare i tilfelle kvoten ikke ble brukt," legger han til. Ja vel, det er greit. Hennes sønn.

Hennes sønn er også et rart kapitel i denne familien. Tom har nå kjent Sirkus i snart ett og et halvt år, men har rett og slett ikke fått lov, til å treffe hennes sønn. Han er 24 år, og er ingen baby. Men, grunnen er, som Tom så ofte får høre: "Det blir for sterkt for Gustav stakkar, å se at hans mor har en ny venn". Hun legger også til: "Han sørger jo over katten sin, og da må han får være i fred". Katten var 12 år, og var påkostet 5.000,- kroner to ganger, og moren hadde sagt stopp til noen flere operasjoner på Pus. Da ble det hele avsluttet med en sprøyte. Og etter det, har ikke mor og sønn snakket sammen på 2 år. Sønnen har hele tiden holdt fast ved, at Pus var den eneste venn han hadde i livet. Ja det er et argument som Tom kan forstå, fordi katten var vel den eneste som har hygget seg i sønnens nærvær. Avstandene mellom menneskene er store i denne familien.

Vel, så er de på tur. Tom og Sirkus. Igjen. Og hun har nok en gang betalt for 20 kg. ekstra bagasje. En hel koffert. Da må Tom gjøre det samme. Ikke for det at han trenger det, hun trenger det. Han blir nærmest pålagt dette. Men det er greit, da er det bedre plass til den hvite duken, vinglassene og igjen, levende lys. Og hun, stiller også denne gang med det samme, to do ruller, slik som hun ble lært til av moren i 1966. Men han betaler pengene bare for å få fred. Da slipper han å holde et foredrag, om hvorfor han "ikke har betalt for en ekstra koffert".

Og, igjen lider han seg gjennom fire og en halv time på flyet til Rhodos, fordi, hun blir så misfornøyd hvis han sovner. Det har hun tydelig sagt i fra. Tom trenger ikke sove, han elsker jo å snakke. Om alt. Særlig om det vi er midt oppe i hele tiden: Livet. Men det greier jo ikke hun snakke om. Så derfor, det blir lenge for Tom, bare å sitte og se inn i nakken på setet foran, bare fordi, han må holde seg våken.

Den første feriedagen, og den begynner merkelig. De skal ut på en strand. Hun kan ikke vente på Tom i 1 - ett minutt, - i korridoren, for hun skal ut! Med en gang!. Det starter med kritikk for at han ikke er ferdig. Hun brenner etter å starte en krangel! Hun står og tripper med strandbaggen slengt over skulderen.

Videre, på rommet om ettermiddagen, da skriker hun opp for at hun ikke å få sove. Det er dagslys, men hun skal hvile, før middagen. Hun hadde lagt seg, og "sovet", sier hun, i 5 minutter, da Tom sin datter ringte ned. Sirkus ble gal for at han fikk "stadig" oppringninger som forstyrret henne. Tom fikk en telefon, fra sin datter, som bare ville høre om sin far hadde kommet vel frem.

Og mer problemer skal Tom få oppleve på denne ferien. Det neste var skyggen fra parasollen. De har ligget på stranda, i minst to timer. Sjøen er herlig og en liten bris avkjøler dem, med jevne mellomrom. Så sier hun: "Det er forskjell på skyggen fra en parasoll og hvilken vei hun lå under parasollen på". «Å» sier Tom, meget undrende. «Ja, nå har de skyggen over seg, med sol på bena». Men hun vil ha parasollen foran seg, og skyggen vil hun skal komme foran i fra. «Men da får vi ikke noe sol i det hele tatt», sier Tom, med like usikker stemme, som en passasjer som ikke har gyldig billett på T. - banen. Det blir så mye krangel og usaklig snakk fra henne, at det er nesten umulig å gjenfortelle dette. Men poenget ble til, da de lå der, stille og rolig, så måtte hun møblere om på både stoler og parasoll, bare for å få det, etter hennes oppfatning, riktig. Riktig i forhold til hvordan de skulle ligge og sole seg. Det ble så mye mas, at Tom kviet seg for å leie flere solsenger og parasoller de neste dagene. Han la seg rett ned på sitt håndkle, rett på sanden. Å du verden hvor godt han lå der, og kjenne den varme sanden som gav ham en indre ro, slik at han sovnet tvert. Han sovnet så godt, der han lå ved siden av sigarettsneiper og inntørkede fersken steiner. Og da han våknet, ja da ble han kritisert igjen. Da var det, for at han hadde sovet. Hun kan sove akkurat når hun vil, men Tom bare når han får tillatelse. Han blir kronisk sliten av dette.

De fikk ikke drukket vin på stranda denne gangen heller. Nei, hun skal stelle seg og slappe av inne, komme seg og komme seg etter en dag på stranda.

De er i taxfree butikken på vei hjem, da hun sier: "Skal jeg kjøpe noe til din datter?" Tom som akkurat har fått tillatelse til å kjøpe hennes tollfrie kvote av øl allikevel, orker ikke si noe annet enn, - "Nei, det trenger du sikkert ikke". Han vil helst ikke riste på en håndgranat uten sikring da, den var jo fortsatt udetonert.

På flyturen hjem: Hun vil veksle sin svenske 100 lapp, som hun forøvrig hadde med seg på november turen også. Men hun vil ikke veksle den med Tom, enda han ville betale 80 kroner og hun fikk bare 70 kroner av flypersonalet. Hvorfor sier hun ikke, men ingen ting skal gjøres slik som Tom ønsker. Nok et eksempel på hvordan hun ønsker å være mest mulig vanskelig mot Tom.

