Kapittel 1.

Tom, er blitt enkemann. Hans livsledsager, som han kaller for Fruen, er død. Han og datteren, får livene sine snudd opp ned. For å komme seg videre, ser han etter et nytt menneske å fortsette med. Men det ender med at han tråkker opp i flere forhold, og de fleste av de, er som minefelt. Stier er vel bedre å kalle disse minefelt, - stier belagt med miner. Men disse miner tar ikke livet av ham. De river ikke av en arm. De river heller ikke av en fot. Men de river ham opp, - innvendig. Sliter ham fullstendig ut. Gjør ham også forvirret og sliten av livet. Fryktelig vondt er det. Men dette blir en del av Tom sin nye hverdag, han som er på sin søken etter en ny person. En ny venn. En ny kjæreste. En ny beste kamerat. En ny person som kan være alt. Eller, i hvertfall, en som kan være mye. En person som kunne ha vært og blitt mye for ham. Men som ikke ble det.

I stedet så ender han opp med, personer som gjør sine omgivelser til fryktelig vanskelige steder å være. Personer som gjorde seg selv, til veldig vanskelig, nesten umulig å være sammen med. For mange av Tom sine forhold, - de ble bare verre. Rarere og rarere ble de, som et sirkus. Det endte med Sirkus, det var i hvert fall det han kalte henne.

Klokken er halv fire. Nesten på slaget. Midt på natten. Tom våkner. Helt plutselig. Og før han er skikkelig våken, forstår han det, - ja, hun er død. Han tar på henne. Hun er kald. Helt iskald. Tom husker da han så sin far død. Det er ikke mer enn 8 måneder siden det skjedde. Tom satt og snakket med sin far helt til han døde, da han tok det siste farvel med ham. Strøk ham over pannen, med jevne mellomrom, pannen som bare ble kaldere og kaldere. Men nå er det Fruen. Tom forstår det så godt. Han skriker opp. Hvorfor? For å vekke henne? Det er hans kone. Det er Tom sin kone. Hans følgesvenn de siste 27 år. Hun er jo allerede blå på lepper og føtter. Han forsøker seg på munn mot munn metoden med henne. Tar sats, holder henne for nesen og blåser inn. Han forsøker å gjøre det slik han har lært på jobben. Men da har han jo bare praktisert det på en plastdukke. Han merker det er noe helt annet, å gjøre det på et menneske. Men det visste han vel. Det er ingen reaksjon. Han gjør det flere ganger. Han skulle ihvertfall ikke gi seg. Han ville ha forsøkt, og det skikkelig. Men hvilke forutsetninger hadde han for å lykkes med dette? Han hadde jo aldri gjort dette på noen før nå. Eneste munn mot munn Tom hadde utført, var på en og annen utvalgt, på noen fester på tidlig 70 tallet. Bisarr humor. Ja, det er det. Men det er sant. Men det er dessverre også sant, Fruen er død.

Han kjente smaken av Fruen, i 3 hele dager etterpå. Den bare satt der. Satte seg fast i ham. I pusten hans. Og så forsvant den, og ble borte og smaken kom aldri tilbake.....

Hans datter, Anna, er bare 15 og et halvt år da dette skjer. Det er fryktelig for et barn og oppleve noe slikt. Og Tom vet, han greier aldri, å sette seg inn i de tanker hun har om dette, det å miste sin mor, så alt for tidlig. Han greier heller aldri, å sette seg inn i, dette tapet av en mor. En kontakt mellom mor og datter, som bare har stoppet opp. Som er brutt. Han tenker på alt det som datteren aldri får fortalt til sin mor. Og på alt hun aldri skal få noe svar på. Men han tenker også på alt det han selv, aldri noen sinne, noen gang, får sagt til Fruen.

Vel, dette er det tredje dødsfallet Tom opplever på 5 år. Først sin mor, så sin far fire år etter, og nå, åtte måneder etter faren, Fruen.

Tom tok også dette, på strak arm, og ordnet opp i denne tredje begravelsen. Brukte samme begravelsesbyrå, samme prest og fikk lagt alle tre, på den samme kirkegården. Han har fått erfaring med begravelser nå. Og i tillegg, Tom vet allerede, hvor han selv skal ligge en dag. Akkurat det, syns han føles litt rart. Han vet liksom hvor han skal hen, når han kommer i bakken, men han vet ikke hvor han blir ført etterpå.

Tre måneder er gått, og Tom har innsett, - han har mistet en vegg i livet sitt. Han er jo utdannet byggmester. Men akkurat denne veggen som nå er falt bort, den vet han ikke helt, om han noen gang kan erstatte.

Men tanken om, at han er ikke alene om å bli alene, den hjelper litt. Den leger ikke situasjonen og tapet, med den lindrer. Litt. Bare litt. Det finnes jo mange der ute, som er i samme situasjon. Enker og enkemenn kalles de. Og nå, er han plutselig blitt en av dem. Mange av dem har det verre enn ham. Fordi, Tom er sterk og trygg, på at han skal alltid klare seg. Sørge for seg og sin datter. De skal gå videre. Og de skal ikke ha noe hanglete liv, og bare greie seg "nesten". Nei, og ja, han er sikker på akkurat dette. Fordi han kjenner seg selv så godt, slik at han vet, at han greier å få til dette. Fordi, - han er strukturert, og har orden på livet sitt. Han har også i tillegg, en meget stor selvdisiplin. Og han har også jobbet mye og hardt hele sitt liv og han har så mange ressurser å ta av. Som er der, som han kan ta frem når han vil, og når han trenger dem. Og han vet han vil trenge disse egenskaper i tiden fremover. Det er han også sikker på.

Etter at han tok svennebrev som byggsnekker, tok han mesterbrev. Han er en dyktig håndverker, og han får stadig høre, at han er en utdøende rase. Det er greit å høre det. Dette handler om yrkesstolthet, og det skal han aldri gi slipp på. Og han har klart seg bra i livet. Han og datteren, må leve med tapet av kone og mamma. Personen som hadde gitt dem omsorg og trygghet. Kona, som Tom kunne snakke med. Som han kunne gå til og fortelle om ting, når han trengte det. Men nei, han kunne ikke det lengre nå. Hun var borte.....