I flyets taxfree brosjyre, studerer hun prisen på Martell Cognac nøye. Lenge. Hun snakker om denne flasken i en time. Tom lurer etter hvert på hvilken Martell hun skal kjøpe. Nei, det ville hun ikke fortelle. Hun er en slik person, som ønsker å lage hemmeligheter ut av alt, - har hun hatt melk eller juice til frokost denne morgenen? Alt, skal være merkelig og vanskelig tilgjengelig.

Oppe i alle de traumer som Tom nå lever med, er det mennesker som ser ham, liker ham, og skryter av ham. De gjør og utfører alle de handlinger vi mennesker liker at noen i flokken vår gjør mot oss, som igjen gjør, at vi gjør det samme tilbake til flokken.

Det er særlig en arbeidskollega på jobben. Han har kjent henne i 21 år. Kantinedamen Edel, 8 år eldre enn Tom, og hun har fungert som en reservemor, etter at han ble enkemannen Tom. Nå i disse dager sier hun det rett til ham, - «Jeg ser du har det vondt. Du har det ikke godt». Tom later som han er overrasket, og sier med et tilgjort lett tonefall: «Ser du det altså?». Han får et svar på bare få stavelser tilbake: «Har kjent deg lenge, du lurer ikke meg». Tom vet hun har rett, men han innrømmer ingenting, i hvert fall ikke denne dagen. Edel passer på ham, slik at han spiser. Forer ham med en ekstra god diett, som gjør så han får i seg nok næring. Tom har jo kronisk dårlig matlyst, på grunn av det livet han lever. Og særlig etter en ferie med Sirkus. Det er alltid en påkjenning, slik at han går bestandig ned i vekt.

To dager etter, slår tanken Tom, - han skal da ikke bestemme om hun skal kjøpe noe eller ikke, til hans datter. Selvsagt, hun spurte ham, og han sa nei. Men, det er det da hun som skal bestemme selv.

Han forteller Sirkus om dette noen dager etterpå, og sier at slike valg skal jo være hennes. Det er da hun sier, - "Ja, men nå er jeg jo ikke i nærheten av en taxfree butikk". Det er da Tom gjør nok en feil i dette forholdet, - og han foreslår: "Så kjøp min konfekt eske og gi henne den da". Dette syns hun er et greit forslag, og de løser det slik. Datteren får konfekt kjøpt i taxfree butikken fra Sirkus. Det handler ikke om penger for Tom, men han vil ikke forestille seg om noe. Skal gaven være fra henne, så skal den være det!

Og to uker etter dette, da har Sirkus sinnet fått bygget seg opp nok en gang. Hun har brukt flere netter til å tenke på dette. Da syns hun syns det var en rar ting av ham å gjøre. At hun skulle kjøpe av han, hans konfekt eske for å gi bort.

Han svarer, at han gjorde det for forholdet. Forteller henne, at han forsøker bare å danne relasjoner mellom hennes og hans familie. Han presiserer at det handler ikke om penger, men at hans datter ble faktisk glad for denne gaven. Han vet ikke om det når frem til Sirkus det han forteller henne.

Måneden etter gir han henne bursdagsgaver for kr. 2.000,-. Hun blir til og med litt brydd ved overrekkelsen av gavene. Alt sammen mens datteren, hesterytter Nurket sitter der og ser på.

Det er 70 års bursdag til Tom sin tante og onkel. Det er ikke måte på hva tullete snakk Tom hele tiden skal høre og tåle fra Sirkus. Midt under selskapet, presterer hun å si, da hun ser på mennene i 70 årene, - "En slik mann er det jeg ønsker meg". Puuh, og slikt sier hun i et selskap, så folk hører det. Det er så Tom ønsker seg en mafia frakk, der og da. Ja, hadde han bare kunne forsvunnet ned i betong gulvet under ham. Slikt skjer hver gang hun har drukket alkohol. Hun blir så blottet for dannelse. Hun ønsker seg altså ikke en mann med kropp som en gresk gud. Det er det hun har nå. Og hva skjer en halv time etterpå? Jo en av hennes ønskeprinser, riktignok uten hvit hest, men med to stive bein, mislykkes med å passere henne med et vinglass i hånden. Dette resulterer i, at han søler til den ene siden av hennes kjole. Men Tom er der, og trår til. Han forsvinner ut på kjøkkenet til selskapslokalet, og finner et utmerket flekkfjerningsmiddel, og redder både kjolen og resten av festen for henne. Og igjen, ikke et takk, men Tom hører henne bare si: "Ja, ja, nå holder det".....

Fortsatt mai og Norwegian Wood er her. Tom mister rett og slett livsgnisten på grunn av dette mennesket. Han gidder ikke en gang gå og se sin store helt Todd Rundgren, da han skal spille i Frognerbadet. Dette bare for å slippe å høre henne si, "Konserter er ikke noe for mennesker på over 40". Tom avstod fra det svenske bandet Pepperland året før, av samme grunn, da de skulle ha konsert i Karlstad. Nå er det Todd Rundgren. Tom sine venner, lurer på hva i all verden er det som går av ham. Han får høre: " Her har du vært en tilhenger av Todd siden 1972, og når han så kommer, skal du ikke gå og høre ham, - hva er det som har skjedd med deg?"

«Nei, hva er det med meg?» tenker Tom. Han er vel heller blitt bivåner, enn deltager i eget utslettende liv. Han får se Todd Rundgren fra festivalen i Frognerbadet på NRK, to ganger, i uken etterpå.

Sykkelkjøp den 8. juni. Tom er med og skal hente hennes nye sykkel. I butikken, og hun vil der i butikken, ha en gjennomgang av sykkelens mange gir. Hun vil omtrent vite i hvilken bakke hun skal bruke det og det giret. Ekspeditøren sier, at dette er noe hun vil føle seg frem til, etter hvert som hun bruker sykkelen og blir kjent med den. Nei, hun bare fortsetter med å spørre. Tom sier så, at dette er noe han kan fortelle henne senere. Da hever hun stemmen og sier, - halvhøyt og med sitt skjærende tonefall, slik at andre kunder som står i butikken, blir avbrutt midt i valget av ny sykkel: "Nei dette må jeg ha orden på nå"! Tom merker han blir flau, fordi nok en gang, måtte det skje på grunn av henne.

Juni, og tenk det er sommer! Tom gleder seg alltid over sommeren. Han har nå spurt henne, hver vår og sommer, de siste 2 år om:

"Kunne vi ta en aften på stranda med mat og vin sammen?" Nei.

"Kunne vi sykle til badestrand på Fornebu en kveld?" Nei.

"Kunne vi dra bort på Skrenten med utsikt over vannet, og innvie min nye picnic kurv?" Nei.

"Kunne vi gå den vakre strandstien fra Vækerø til Lysaker en aften?" Nei.

"Kunne vi ta en aften på Aker Brygge sammen?" Nei.

"Kunne vi ta en lørdag formiddag i byen sammen da det ikke er så flott vær, bare for å gå å se på folket og ta et glass vin på Dagligstuen?" Nei.

"Kunne vi ta en sykkeltur i Østmarka, - eller Nordmarka for den saks skyld, med mat og det vi trenger?" Nei.

"Kunne vi reise ut på en av øyene i Oslofjorden med reker og hvitvin og ha det hyggelig sammen?" Nei.

"Kunne vi ta en tur langs Lysakerelven?" Tja... kanskje....

"Kunne vi gjøre noe annet enn å bare sitte inne i din (så nitriste), leilighet?" Nei.

Tom foreslo også en helg å reise på Havna Hotell på Tjøme. Ha med sykler og sykle ut til det så vakre og fredelige Verdens Ende, og hygge seg der ute med vin og utsikten. Men nei og nei.

Han foreslo også en helg til Beitostølen Hotell, gå i fjellet og bare nyte.

«Hører du dårlig Tom?» Svaret blir alltid nei! Og alltid nei!

Men, det finnes visst alternativer til alt her i livet. Nei, hun ville heller, gå rundt i en mørklagt kjeller oppe i Husebyleieren, på Garden's Dag. De ble begge to utstyrt med "krigsmasker" og varmesøkende kikkertsikter, på en flott sommerdag, der Tom følte seg fullstendig dum og helt idiotisk. - Ja tenk, det kunne hun, fordi hennes så usmakelige søster, i manko på venner, hadde for 20 år siden, vervet seg som Lotte........ Og da måtte jo selvsagt Lotte standen besøkes. Ja!

Og utenom alle disse nedstemte forslag, så må Tom også leve med:

Nei, til å bade i ferskvann.

Nei, til å bade svømmebasseng.

Nei, til et glass vin, på terrassen i syden, før de skal ut å spise middag.

Nei, til vin på stranden.

Nei, til juletre, fordi hun er jo så allergisk.

Nei, til de fortrolige samtalene, som trengs i et forhold.

Nei, til samhørighet mellom to mennesker.

Nei, til å se hennes sønn.

Nei, til å gå på pub, fordi det er lavstatus fikk han høre.

Nei, til rockeband og musikk festivalen i Liverpool.

Nei, til meditasjon, enda hun hadde trengt det.

Det er like vanskelig for Tom, å etablere et normalt forhold med henne, som det er å skulle banke på døren til Slottet, og forsøke å bli en fast besøkende der.

Tom spør om å få lov til å ha en gitar hos henne. En gitar som ikke gir lyd i fra seg, en som han kunne sitte å plukke på, mens de ser tv. Den kunne jo ligge under sengen eller sofaen. Men svaret er nok en gang, så avgjort nei! Tom synes ikke det er så veldig betryggende heller, å ha en gitar til 27.000 liggende der. I en utrygg leilighet, med en like utrygg dør og dårlig lås, der nøkkelen hele tiden ligger i sikringsskapet. Men det er henne, som skal bestemme, at Tom ikke får lov til å hygge seg, med en omtrent lydløs gitar, mens han ser TV. Hun bestemmer det. Hun bestemmer også mye annet. Og Tom bestemmer ikke så mye. Og han får heller ikke bestemt seg, for hva han skal gjøre. Han bare fortsetter å vase videre i dette tøyseforholdet, selv om han innser, at han burde ikke la en person som er så mangelfullt informert om livet, bestemme så mye over seg.

Tom har også forsøkt, å få lov til å ha noe tøy liggende der, hos henne. Om han kunne få henge fra seg, et par skjorter i skapet, og et par jeans. Kanskje et par truser også? De har jo tross alt kjent hverandre snart i to år. Men nei, hun skal ikke ha noe tøy fra ham i noen av sine skap. Da kunne det til og med hende at hun måtte stryke en skjorte for ham, noe som hun aldri har gjort.

Nei, han får sitt lille hjørne på en hylle, på soverommet. Det som er overskuddet fra ungdomsreolen som hun har plassert i sin stue. Der får han ha sin aftershave og en stykk deodorant. Hennes skap er bare til henne. Og slik er det, de er overfylte, og det er ikke plass til noe annet enn hennes greier. Selv om hun sier det med jevne mellomrom til Tom, hun "ønsket seg en venn, og er lei seg for at hun ikke har møtt ham før". Er dette bare for å hekte ham på igjen. Men det viser seg, hun har da bare plass til seg selv. Og slik er det, hver gang Tom kommer på besøk, da har han en struttende bag med seg. Og slik var det også, den lørdagen da han ankom til henne. Han hadde ikke mer enn kommet inn, da det hørtes et brak fra garderobeskapet på soverommet. Og der og da, falt garderobestangen ned. Den gav rett og slett etter for presset fra 200 kilo med hennes tøy, som hang der. Så, i stedet for at Tom kunne sette seg på terrassen og snakke med henne og nyte et glass, så var det nok en gang: Jobb. Tom bare snur i døren, og på tilbudssiden som han er, drar han til sin jobb, henter sitt verktøy og alt det som skal til, for å få dette i orden. Etter to timer våger han å kalle det for, åpningen av en lørdag, med Flammen.

Tom tenker,- "Det er rart, med henne skjer det alltid noe. Er det ikke det at hun bulker en gang i halvåret, så er det at hun skader seg og brekker fingeren, eller noe som går i stykker hjemme. Slik som i dag".

Aldri! Aldri, - har Tom vært så tålmodig med noen, - som han har vært med henne! Han forsetter sin vandring på samme måten.

Juni og det er på det varmeste. Tom møter av og til på sin jobb, en kollega av Sirkus. Vedkommende kjenner ham igjen, så de snakker så vidt det er. Vedkommende har en nydelig flott Mercedes. Men Tom sin forlovede kommer aldri anstigende ut av en flott bil. Nei, hun kjører sin råne bil. Dette betyr, Tom sin Cadillac kan Sirkus aldri kjøre. Denne kollega, er en ganske så kjent og offentlig person fra både TV og pressen, som ved en anledning ute på byen, sa til Sirkus om Tom: "Du er heldig, som har fått både rockemusiker og håndverker i samme mann". Ja da, alle andre ser Tom, bare ikke Sirkus.

Jethro Tull. Det er konsert på Sentrum Scene. Han gir henne dette, bare for at hun skal komme seg ut. Tidligere har han hatt henne med på konsert med Moody Blues, og det gikk ganske greit. Men denne gangen, nei, da blir det bare mas. Tom stiller seg i kø, en time før henne. Hun er jo så sliten stakkar, og må helst komme til dekket bord. Hun ringer Tom fra en av sidegatene, og han tar det ikke helt med en gang hvilken gate det er hun er i. Da får han øyeblikkelig spørsmålet, "Har ikke du kjørt taxi og er kjent i Oslo? Det gjelder å hakke på ham med en gang. Konserten begynner ikke før halv ti, og da har hun sittet og jamret seg over at dette blir sent. Tom blir stresset, før konserten overhodet begynner. Fordi, hun må jo hjem, fortest mulig. Vil ikke være med Tom hjem. I pausen til konserten, ringer hun til Trafikanten, for å få tidspunktet på siste trikken. Alt sammen, bare sirkus. Jethro Tull er ferdig spilt. Tom har sittet og stresset innerst inne i lang tid under store deler av konserten. Bandet går ut igjen for ekstra nummer, og da vil hun gå. Han sier at hun må da høre bandet ferdig. Og hun gjør det, med stor misnøye. Tom håper da at det ikke blir flere ekstra nummer. Tom og Sirkus kommer seg ut, løper ned til Storgata, der de forstår at trikken hennes har gått for tre minutter siden. Der står han sammen henne, som nok en gang er misfornøyd. Padde sur. Hun sier ikke ett ord om at noe var positivt med konserten. Ikke en gang takk sier hun! Han drar hjem alene, fra en dame som ikke fikk lagt seg tidlig nok. Heller ikke denne gang ble det vellykket eller noe som helst hyggelig. Igjen tenker Tom: Sinnet er rart! Han går mot trikken, og han hater både Jethro Tull, Jon Anderson og hans fløyte. Bare fordi, en person i ubalanse, har laget jordskjelv i Tom sitt så balanserte forhold til dette så flotte bandet. Hva er det med henne? Det er så han spør seg: "Hvorfor skal og må jeg oppleve enda mere urett"? Og forresten: "Har jeg ikke nå snart hatt nok?" Og i tillegg: "Hvilken annen mann i hele verden hadde giddet dette som jeg går igjennom, måned etter måned?"

Hun må finne på noe annet å si, enn at hennes tidlige kjærester, «angrer seg fordi det ble slutt». Tom sin mening er: «Hvis hun oppførte seg slik mot de, er de i dag, sikkert meget lykkelig for å ha sluppet unna!»

Juni fortsetter. Tom har laget en sammenkomst med sin kusine Eva og hennes mann Jan. Da har Sirkus bestemt på forhånd, og fortalt til Tom, at disse skal ut av huset og gå kl. 23.00. Sirkus har bestemt, enda det er da Tom sin bolig og selskap. Men det er hun som det nok en gang, må tas hensyn til. Fordi, hun skal sove og hvile. Besøket forløper seg greit nok, men Tom ser at ved ellevetiden, da melder Sirkus seg ut. Hun slutter å snakke, og blir bare surere og surere. Ingen sosiale antenner om å oppføre seg eller å gi av seg selv. Det ender med tragedie denne gangen også. Det er tredje gang hun ødelegger en fest hjemme hos Tom. Han får kjeft for at han ikke kastet ut gjestene kl. 23.00. Det ble også kritikk for at han bød dem på en cognac til. Men hun ble med ned for å se på Eva sin nye sykkel. Det orket hun.

Slutten av juni. De ankommer Stavern. Dette må vel bli en hyggelig helg tenker Tom. Eller? De har bestilt rom på selveste Hotell Wassilioff. Og Stavern viser seg som alltid, som en hyggelig sommerby. Men det å være der, er som å ha med seg et barn, i det Sirkus gjentar til det kjedsommelige, - «Hit ned skal jeg, hvert eneste år heretter.» Og hver gang hun sier dette, spør Tom: «Med hvem?» Og han får det samme svaret hver gang: "Med deg vel Tom!" Og dette sier hun som den største selvfølge. Etter at de er installert på hotellet, reiser de ut til hytta som hun tidligere hadde sammen med sin mann. Dette har hun også bestemt. De parkerer bilen og sniker seg bort til hytten. Alt skjer som det er tatt rett ut av en litt dårlig episode av Derrick. De står med nesene mot vindusruta og ser inn. Der inne på bordet ligger frokosten utover, så det er tydelig at mannen ikke er langt unna. Tom er ikke så opptatt av å se denne hytta. Det er som å reise 20 mil fra Oslo, for å se på en grå Skoda.

De beveger seg tilbake til bilen, og begynner å kjøre. Men på veien ned til hovedveien, der møter de eksmannen da han kommer kjørende mot dem på vei til hytta. Sirkus "gjemmer" seg bak solskjermen i Cadillac'en. Eksmann gjør til og med en hilse honnør til Tom, fordi Tom sakker ned på farten, slik at eksmannen kunne passere utenom et hull i veien. Det er nå hun virkelig lever opp til navnet sitt: Sirkus! Snakk om en hektisk og stressende tur med henne. Det blir alt sammen, bare mas. For det neste hun vil de skal gjøre, er soling på stranden. Etter en stressende gåtur på stranda der hun har vært og badet i tidligere somre, innser hun selv, at det går ikke an å sole seg i stiv kuling og sandstorm. Samtidig som hun snakker i ett kjør. Men det er bare vås alt sammen, og veldig usammenhengende. "Går hun på noe slags stimuli?" spør Tom seg selv. De drar tilbake til hotellet, og hele tiden er det en ustoppelig strøm av spørsmål fra henne, om hvor hennes ting er blitt av. Mobiltelefoner og briller og masse annet. Alt savner hun og alt er blitt borte. Men ingen av hennes eiendeler har fått ben, og vandret ut av rommet. De finnes der fortsatt, oppe i alt rotet i hennes bagger og vesker. Selv med fraværet av dorullene, har hun ikke kontrollen på sin bag og koffert.

De har fått selveste Hermann Wildenvey Suiten på hotellet. Et vakkert rom, som kunne vært en hyggelig ramme til fred og harmoni i denne helgen. Men det blir aldri tid til å nyte rommet, eller se ut på den vakre parken som ligger rett nedenfor. Rommet ligger i 2.etasje, så det er rikelig anledning til å få med seg livet ute, samtidig som de bor litt opp fra gatenivået. Noe sier ham, at han bør sjekke bilen. Tom er redd for bilen sin. Den er som hans minkpels, han får stadig skryt for den. Han går de ti minuttene det tar å gå til bilen. Jo da, hans magefølelse hadde rett igjen. Der har hun forlatt bilen med en glippe på 5 centimeter på vinduet, på sin side. Bare flaks at det store regnskyll for en time siden, ikke havnet inne i bilen, på setet. Men, det skyltes igjen at bilen sto skrått parkert. Fredelig helgetur? Nei det er det ikke. Det oppleves heller som et sekkeløp med en håndgranat på skjeen, i et minefelt og utstyrt med en 2 liters plastflaske, som eneste tilførsel av oksygen. Tom er virkelig på tur med sitt omreisende Sirkus.

Han finner en hyggelig interiørbutikk på turen tilbake fra bilen. Nok en gang, finner han seg lamper som han kjøper. Disse er fra samme produsent, som de lampene han har sett på i Møllergaten i Oslo, i snart ett år. Bare det, i Stavern koster de halvparten av hva de gjør i Oslo. 3.000,- kroner stykket, så han tar to. Han må ha to, to like. De er flotte og de må vel være greie nok for Taper Primadonnaen. Enda, det blåser han jo i, hun skal jo aldri leve verken med ham eller rundt noe av det han eier allikevel. Men noe skal han jo ha som positivt tilbake, fra denne turen også. Og det må han selvsagt ordne selv. Han forventer seg ikke, noe som helst hyggelig med henne, denne gangen heller.

Før denne turen, har de snakket om, at de skal sitte på svaberg, drikke vin og se utover sjøen. Derfor, drar de ned til de herlige strender som finnes utenfor Forsvaret sitt festningsanlegg i Stavern. Det blir et svare strev for henne, om hvor de skal sitte. Hun greier nesten ikke gå de 500 meterne som er ned dit, og er samtidig engstelig og redd for flått. Tom ser en fin plass på en høyde, men da må de gå forbi et kratt. Han vil opp dit, 50 meter å gå, 2 minutters gange, men hun nekter. Bare for å bli ferdig med hele, "Sitte på svaberg" prosjektet, foreslår hun det så «geniale», å sette seg rett ned i stien, der det til stadighet vandrer andre mennesker forbi.

Tom føler han blir gal av hele turen og helt oppgitt av å være sammen med henne. Han greier til slutt å få henne med opp på det sted som han har sett at det går fint an for to mennesker å sitte på. En bred og flott flate. Rødt granitt svaberg, med ryggstø, og det er til og med vestvendt. Utsikt mot solen og sjøen. Ikke en busk i nærheten. Igjen, en flott ramme for noe som kunne blitt til noen herlige og uforglemmelige timer. De setter seg, men da er hun så sliten at hun må ligge i Tom sitt fang og hvile. Hun kan ikke ta litt vin med ham en gang, og forresten, får han høre, "Vin passer bare til middag". Hun orker ikke å snakke. Snakk om romantikk på svaberg. Den viktigste helsekost som Tom kjenner til, er jo akkurat slike stunder som dette, - det å sitte på svaberg ved sjøen. Det gir ham slik en ubeskrivelig ro. Bli tanketom. Men å få henne med på dette, ja, da trengs Arnardo med sin tryllestav. Så det ble ikke noe av det beste og det mest norske som Tom vet om. En herlig stund ved sjøen, på svaberg, med vin, med sol som speiler seg i vannet. Men alle de ting og inntrykk, som er så typisk for en norsk sommerkveld, er så tungt og vanskelig hele tiden. Det er ingen glede i å gjøre noe som helst, sammen med henne. Han ber henne, "Kan du ikke kan ta litt vin, - bare for samhørigheten og kosen"? Hun stikker demonstrativt tungespissen ned i glasset og kysser vinen...

Og Tom som stadig håper på å få invitere henne på en lunsj, ute i det grønne, med den ennå ubrukte kurven sin. Og da med mat i tillegg. Enda mere "jobb" for henne. Spise ute også? Hva blir det da? Kanskje hun forlanger at han ruller sammen den rød rutete duken, til pute, slik at hun har noe å hvile sitt hode på?

Turen er som en svenneprøve for henne, i en av mange måter å nyte livet på. Dette er en av dem, - "Sitte ute". Men, hun stryker med glans. Forsøker ikke en gang, og greie seg med en dårlig stå karakter.

Nei, livet med henne er som en bok, der alle sider er helt like. Der Tom har skrevet den samme setningen på hver side: "Jeg er glad i deg". Og for hver ting Tom foreslår, så sier hun alltid, "Nei", - og river ut en side. Og dette gjør hun hele tiden, helt til boka en dag er tom for sider. Tom for innhold. Tom for ord. Og Tom er tom med. Men da er han borte. Tom vil så mange ting med henne. Han ser muligheter fremdeles, og hun ser ingen.

Så er han der igjen, med dette mennesket som er fullstendig i ulage med seg selv. Mens hun ligger der, i hans fang, tar han nok en vandring i sitt hode. Tom husker så godt radioprogrammet han hørte for et par år siden, som bekrefter akkurat det han er så opptatt av. Det å hygge seg.

En kjent antropolog kom inn på, under samtalen i programmet, om hvor viktig det er at vi noen ganger også ikke gjør noen ting. Lar hjernen bare hvile, lar den rett og slett slappe av. Det ble nevnt at, det tilbudet av underholdning vi mennesker i vår moderne verden omgir oss med i dag, er så stort og omfattende, at vi er i ferd med å underholde oss selv i hjel. Tilbudet er der 24 timer i døgnet, og mye av det krever mye aktivitet i hjernen. Jo da, hjernen liker å bli skjerpet og trimmet. Men den liker også svært godt, å få lov til bare å få hvile. Og det er som Tom har sagt før, - havet er et utmerket sted å hvile ved. Han sier ikke at det er det eneste stedet. Det finnes flere. Fjellet, skogen, ja det kan være så enkelt som ute på terrassen, rett utenfor der du bor, bare man slipper å engasjere seg i tankevirksomhet som krever noe. Selv en enkel såpeopera på tv krever noe. Men det å sitte, og bare se utover landskapet og snakke, krever nesten ingen ting. Igjen husker Tom sin Yoga lærer som sier: Se på tankene, aksepter dem, og bare la de passere.

Men, når en person verken har ro, og ikke er på lag med selv eller noen andre, og heller ikke er i stand til å kommunisere verbalt, da nytter det ikke.

De forlater svaberget etter en liten time. Tom forlater det med stor sorg. De går på en av Stavern sine restauranter. Middagen går noenlunde greit, bortsett fra at nok en gang, blir en kelner i Norges land, jaget ut på kjøkkenet for å hente penn og papir. Igjen må hun skrive ned navnet på vinen. Slikt skjer med henne, hele tiden ute. Men det skjer også hjemme hos Tom. Han har moret seg noen ganger, ved å teste henne ut. Ved et par anledninger har han åpnet de dyreste Barolo viner fra Italia, uten å si noe som helst om vinen. Jo da, hun har reagert på dem, så vidt. Men hun reagerer vel så mye, da Tom har servert en vinflaske til 35 kroner fra Brugsen i Danmark. Så Tom lurer på, er dette hennes eneste måte å kommunisere ved middager på? Tom lurer også på: Hvor blir de av, alle disse, hennes lyriske drue nedtegnelser? Det må høyere makter vite. Han får i hvert fall, aldri servert noen av disse viner, som hun så flittig noterer ned, noen gang hjemme hos henne. Der blir det bare fremsatt vin, som er vunnet på vinlotteriet på hennes jobb.

Denne lørdagen, som de er på Hotell Wassilioff, er det bryllup og masse mennesker. Tom sier: "Vi må gå ned for å se på livet og hotellet". Men nei, ikke hun! Hun vil legge seg og det klokken halv åtte. Så hun slukker lyset klokken 19.30 på en lørdags aften. Tom hadde med seg en dame som lå og sov på dagen på hotellet i Gøteborg. Han har nå med seg samme trøtte dame til Stavern. Han blir gal, gal, gal av dette!! Han går ned i baren, kjøper seg en øl, ser på livet rundt seg, og tenker på hvor hyggelig han kunne hatt det. I stedet for det vraket av et menneske, som ligger på hotellrommet.

Hun bestemmer soling på søndag før de skal hjem. Da er det galt at de ikke ligger ved siden av hverandre på teppet. Igjen sier hun at Tom er lite romantisk. Hun som dagen før på svaberg ikke orket noe som helst. Hun som til dags dato ikke har greid eller giddet å bli med på en picknic i det grønne. Hun lager også et oppstyr av, at Tom ikke sier i fra om de mennesker som setter seg ned på plenen, 200 meter bortenfor dem. Sirkus soler seg nemlig toppløs denne dagen, og da må Tom være vakthund som bare skal speide og speide, etter andre mennesker, og bjeffe høyt, hvis noen nærmer seg. Det glemte Tom, og si i fra om disse menneskene, 200 meter borte. Og ikke logret han heller.....

Og turen hjem? Jo, han satt jo der, på vei hjem, etter denne tulle helgen i Stavern, og hørte på en evig sutring, fordi det suste i takluken til bilen, eller støy fra radioen, da den ble forstyrret av tuneller. Tom bryr seg ikke om å skru ned, eller lukke igjen på noe som helst. På grunn av tunellene. Men Tom sier heller i sitt indre: "Takk, dere Veivesenet i Vestfold, det er en utmerket vei dere har laget!" Fordi, han husker hvordan den var før, den gang han kjørte her, hver helg, med Fruen.

Turen til Stavern, oppleves i ettertid som bare mas og bekymring fra Sirkus. Eneste positive på hele turen var, at Tom fikk kjøpt seg sine lamper. Yes! - Og hans bolig tar mer og mer form, sakte men sikkert. Den blir slik han ønsker seg at den skal bli.

Men å kommentere Tom sine nye lamper og glede seg over de, sammen med ham? Nei, det var også en helt utenkelig ting for henne å gjøre. Som med minkpelsen, som med Hadeland Glassverk, hun kan ikke skryte av noe, fordi det går jo på hennes bekostning.

Hun sier ikke ett ord i ettertid, eller kommer med noen forklaring på sin igjen, så merkelige oppførsel. Hvorfor hun la seg halv åtte på en lørdags kveld da de var på et hyggelig hotell. Eneste hun presterer uken etter, er et surt oppgulp, om at, - "Du, Tom, du likte deg ikke der nede du"... Snakke om å mangle antenner... Hadde hun oppført seg normalt, så hadde de kunne kost seg og hatt en aldeles perfekt tur. Så hva svarer Tom på jobben, en mandags morgen, da kolleger spør om han har hatt det hyggelig på turen til Stavern i helgen? Han forstår i hvert fall, han må slutte med å fortelle folk rundt seg, hva han gjør i helgene! Han er rett og slett skamfull over henne!

Juli er en turbulent måned. Det begynner med hennes tur med datteren til Mallorca. Sirkus sender noen gode meldinger fra sin ferie til Tom. Men selv hun blir lei, av det vanskelige og pensjonerte hesterytter Nurket. Og det går så langt at Sirkus avlyser den oppsatte planen med Nurket på hytta i Stavern. Tom er samtidig i Berlin, med sin datter Anna. De to har en aldeles herlig tur. Men selv i disse dager, kommer det merkelige sms'er fra Sirkus, som gjør at Tom fortsatt lurer på henne igjen.

Han skal besøke henne på søndagen, etter at de begge to, er kommet hjem fra hver sin ferie. Som avtalen var. Hun forsøkte å vri seg unna dette dagen før, på lørdagen i telefonen, men hun forstår at dette er å dra ting for langt. De har jo bestemt dette for over en uke siden. Og Tom som mann, ja han mener det er faktisk på tide for aktivitet på hjemmebane. Men det er henne, gjøre om og gjøre om.....

Tom husker det så godt, fordi dette var slik en helt vanlig avtale med henne kunne forløpe seg: Avtalen var at Tom skal komme til henne på søndagen ved 12.00 tiden. De snakker ferdig på lørdag aften. En time senere, samme kvelden, ringer hun Tom, og har bestemt seg for at hun ikke får sove. Derfor, så må Tom ikke komme klokken 12.00 dagen etter, men senere. Greit sier Tom og legger opp sin søndag morgen etter dette ønsket. Ved ti tiden på søndag morgen, ringer hun igjen, og sier han må komme før allikevel. Tom begynner å bli lei av å dilte etter henne, og sier at han vil gjøre de ting, som han har bestemt seg for å gjøre akkurat denne formiddagen. Da lurer hun på hvilken dame han skal besøke en søndag formiddag ...? «Er hun blitt gal eller hva», er Tom sin tanke. Han har planlagt sine gjøremål, som er å stryke skjorter og ta et tak i sin bolig. De blir enige om, at han kommer kl. 14.00. for hvis han kommer senere, så får han ikke snakke med henne så mye, opplyser hun. Hun har nemlig bestemt seg for, at hun skal legge seg kl. 20.00. For et rot!

Konklusjon av dette: Dette er ikke et enestående eksempel, men ett i rekken av alle de uforutsette ting med henne. Og, - Tom har aldri noe som helst å forholde seg til. Hun er en amatør på å nyte og hygge seg med det eneste livet hun har. Presterer til og med å si, at Tom vil bare ut i naturen for å drikke. Forstår hun selv hvor mye tull hun egentlig sier til ham? Og fremdeles, så er han her, og gidder å høre på alt dette! Tom slutter aldri med å forundre seg over, hvor mye lavstatus han egentlig orker å høre på og finner seg i fra dette mennesket. Samtidig som hun bekymrer seg over alt.

Etter hennes forsvinningsnummer i mai, sier han, at han var glad i henne en gang. Men hun kaster bort alt. Hva ender det med? Alene i resten av sitt så nitriste liv...? Syns hun ikke selv at det er på tide, hun snart får orden? Men det holder vel for henne å få ta seg ut og tro at hun er midtpunkt på sin jobb.

Men hennes neste ferieuke, som skulle vært med sin datter, den har hun avlyst. Tom foreslår at de kan ha en halvveis ferie uke sammen den neste uken. Nå som Sirkus ikke skal på hytta med Student Nurket, kan hun ha den uken som hun har ønsket seg i hele vinter. Det er å sove til hun våkner, frisk og uthvilt, og så ordne i leiligheten sin. Gjøre alt det hun skulle ha gjort, når hun sier hun må hjem for å ordne og ordne. Hva er det hun ordner forresten, som er så mye? Tømme sin sofa for lakrisbåter og seigmenn? Fordi, det har Tom merket seg, to Barnetimeposer ligger spredt utover der, veldig trygt der nede mellom sofaputene.

Hun svarer ikke på hans forslag, men han forstår i ettertid at hun har bestemt seg for å reise på festetur til Kreta med venninnen fra Danmark. Den bomben slipper hun på torsdagen, to dager før hun skal reise.

Hun argumenterer med at hun trenger dette, for "å kunne komme seg og komme seg". En setning som Tom snart ikke orker å høre mer.

Hun har også et merkelig forhold til sin familie. Hun forteller ikke noe til sine nærmeste om hvor hun skal på ferie. Så derfor, hennes familie, kontakter Tom på telefonen og spør ham om hvor hun er. Ingen vet, og alt er så hemmelig. Denne kontakten med familien greier Tom å holde skjult for henne.

Hun kommer til Tom på fredagen. En halv time før avtalt tid til og med. De har det hyggelig. Hun virker tilsynelatende normal, men har som vanlig sine små opptrinn, i og med at hun ikke vet hvordan hun skal forholde seg til en mann i alle situasjoner. Hun har nok lite erfaring med menn i det hele tatt. Lørdag morgen, retter hun hele oppmerksomheten vekk fra turen hun skal på, og over på Tom sine tidligere kjærester. De som hun ikke vil snakke om, har han hørt henne si før. Om det er bevisst, at hun nå blander dem sammen, eller om hun husker så dårlig, det finner han ikke ut av. Hun blander og roter, for å få tiden til å gå, før sin avreise. Fordi, at de skal snakke om alt annet enn hennes tur. Tom kjenner seg så igjen i hennes skuespill og avledningsmanøver. Hun har et kroppsspråk som er like tydelig og lesbart, som en butikk tyv med to dvd spillere innunder frakken. Merkelig, hvorfor skulle hun plutselig være så interessert i å vite om disse Tom sine tidligere jenter nå? Hun ber til og med om å få se på bilder av dem, og dyrisk sjalu som hun er, kritiserer hun dem for alt mulig. Tom vokter seg vel for å legge seg ned på hennes lave nivå, og kritisere hennes tidligere flamme. «Bankdirektøren«.

Så drar hun på tur. Tom får en god melding da hun har kommet til hotellet på Kreta. Og en god telefon på søndags morgen. Hele samtalen fra henne, oser av, en lettet person, som har kommet seg gjennom en avreise og noe hun har gruet seg for.

Så!! Han ringer til henne på mandag, for å vise at han fortsatt, tenker på henne. Hun vet at han skal på byen med kameratene Jan Erik og Einar på tirsdag, det har Tom fortalt. Helvetet setter hun i gang, da hun spør hvor de tre skal møtes og Tom sier som det er. Han nevner et utested i byen. Stedet er bare et sted for horebukker av noen menn får han høre, og hun nærmest nekter Tom og kameratene å gå dit. Hun snakker om dette så lenge, at Tom omtrent mister lysten til å gå ut i det hele tatt. Tom må gå inn i hver minste detalj. Han forteller at han har vært der for flere år siden, og da skal hun vite med hvem! Rart, dette var jo lenge før hennes tid. Han forteller at de etterpå skal på Solsiden Restaurant for å spise. Den har hun ikke hørt om. Da begynner hun å fortelle, om alle de flotte restauranter hun har vært på i Oslo by. Tom får stoppet henne i den utredningen der. Hva er det med henne hele tiden sier han? Har hun en diagnose, og glemt sine piller...?

Tom forteller at han orker ikke noen ødelagt dag og noen flere konfrontasjoner med henne nå. Telefonsamtalen blir bare mas. Hun ringer opp igjen, og fortsetter å snakke om akkurat det samme.

På morgenen, dagen etter, klokken 07.00 kommer en sms: "God morgen. Jeg er veldig glad i deg, men har det fryktelig vondt. Ønsker meg bare fred og ro. Dra på byen og restauranten så mye du vil, men la meg være i fred. Hilsen Sirkus, som ser at det i dag er den 14."

Tom forstår ikke hva den 14. står for..... Og, la henne være i fred? Merkelig ordlyd. Det er jo hun som ikke lar ham være i fred, og lager mas hele tiden.

På denne middagen ute med kameratene, så gjør hun noe så Tom lurer på om hun er ved sine fulle fem. Jan Erik sender henne en sms med bilde av guttene rundt bordet, fra sin mobil, samtidig som han takker for sist, da han møtte Tom og Sirkus på Danskebåten. Hun svarer Jan Erik i en SMS. Ti minutter etterpå, ringer hun Jan Erik, og de snakker sammen i noen minutter. Tom sitter på den andre siden av bordet og ser på det hele. "Men Jan Erik er jo en horebukk som ville møte oss på utestedet hun ikke liker", tenker Tom. "Nå er han plutselig grei nok å sende melding og ringe til"? Men hun sender ingen melding eller ringer til Tom, til sin forlovede! Hva er dette? Tom er skuffet, sint, overrasket og utrolig flau over hennes gale oppførsel.

Ved åtte tiden, på kvelden ringer hun, veldig tydelig påvirket av alkohol, fra et "mote show" sier hun. Tom forstår at hun har inntatt ganske store mengder med alkohol. Hun sier ikke så mye, snakker lite og han spør om hun skal bråke mere. Hun sier bare god natt.

En time etter, kommer meldingen, - "Tenk ikke på meg, easy come and easy go". Noe av det mest tøysete han kanskje har hørt fra henne på en sms.